El 1 er et elektrisk lokomotiv som var i tjeneste hos NSB fra 1922 til 1973.[1][2] Det ble brukt på banene fra Oslo V og vestover.
Teknisk beskrivelse
Lokomotivtypen er i slekt med det tyske type E 71 og det svenske Oc. Det har to 2-akslede boggier der en motor i hver driver en blindaksel som via kobbelstenger er forbundet med hver av de fire drivhjulene i hver boggi. I 1986 gjorde maskinen sine siste turer i godstog på Rjukanbanen.
Foran hvert førerrom er elektromotorene plassert under et «panser». Mellom førerrommene er effektbryter, transformator og reguleringsutstyr plassert. De to elektromotorene yter tilsammen 940 hk. Transformatoren kan yte 600 kVA kontinuerlig. Lokomotivet veier 61 tonn, og toppfarten er 70 km/t.
Anskaffelse og drift
El 1.2004 klart til å trekke et lokalgodstog fra Drammen 5.1.1971
Foto: Svein Sando
Loktypen var NSBs første elektriske loktype og ble anskaffet for Oslo V–Brakerøya (rett før Drammen) som ble høytidelig åpnet for elektrisk drift 27. november 1922. Allerede fra 18. juni ble lokene brukt mellom Oslo V og Asker. På grunn av manglende nye bruer over Drammenselven kunne de elektriske lokene kjøres kun fram til Brakerøya stasjon, der lettere damplok (f.eks. type 21) overtok togene den siste biten inn til Drammens stasjon. Fra 6. mai 1930 kunne de elektriske lokene kjøre helt fram til Drammen stasjon.
Etter hvert som elektrifisering av det vestlige banene skred fram, ble bruken av El 1 utvidet tilsvarende: Drammen–Kongsberg i 1929, Kongsberg–Hjuksebø og Notodden–Borgestad i 1936, Nordagutu–Lunde i 1942, Lunde–Neslandsvatn i 1943, Marnardal–Sira og Skien G–Eikonrød i 1944, Kristiansand–Marnardal i 1946, Neslandsvatn–Nelaug i 1948, Nelaug–Kristiansand og Borgestad–Brevik i 1949, Sira–Egersund i 1950, Egersund–Stavanger i 1956 (dvs. hele Sørlandsbanen mellom Oslo og Stavanger fullført elektrisk), Eidanger–Larvik i 1956, Larvik–Drammen og Skoppum–Horten i 1957 og til slutt Hokksund–Hønefoss i 1959. [3]
Med elektrifiseringen av Sørlandsbanen kom også de første lokene av type El 8 i 1940 og fra 1951 også El 11. Disse nyere loktypene overtok mer og mer i de viktigste persontogene. Bruken av El 1 ble derfor mer og mer lokale godstog, og etter hvert heller ikke de tyngste godstogene da El 13 fra 1959 kom på det vestlige nettet. Likevel gikk El 1 i noen lokale persontog nesten helt til slutten av driftstiden, f.eks. Notodden–Hjuksebø og Larvik–Eidanger. Loktypen var godt egnet til skifting og ble derfor mye brukt i det som kalles arbeidende godstog som satte ut og inn godsvogner på de mange stasjonene som fram til 1973 hadde stykkgodsekspedision (avløst av Linjegods). Driftsbasene for El 1 var Oslo V, Drammen, Kristiansand og Stavanger.
^Bjerke, Thor; Haugen, Tore; Holom, Finn; Tovås, Ove (2013). Banedata 2013. Hamar/Oslo: Norsk jernbanemuseum og Norske Jernbaneklubb. s. 14–15. ISBN978-82-90286-35-9.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
