NSB dampmotorvogn nr. 311 var en meget sjelden motorvogntype i Norge ettersom det var den eneste av sitt slag ved NSB. Dampmotorvogna ble tatt i bruk sommeren 1930, da flere prøvekjøringer fant sted. Den ble testkjørt på Vestfoldbanen og fikk behørig omtale av lokalavisene som var interessert i denne unike kuriositeten som muliggjorde uavhengighet i brensel og fremstilling av teknikk. NSB hadde allerede iverksatt en anskaffelsesplan på forbrenningsmotorvogner, både bensin og diesel, og betraktet nr. 311 som et eksperimentelt kjøretøy. Den ble hensatt og senere utrangert i 1938.[1]
Maskineriet
I slutten på 1920-tallet konstruerte ingeniør Bjerring et nytt driftsmaskineri omkring et høytrykksdampaggregat som kunne bruke sulfitsprit, solarolje og lignende væsker som brensel.[2] Hensikten bak konstruksjonen var å skape en kraftmaskin uavhengig av utenlandskproduserte brensel, som dertil skal kunne anvendes i ulike fartøyer inkludert fiskerbåter.[1] Dette aggregatet brukte en høytrykkskjel for 50 kg/cm2 arbeidstrykk, med forvarmer og overheter. Kjelen var helsveiset med varmvalslede rør og testet med et koldtvannstrykk på 120 kg/cm2, med en damptemperatur på 450 °C.[1] Kjelen kunne tåle sterk oppvarmning helt opp til rødglødende, og kunne dermed styres automatisk med både fyring, damptrykkregulator og vannstandsnivå. Utvendige dimensjoner på kjelen var 1 meter lengde med en diameter på 1 meter.
Maskinen for fremdrift var en firesylindret ventilmaskin som vil ha en ytelseskraft på 180 hk ved 450 omdreininger per minutt ved normal fylling. Effekten kan tredoble seg ved starten. Avdampen fra maskinen kan kondenseres og benyttes om igjen, så vannforbruket kan forminskes under drift.[1] Den samlet vekten av maskineriet medregnet kjele og maskin er oppgitt til ca. 2000 kg ifølge avisen Drammens Tidende fra 6. mai 1930.[1] For å overføre kraftmomentet til drivakselen var kjedetrekk benyttet, noe som antyder at dampmotoren kan ha vært tverrstilt. Framnes mekanisk verksted under ledelse av ingeniør Wegger i Sandefjord var gitt oppdraget om å fremstille maskineriet for ingeniør Bjerring.[2][1]
Vognen
For å prøve det nye dampmaskineriet (som i realiteten var en dampmotor) i jernbanedrift, stilte NSB en gammel og kassert passasjervogn til disposisjon. Det var en karet, litrert C, nr. 311 bygd av Skabo Jernbanevognfabrikk i 1882.[2] Den ble sendt til Sandefjord i juni 1928 for innsetting av maskineriet, og var levert etter å ha blitt ombygd i den første halvdelen av 1930.[1] Som en karétvogn hadde denne passasjervognen inngang til hver kupe på begge sider uten mulighet til gjennomgang. De fleste karetvognene i Norge fram til 1883 var kort og bygd i tre, de fleste var toakslede selv om det fantes boggikareter (Litra Co) mot slutten av perioden.[3] Eksempler av karet litra C som var ment for tredjeklassesreisende, har blitt bevart fram til våre[hvem?] dager.[når?][4]
Et øyenvitne som hadde observerte dampmotorvognen i sommeren 1930, skildret den for å være helt lydløs på lang hold og av liten størrelse, og at det ved en anledning hadde tilhenger i slep. Den hadde ventilåpninger på sidene, et takoppbygg med sjalusiventiler og en svingbar røktut øverst opp på takoppbygget.[1] Det eksisterer dessverre ikke tegninger eller fotografier av vognen eller maskineriet i eksisterende litteratur, trolig var nr. 311 toakslet.
Referanser
Litteratur
