Gudinne kan vise til en kvinneligguddom i mytologier og religioner som er monoteistiske, dualistiske,[1] eller polyteistiske. På annet vis kan en gudinne vise til enhver kvinnelig guddom med overnaturlige krefter. Gudinner forekommer på lik linje med mannlige gudevesener i de fleste mytologiske og religiøse tradisjonene, særlig polyteistiske religioner. I noen tilfeller ser vi også at ei gudinne kan ha forrang, og en eller flere mannlige guder er underordnet. Gudinner er ofte knyttet til Jorden, moderskap, liv, fruktbarhet, kjærlighet, og husholdningen. I noen kulturer kan hun representere de motsatte, nedbrytende krefter i tilværelsen og styre over krig, død og ødeleggelse, som en dualistisk motsetning til skapelse, godhet, helbredelse og liv.
I en del religioner kan det hellige kvinnelige arketype inneha en meget sentral plass i bønn og religiøs dyrkelse. I hinduismen er den hellige kvinnelighet, eller shaktisme med Devi, en av tre betydelige hindubenevnelser for dyrkelse sammen med Vishnu og Shiva. I tibetansk buddhisme er den høyeste forfremmelse eller framskritt en person kan oppnå er å bli de «store» kvinnelige buddhaer (det vil si Ārya Tara) som er avbildet som guddommelige beskyttere, fryktløse og fylt med medlidenhet for alle levende vesener.
Forrangen til en monoteistisk eller nær-monoteistisk «Store gudinne» er fremmet av en del moderne matriarkister som en kvinnelige versjon av, foregående, eller analog til den abrahamittiskeGud, assosiert med den historiske framgangen av monoteisme i Middelhavets aksetiden. En del strømninger av nyhedendommen, i særdeleshet wicca, har et dualistisk konsept av en enkeltstående Gudinne og en enkeltstående Gud, som i det gamle konseptet hieros gamos, hellig bryllup, representerer en forent helhet.[2] Polyteistiske rekonstruksjoner fokuserer på rekonstruere polyteistiske religioner, inkludert ulike gudinner og figurer assosiert med innfødt kulturer. I folketro og mytologi finnes det også mange andre typer kvinnelige overnaturlige vesener, ånder og personifikasjoner som omtales som gudinner eller har gudinneliknende egenskaper.
Substantivet gudinne er en sekundær informasjon som kombinerer norrøne goð[3] (avledet fra germanske *guða- som i utgangspunktet var et nøytrum)[4] med en hunkjønnsform. Det norske ordet følger lingvistisk rangfølge gitt ved en rekke språk, inkludert egyptiske språk, klassisk gresk og flere semittiske språk ved bare å legge til hunkjønnsformen i endelsen av ordet «gud». Uttrykket «gudinne» kan i overført betydning også brukes for å beskrive en «overjordisk» vakker eller tiltrekkende kvinne.
Modergudinne
Venus fra Willendorf er en av flere liknende forhistoriske leirfigurer og kan representere ei tidlig fruktbarhetsgudinne.
Så langt tilbake som paleolittisk tid, den første steinalderperioden, er det avdekket flere små menneskeskapte figurer av svulstige kvinner. En av de mest kjente er «Venus fra Willendorf» ble avdekket i Østerrike i 1908.[5] Skulpturen ble utskåret en gang mellom 24 000–22 000 f.Kr. En del arkeologer tolker denne og lignende figurer som en representasjon av en gudinne, antagelig en modergudinne, mens noen forskere mener at de kan ha tjent andre funksjoner. Disse figurene går forut i tid med mange tusen år de tilgjengelige listene av gudinner som listes nedenfor. En rekke forskere, fra James Frazer og Joseph Campbell, har fremmet oppfatningen eller teorien om at gudinnedyrkelsen i oldtidensEuropa og rundt Egeerhavet har nedstammet fra urindoeuropeiskneolittiskmatriarkatiske samfunn. Arkeologi har avdekket er rekke grupper av gudinnesymbolisme som kan tolkes som «fugl og slange»-gruppe assosiert med vann, en «jordmoder»-gruppe assosiert med fødsel, og en «stiv naken»-gruppe assosiert med død.[6]
Joseph Campbell uttalte i et intervju at «Menneskekvinner føder akkurat slik jorden føder planter... Kvinnelig magi og jordmagi er det samme. De er beslektet. Og personifiseringen av energien som gir fødsel til former og nærer former er helt og holdet kvinnelig. Det er i jordbruksverden i oldtidens Mesopotamia, egyptiske Nilen, og i de tidligere plantekultur-systemene at Gudinnen er den dominerende mytiske formen.»[7]
Tilsvarende forestillinger spredte seg også de greske samfunn rundt Egeerhavet. Hovedstrømningene i gresk religion og mytologi synes å ha utviklet seg fra bronsealderens tidligere minoisk og mykensk religion, men i en sammenblanding med sterk innflytelse fra Midtøsten. Etruskisk og romersk mytologi tok til seg mange trekk og innflytelse fra antikkens greske verden. Interpretatio graeca et latinsk begrep for grekernes praksis med å sette likhetstegn med utenlandske guddommer med medlemmer av deres egen gudeverden. Således ble den greske gudinnen Afrodite til Venus i romersk forestilling, og den tilsvarende romerske praksis ble kalt for interpretatio romana.[8]
I neolittisk tid (bondesteinalderen) synes det som om gudinnen/moderen fikk en gemal og en utarbeidet gudeverden som kom til å bestå av både gudinner og guder, således fungerte pantheon som et speilbilde av det organiserte menneskelige samfunnslivet. Gradvis fikk gudinnene, slik de mannlige guddommene, utviklet et mytologisk ansvar for særskilte områder. Desto flere guddommer, desto større spesialisering i henhold til ansvarsområde og egne religiøse kulter. Slike områder er visdom, skjebne, moderskap, fødsel, kjærlighet, jakt, krig, himmel, død, underverden og mer.
Gudinnene legemliggjorde naturen og naturens iboende krefter. De var ofte knyttet ikke bare til særskilte templer, men også til trær, hellige kilder, elver eller fjell. Gudinnene er ofte kjærlighetsgudinner og moderskapgudinner, som Afrodite i antikkens Hellas, Juno i romersk mytologi, eller Frøya i norrøn mytologi. De eldste gudinnene synes å være de mørke, som norrøne Hel, hersker over dødsriket. Hinduismen destruktive Kali som har beholdt stor kraft i sitt vesen ved omfatte både liv og død. Således var også Ishtar i sumerisk, akkadisk, assyrisk og mesopotamisk mytologi en gudinne som dekket skalaen fra kjærlighet, seksualitet, fruktbarhet, og krig.[9] Greske Artemis var en jomfrugudinne knyttet til dyrene og jakten, men var også fødende kvinners egen skytsgudinne, samtidig var hun en straffende guddom som drepte de som bedrev hybris innenfor hennes eget domene. Særlig i de gamle elvekulturer mellom Eufrat og Tigris var gudinnenes rolle ofte meget tvetydige: kjærlighets- og fruktbarhetsgudinner er samtidig ofte rasende krigsgudinner som er opphavet til fordervelse og døde, som blant annet Astarte, Ishtar og Anat.
