Sangen var en av 305 som ble sendt inn til NRKs åpne konkurranse foran Melodi Grand Prix 1967. Den var en av fem som ble plukket ut til finalen i Centralteatret i Oslo 25. februar 1967. Der sang Torill Ravnaas den med lite orkester, og Kirsti Sparboe med Kringkastingsorkestret.
I avstemningen vant Dukkemann en klar seier og ble dermed Norges bidrag til den internasjonale finalen i Wien.
Sangen ble framført som trettende bidrag om kvelden 8. april 1967, etter Spanias Raphael med «Hablemos del amor» og før Monacos Minouche Barelli med «Boum-Badaboum».
Da avstemningen var ferdig, hadde den fått to poeng og ble nummer 14 av 17 deltakere.
Sangen er en ballade, der jeg-personen sammenlikner livet med det å være en marionett. Hun beskriver en dukke som synes å ha et kynisk syn på verden, for å få sine strenger kuttet. Derfor burde lytterne huske på å gripe livet med begge hendene, lik dansende dukker.[3]
Kirsti Sparboe har spilt inn sangen. Den ble utgitt på singelen Triola TN 466 i 1967.[4]
