PROFILBARU.COM

El 3
	Informasjon
Materielltype	Elektrisk lokomotiv
Akselrekkefølge	1'C (per seksjon)
Sporvidde	1435 mm
Produsent	Hamar, Thune, AEG, Siemens
Byggeår	1925–1929
Antall bygget	10 seksjoner
Antall bevart	0
Operatør(er)	NSB
Tjenesteår	1925–1967
Nummerering	2025–2032, 2047–2048
	Tekniske spesifikasjoner
Lengde (o.b.)	2 sekjsoner: 21 100 mm
Egenvekt	138,3 tonn
Strømsystem	15 kV AC, 16+2⁄3 Hz
Topphastighet	60 km/t

El 3 var en elektrisk lokomotivtype ved Norges Statsbaner bygget for Ofotbanens malmtog.

Teknisk beskrivelse

El 3 var bygget som et treakslet stanglokomotiv med én løpeaksel foran og førerhus i kun én ende. Akselrekkefølgen for en enhet er 1'C. Med stanglokomotiv menes at loket har en sentral motor som fordeler trekkraften først til en blindaksel, som så kobles til hjulene via kobbelstenger. Siden lokene hadde førerrom i kun én ende ble to og to lokdeler koblet sammen rygg mot rygg, og med elektrisk utrustning slik at man fra ett førerrom betjente begge lokene. Samlet akselrekkefølge ble da 1'C+C1'. De første tiårene gikk lokene derfor alltid i par. For å øke trekkraften ble dette endret tidlig på 1950-tallet til at man koblet sammen tre enheter slik at man fra ett førerrom betjente de tre sammenkoblede lokene. Akselrekkefølgen ble dermed 1'C+C1'+C1'.

Lokene ble bygget med såkalt rekuperasjonsbremse (eller regenerativ bremse, se nedenfor), dvs. at motorene kunne fungere som generatorer og levere strøm tilbake til kontaktledningsnettet ved kjørsel nedoverbakke. Systemet var imidlertid ikke helt vellykket og ble tatt ut av bruk etter en tid.

Bruk

Lokomotivene av denne typen ble bygget i to puljer. Lokene 2025–2032 ble levert 9. august 1925 og 2047–2048 19. oktober 1929 ^[1]. De gikk i tunge tog med jernmalm på Ofotbanen mellom Kiruna og Narvik. Lokene ble utrangert mellom 1964 og 1967^[1] som følge av at Ofotbanen fikk nye lokomotiver av type El 15 fra 1967.

Historie

Ofotbanens tilstøtende svenske bane, Malmbanan, ble elektrifisert i 1915. Ofotbanen ble ikke vedtatt elektrifisert før 13. juli 1920 og fullført 10. juli 1923^[2]. Ofotbanen var NSBs andre elektrifiserte bane, ett år etter Drammenbanen. Som elektrisk trekkraft for Ofotbanen utviklet NSB i samarbeid med leverandørene to lokomotivtyper, El 3 og El 4. I bruk var disse to lokktypene likeverdige, men teknisk ganske forskjellige siden en fullstendig trekkraftenhet med El 3 bestod av to lokdeler og samlet akselrekkefølge 1'C+C1', mens ved El 4 var sammenkoblingen permanent, med to hjulrammer satt sammen med tre lokkassedeler, og utgjorde bare ett lok, men med samme akselrekkefølge som to El 3-deler: 1'C+C1'.

I løpet av 1922 hadde Statens Järnvägar lagt inn en ordre på nye lokomotiver av litra Of for Malmbanan, men til tross for dette valgte NSB å basere El 3 på den eldre modellen litra Oe. Lokomotivene ble bygget av ASEA og hadde blant annet et avansert girsystem og regenerativ bremsing, hvor sistnevnte ga flere problemer i form av for høye spenninger tilbakeført.

Lokmangel i Oslo distrikt gjorde at 3 El 3 ble benyttet der fra 1939 til 1941. I 1939 kom også noen El 4 til Oslo distrikt og trakk tunge godstog der fra 1941 til 1950.

De norske lokene av typene El 3 og El 4 tjenestegjorde kun på norsk side fram til 1949. Det var derfor lokomotivbytte på Riksgränsen stasjon. Fra 1949 ble de kjørt helt til Kiruna. I 1950 bestemte LKAB seg for å øke produksjonen i gruvene, noe som gjorde at lokomotivene måtte trekke tog på opp til 3 100 tonn. Mellom 1953 og 1954 ble derfor lokomotivene ombygget til 3-seksjonslok slik beskrevet ovenfor, samtidig som NSB la inn en bestilling på åtte lokomotiver av den større typen El 12, som tilsvarte SJ litra Dm. Disse ble levert fra 1954. Da LKAB valgte å øke togvekten ytterligere på slutten av 1960-tallet gikk NSB til anskaffelse av type El 15 fra 1967, som førte til at de da åtte gjenværende lokenhetene av El 3 kunne utrangeres.

Referanser

^ ^a ^b «NJKs Materielldatabase: El 3». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 24. oktober 2012.
^ Bjerke, T & Holom, F. (2004) Banedata 2004. Oslo/Hamar: Norsk Jernbaneklubb & Norsk Jernbanemuseum, s. 13