Neith (også transkribert som Nit, Net, eller Neit) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en tidlig jakt- og krigsgudinne, bevitnet så tidlig som 1. dynasti.[1] I området Memfis under Det gamle rike ble hun tilbedt som kongenes beskytter. Hennes hovedkultsted var imidlertid i byen Sais i Nildeltaet, hvor hun var skytsgudinne, og var særlig populær under det 26. dynasti da denne tidens konger kom herfra. Senere ble hun også opphøyd til skapergudinne i byen Esna (gresk: Λατόπολις, Latopolis) på vestbredden av Nilen, rundt 55 km sør for Luxor. Neith bar Nedre Egypts krone, og hennes symbol var et skjold med korslagte piler.[2]
Symbolisme
Den egyptiske krigsgudinne Neith som bærer Deshret, kronen til Nedre Egypt som har kobraen til gudinnen Wadjet.
Neith var en jakt- og krigsgudinne, men var en langt mer kompleks gudinne, og de eldste tekstene gir kun antydninger om hennes sanne vesen. I hennes vanlige representasjoner er framstilt som en rasende guddom, en gudinne i menneskeform som bærer den røde krone for Nedre Egypt, tidvis holder eller bruker hun en bue og piler, andre ganger en harpun. Hieroglyfene som følger hennes navn inneholder elementet for bueskytter. Hennes skjoldsymbol med pilene i kors er også identifisert med byen Sais. Dette symbolet ble plassert over hodet hennes i kunstframstillingene. I hennes aspekt som en krigsgudinne ble det sagt hun framstilte krigernes våpen og voktet over likene til de som falt i kamp.[3]
Neith ble vanligvis vist mens hun bar was-septeret, symbolet på styre og makt, og ankh, symbolet på livet. Hun er påkalt ved kosmiske epiteter som «Himmelens ku», da som en himmelgudinne lignende Nut, og som Mehet-Weret (MHt wr.t), «den store oversvømmelse, som en ku som føder solen daglig. I disse aspektene er hun assosiert med skapelsen både av det opphavelige tid og den daglige gjenfødsel. Som beskytter av det kongelieg hus er hun representert med uraeusslangen, og funksjoner som solens brennende raseri. Med tiden førte det til at hun ble forstått som personifiseringen av skapelsens urvann. Hun er identifisert som den store modergudinne i denne rollen som skaperen. Som kvinnelig guddom og personifiseringen av urvannet har hun også maskuline attributter symbolisert med hennes assosiering med pil og bue. På samme vis er hennes personifisering som urvannet som «den store oversvømmelse», forstått som rennende vann, beslektet til en annen bruk av verbet sti i betydningen «å helle».[4]
Neith er en av de eldste guddommene i oldtidens Egypts mytologi. De eldste nedtegnede eksemplene av Neith i forbindelse med pilene i kors er navnet til dronning Nihotep, antatt å være hustruen til Hor-Aha, konge i 1. dynasti.[5] Den engelske arkeologen William Flinders Petrie observerte de eldste avbildningene av pilene i kors på en båt fra førdynastisk tid,[6] nå stilt ut i Ashmolean Museum, Oxford.
Den første representasjon som menneske er også dokumentert fra tidlig dynastisk tid på en vase av dioritt av kong Nynetjer fra 2. dynasti, funnet i trappepyramiden til Djoser fra 3. dynasti ved Saqqara. At dyrkelsen av henne var framherskende i tidlig dynastisk tid er vist ved en overvekt av personnavn hvor hennes navn var en del av det. Hennes navnelement er funnet bortimot 40 prosent av alle navn fra tidlig dynastisk tid, og særskilt i navnene til fire kvinner fra kongefamilien i 1. dynasti, noe som framhever hennes betydning i Egypts eldste samfunn og med særskilt vekt i det kongelige hus. I den meget tidlige perioden av Egypts historie synes de fremste ikonografiske framstillingene av gudinnen til å ha vært begrenset til hennes aspekt som en jakt- og krigsgudinne, skjønt det er ingen mytologisk referanse som bekrefter at dette var hennes eneste guddommelige funksjon. Om det er tilfelle er det vært foreslått at den visuelle framstillingen av henne kan ha sin opprinnelse fra Libya, lokalisert vest og sørvest for Egypt.[7][8]
Det har blitt teoretisert at Neiths hovedkult i Det gamle rike ble etablert i Sais i Nildeltaet (dagens Sa el-Hagar) ble etablert av Hor-Aha fra 1. dynasti for å blidgjøre innbyggerne i Nedre Egypt av herskeren av forent rike. Det synes fra tekstlige og ikonografiske bevis at hun var en form for krongudinne for Det gamle rike med hennes egen helligdom i Memfis hvor hun ble kjent som «Nord for hennes vegg» som sto som en motpol til Ptahs epitetet «Sør for hans vegg». Mens Neith er betraktet som en guddom for Nedre Egypt, var hennes tilbedelsen av hennes kult begrenset til denne regionen. Hennes kult oppnådde sitt høydepunkt i Sais og åpenbart i Memfis under Det gamle rike og forble viktig, om enn i mindre grad i Mellomriket og i Det nye rike. Imidlertid fikk hennes kult ny politisk og religiøs betydningen under 26. dynasti da tilbedelsen av hennes i Sais blomstret på nytt, foruten også i Esna i Øvre Egypt.
Neiths symbol og en del av hieroglyf har også en likhet med en vevstol, og i senere synkretisering av egyptiske myter av den greske herskende klasse, ble hun også en gudinne for veving. I denne tiden ble hennes rolle som skaper smeltet sammen med den til den greske gudinne Athene, som en gudinne som vevde alt i verden på sin vevstol. Det er ikke klart når pilene i kors ble erstattet av vevstolen, eller om det var et resultat av begrepsforvirring. En skapelsesmyte antyder at hun skape hele verden ved å veve den, og det er mulig at hun ble forbundet til gravritualer grunnet at hun var ansvarlig for å vevd de tøyremsene som mumiene ble balsamert i.[5]
En tid ble Neith framstilt som en kvinne som ammet en barnekrokodille, og fikk tittelen «Krokodillenes amme», noe reflekterer en lokal mytologi at fungerte som enten mor eller gemalinne for krokodilleguden Sobek. Som mor av Ra i hennes form som Mehet-Weret, ble hun tidvis beskrevet som «Store kun som fødte Ra». Som moderfigur (hinsides å være den som fødte Ra) er Neith assosiert med Sobek som hennes sønn (så langt tilbake i tid som pyramidetekstene), men ingen mannlig guddom er konsekvent identifisert med hennes som en gemal. Senere triadetilknytninger som ble gjort med henne har liten eller ingen mytologisk eller religiøs støtte i referanser, og synes å ha vært gjort av kun regionale eller politiske årsaker.
Dette synes å være støttet av påstanden at Neith er en androgyn (tvekjønnet) vesen; det vil si være i stand til å føde uten mannlig deltagelse, eller skapelse uten seksuell billedbruk, slik som sett i mytene til Atum og andre skaperguddommer. Forskeren Erik Hornung merket seg at Neiths navn i Amduat-papyrusen[9] synes å være skrevet med en fallos,[10]
Neith ble betraktet som den eldste av gudene, og ble anket til som en dommer i striden mellom Horus og Seth. Neith ble beskrevet som «født først i tiden da det ennå ikke hadde vært noen fødsel.»[11] I pyramidetekstene er Neith satt i par med Selket som avstivere av himmelen.[12] Dette knytter det an til en vignett i en mytologisk tekst fra 20. dynasti kalt «Striden mellom Seth og Horus», som ble funnet i Chester Beatty I-papyrusen,[13] hvor Neith er bedt av gudene, som den eldste av gudinnene, til å avgjøre hvem som skal herske. I hennes svar valgte hun Horus og sa at hun vil «få himmelen til krasje med jorden» om han ikke ble valgt.[14]
En analyse av hennes attributter viser at Neith var en gudinne med mange roller. Fra de førdynastiske og tidlig dynastiske epoker ble hun referert til som en «[Den som] åpner veiene» (wp w3.wt) som kan referere ikke bare til hennes lederskap i jakt og krig, men også som en psykopomp i gangstiene i kosmos og underverden. Referanser til «Åpner av gangstiene» finnes fra 4. Dynasti og til 6. Dynasti, og er sett i titlene til kvinner som fungerer som prestinner av gudinnen. Slike epiteter omfattet «Prestinne av Neith som åpner alle stier», «Prestinne av Neith som åpner gode stier», «Prestinne av Neith som åpner veien til alle hennes steder».[15] Kanskje kan hun bli forstått som en kvinnelig dublett av Upuaut (også kalt Wepwawet), sjakalguden av Øvre Egypt, som ble assosiert med både kongelig i seier, og som en psykopomp for de døde.[15]
Den fremste billedbruken av Neith som wp w3.wt var som en guddom av en usett og ubegrenset himmel, som i motsetning til Nut og Hathor som representerte de manifesterte henholdsvis himlene om natten og dagen. Hennes epitetet som «Åpner av solens stier i alle hennes steder» refererer til hvordan solen ble gjenfødt (grunnet sesongmessige endringer) ved ulike steder i himmelen, hinsides denne verden, som kun et glimt av er avslørt rett før daggry og etter solnedgang. Det er ved disse endringene at Neith hersket som en himmelgudinne, der hvor solen stiger og synker daglig, eller ved dens første framtoning på himmelen over og nedenfor. Det er ved disse punktene hinsides himmelen at hennes sanne makt som en guddom som skaper liv er manifestert. Neith er visualisert tidvis som en kugudinne med en linje av stjerner over sin bakende (i motsetningen til Nut med stjerner over maven).[16][17]
Ettersom Neith også var en krigsgudinne var hun assosiert med døden. I denne funksjonen drepte hun fienden med sine piler, og ble deretter forstått som en beskytter av de døde, ofte framstilt med en uraeusslange for å fordrive inntrengere og de som ville skade de døde. Det er i denne formen hun er representert i graven til Tutankhamon.[18] Hun er også vist som beskytter av Horus’ fire sønner, personifiseringen av fire kanopiktiske krukker som fulgte mumifiserte kroppene til de døde. Hun var særskilt beskytter av den ene av de fire, Duamutef, den kanopiktiske krukke som tok vare på maven ettersom underlivet (ofte feilaktig assosiert med maven) var den mest verdifulle delen av legemet og det fremste målet i nærkamp.[19]
Mytologi
Bronsestatuett av Neith fra Senepoken. Hun bærer den røde krone til Nedre Egypt. De hieroglyfiske inskripsjoner, delvis utslettet, nevner navnet Padihor. British Museum, London
I en del skapelsesmyter er Neith identifisert som mor av Ra og Apep. Da hun ble identifisert som en vanngudinne, ble hun også forstått som mor til Sobek, krokedilleguden.[3][5] Det var i denne assosiasjonen med vann, det vil si Nilen, som førte til at hun tidvis ble betraktet som hustru av Khnum, og knyttet til Nilens kilde. Hun ble også assosiert med nilabboren som en av hennes hellig symboler.[20]
Som en gudinne for skapelse og veving ble det sagt at hun vevde verden på sin vevstol daglig. Et veggmaleri i det indre av tempelet i Esna gjenfortalte skapelsen hvor Neith brakte fra urvannet til Nun det første land. Alt hun utviklet i sitt hjerte kom i væren, inkludert de tretti guddommer. Da hun ikke hadde en ektemann ble beskrevet som «jomfru-modergudinnen»:
«Unike gudinne, mystisk og stor som kom til i begynnelsen og fikk alt til å bli væren ... guddommelig mor av Ra, som skinner i horisonten...»[21]
Forfatteren Proklos (412–485 e.Kr.) skrev at adyton (hellig plass) ved Neiths tempel i Sais (hvor ingenting gjenstår) hadde følgende inskripsjon:
«Jeg er tingene som er, som vil være, og som har vært. Ingen har noen gang lagt åpent klærne som jeg er dekket av. Frukten som jeg brakte fram var solen.»[22]
Det ble sagt at Neith meglet i den kongelige krigen mellom Horus og Set over den egyptiske krone, og anbefalte at Horus skulle være hersker.[14]
En stor festival, «Lampenes fest», ble holdt årlig i hennes ære og i henhold til den greske historikeren Herodotos (ca. 484–425 f.Kr.), brente hennes tilhengere tallrike lys utendørs hele natten i løpet av feiringen.[23][24]
Synkretiske forhold
Herodotos noterte at egyptiske borgere i Sais dyrket Neith og at de likestilte henne med Athene. Timaios, en dialog skrevet av filosofen Platon, speilet denne identifikasjonen med Athene, muligens som en årsak i at begge gudinnene var knyttet til krig og veving.[25]
En engelske arkeologen og egyptologen E. A. Wallis Budge har spekulert i om spredningen av kristendommen i Egypt var påvirket av likheten mellom attributtene til Kristus’ mor jomfru Maria og gudinner som Isis og Neith. Han hevdet at de som skrev de nytestamentlige apokryfer og æret jomfru Maria, tilskrev de særskilte mytologiene til disse gudinnene.[26]
Se også
Personer med navn etter Neith:
Neithhotep, den første dokumenterte egyptiske dronning
^Hornung, Erik (1963): Das Amduat: Die Schrift des Verborgenen Raumes / Die Schrift des verborgenen Raumes. Teil II: Übersetzung und Kommentar, Wiesbaden: Harrassowitz; se også Ramadan el-Sayed (1982): La Déese Neith de Saïs, Kairo: Institut français d'archéologie orientale, I:16, s. 58-60 for både hieroglyfisk gjengivelse og diskusjon om Neiths tvekjønnete vesen som skapergud eller gudinne
^St. Clair, George (2010): Creation Records Discovered In Egypt (1898), Kessinger Publishing, LLC, s. 176
^Griffths, J. Gwyn (1961): The Conflict of Horus and Seth, London, s. 1
