Lokomotivene av denne typen ble levert i to serier. El 5a ble levert i 1926 og 1927 og bestod av 9 lok med nummer 2035–2043. Mekanisk del ble bygget av Hamar Jernstøberi og Thune, mens elektrisk utrustning ble levert av Per Kure, AEG, Siemens, NEBB.
El 5b ble bygget i tre eksemplarer, 2051–2053, som ble levert i 1930 (2 stk) og 1936. Leverandørene var de samme som for El 5a, bortsett fra at Thune sto for den mekaniske delen alene.
El 5 ble levert til elektrifiseringen av strekningen Oslo - Lillestrøm på Hovedbanen, og ble brukt i alle slags tog på den strekningen. Etter hvert som elektrisk drift ble utbygget på jernbanene øst for Oslo, ble El 5 tatt i bruk også på disse strekningene. Fra 1950 ble lokene gradvis mindre brukt i persontog da de ble erstattet av de raskere lokene av type El 8 og særlig El 11. Lokene av type El 5 ble derfor mer og mer bare brukt i godstog. På 1960-tallet kunne man se lokene i mindre, arbeidende godstog på Østfoldbanen, Hovedbanen, Kongsvingerbanen og Gjøvikbanen. Lokene var i hele sin driftstid stasjonert i Oslo jernbanedistrikt med hovedbase i Lodalen i Oslo. I 1968 begynte leveransen av de langt større og kraftigere godstogslokomotivene av type El 14, noe som medførte at El 5 kunne fases ut etter over 40 års tjeneste. Loktypen var blitt gammeldags og samtlige El 5-lok ble utrangert mellom 1968 og 1972. Den siste tiden de var i bruk, gikk de ofte i kippingtog mellom godsstasjonene på Loenga og Alnabru.
Lokomotivet 5.2039 er som eneste av denne typen bevart og eies idag av Norsk jernbanemuseum[1]. Loket ble restaurert på 1970-tallet og satt tilbake så langt det lot seg gjøre til opprinnelig utseende. Arbeidet ble gjort av frivillige i Norsk Jernbaneklubb som dugnadsinnsats, der Morten Tranøy var primus motor. Han har stått for en tilsvarende restaurering av El 1. 2001.
Litteratur
Aspenberg, Nils Carl (2001). Elektrolok i Norge. Oslo: Baneforlaget. ISBN82-91448-42-6.
