Grekernes tidlige historie er ikke kjent i særlig detalj, men det har vært en vanlig antagelse at greske stammer, omkring og i alle tilfeller ikke senere enn 2000 f.Kr. innvandret etappevis i området rundt omkring Egeerhavet. Et sted mellom 1600 og 1100 f.Kr. oppstod de mykenske riker på Peloponnes-halvøya. Karakteristisk var mangelen på et alfabetisk skriftspråk, hvilket først oppstod en tid innen 700-tallet f.Kr., etter alt å dømme videreført med modifikasjoner fra fønikerne. Grekerne utgjorde ingen felles nasjonal stat, men deres språk har virket samlende historisk, spesielt da dialektene sjeldent var så forskjellige at det ville være vanskelig å forstå hverandre, og man har i ettertiden kunnet inndele dem i følgende hovedvarianter med flytende geografiske grenser:
Dorisk, som bredte seg på den østlige og sørlige delen av Peloponnes, og dessuten nordvest i Hellas og i Korint samt på Kreta. Særlig brukt som dramatisk språk, altså for tragedie og komedie.
Attisk, Athens språk, som den dag i dag fungerer som standardspråk når det undervises i antikkens gresk. Dets språklige grunnlag kommer fra jonisk, og dets gjennombrudd som litterært språk fulgte persernes nederlag i 479 f.Kr. Viktige personer her er Platon, Thukydid, Xenofon og Demosthenes.
Grekerne skulle med tiden få et felles skriftspråk, som følger av Aleksander den stores erobringer. Ettersom gresk kultur og sivilisasjon oppnådde en betraktelig spredning, oppstod det i denne hellenistiske perioden et lingua franca som vi kjenner som koinégresk. Dette språket er ikke minst kjent fra Det nye testamente.
Lyder og uttale
I antikken ble gammelgresk ble skrevet med de store greske bokstavene, uten bruk av mellomrom.
Eksemplene under skal representere attisk gresk på 400-tallet f. Kr.. Selv om den antikke uttalen ikke kan rekonstrueres med sikkerhet, er det greske språket spesielt godt dokumentert fra denne perioden, og det er liten uenighet blant lingvistene når det gjelder lydenes generelle natur.
ρ ble uttalt [r]. Først i et ord hadde ρ alltid spiritus asper: ῥ-, som trolig ble uttalt stumt ([[[Alveolar vibrant|]]]) eller aspirert ([rʰ]). Samme ortografi forekommer ofte når ρ skrives dobbelt: ῤῥ.
σ: [s], men ble antagelig uttalt stemt ([z]) foran andre stemte konsonanter.
Merk: [z] var en allofon av [s]. Den ble brukt før stemte konsonanter, og spesielt i sammensetningen [zd] skrevet som zeta (ζ). [r̥] (ustemt r) ble skrevet som rho med spiritus asper og var sannsynligvis en allofon av [r].
Konsonantgrupper
Det er tre hovedgrupper av konsonanter:
Lukkelyder. Tre undergrupper: velarer (k, g, kh), labialer (p, b, ph) og dentaler (t, d, th).
Sonanter (m, n, l, r).
Frikativer (s, h).
Konsonantsammentrekninger
Når verbene bøyes, støter konsonantene ofte sammen. Forskjellige sandhi-regler gjelder.
Regler:
Hovedregel: Når to lyder kommer ved siden av hverandre, blir de assimilert til den førstes stemthet og den andres aspirasjon.
Denne regelen gjelder fullt og helt for lukkelyder. Frikativer assimilieres bare i stemthet, mens sonanter ikke assimileres.
Foran en s (futurum, aorist) blir velarer k, labialer p, mens dentaler forsvinner.
Foran en th (aorist passiv) blir velarer kh, labialer ph og dentaler s.
Foran en m (perfektum medium første person entall, første person flertall, partisipp) blir velarer g, nasal + velar blir g, labialer m, dentaler og n blir s, mens andre sonanter forblir som de er.
Aksent
I klassisk gresk benyttet man seg av tre typer aksenter: akutt (´), gravis (`), og cirkumfleks (ˆ), opprinnelig for å angi stigning i tonehøyde (fem toner ved akutt, tre ved gravis, og stigende-synkende tone ved cirkumfleks). En tid innen 400 e.Kr. hadde det forekommet et skifte til trykkbetoning. Selve aksentsystemet kan spores tilbake til Aristofanes fra Bysants rundt omkring 200 f.Kr., den gang med tanke på utlendinger som ville lære seg korrekt uttale. Forøvrig har aksentene en fonemisk funksjon, det vil si at de skiller mellom likt stavede ord som har ulik betydning, men de har i grunnen ikke blitt tatt i bruk i antikke manuskripter, i motsetning til trykte tekster hvor de alltid har forekommet.
Aksentplassering følger visse regler. Greske ord betones på en av de tre siste stavelsene, og stavelsens lengde er ofte avgjørende. Man snakker om lang stavelse dersom den har lang vokal eller diftong, ellers kort. Man kan ikke aksentuere den tredje siste stavelsen dersom den siste er lang. Aksenten settes forøvrig helst så langt foran som mulig i verbets personbøyde former, og beholdes i substantiv og adjektiv vanligvis på samme sted i bøyde former som i nominativ entall, med mindre dette forhindres av lang siste stavelse. Konkrete regler for de tre aksenttyper er som følger:
Akutt kan betone en av de tre siste stavelser, den være seg lang eller kort. I fortløpende tekst svekkes den over siste stavelse til gravis. Akutt over siste stavelse skal fastholdes foran skilletegn. På tredje siste posisjon kalles den proparoxyton, på nest siste paroxyton, og den siste oxyton.
Cirkumfleks kan kun betone diftong eller lang vokal, og stå over en av de to siste stavelsene. Dersom den siste stavelsen er lang kan ikke dette aksenttegnet stå over nest siste stavelse. Derimot er cirkumfleks påkrevet når den nest siste stavelsen er lang og aksentuert, og den siste stavelsen er kort. På nest siste posisjon kalles den properispomenon, på siste perispomenon. Gravis på siste posisjon kalles baryton.
Gravis finnes kun i fortløpende tekst, som erstatning for akutt i siste stavelse.
Kompensatorisk forlengelse
[…]
Augment
Indikativ av fortidstider får prefikset /e-/. Dette var sannsynligvis opprinnelig et separat ord, som betydde noe slikt som «da». Augment legges til indikativ av aorist, imperfektum og pluskvamperfektum, men ikke til noen av de andre aoristformene (det finnes ingen andre former av imperfektum og pluskvamperfektum).
Det er to typer augment i gresk; syllabisk og kvantitativt. Det syllabiske augment legges til stammer som begynner på konsonant, og setter simpelthen til prefikset e (stammer som begynner på r legger imidlertid til er). Det kvantitative augment settes til stammer som begynner på vokaler, og medfører en forlengelse av vokalen:
a, ā, e, ē → ē
i, ī → ī
o, ō → ō
u, ū → ū
ai → ēi
ei → ēi eller ei
oi → ōi
au → ēu eller au
eu → ēu eller eu
ou → ou
Noen verb får uregelmessig augment; den vanligste varianten er e → ei. Denne uregelmessigheten kan forklares diakronisk ved tapet av s mellom vokalene.
I poesi (episk gresk) utelates av og til augmentet.
Augmentet kan av og til erstatte reduplikasjon; se under.
Syllabisk reduplikasjon. De fleste verb som begynner med en enkelt konsonant, eller konsonantgruppe bestående av en lukkelyd og en sonant, legger til en stavelse som består av den første konsonanten fulgt av en e. En aspirert konsonant redupliserer imidlertid den uaspirerte ekvivalenten: Grassmans lov.
Augment: Verb som begynner på vokal, samt de som begynner på en konsonantgruppe annerledes en den nevnte (og av og til noen andre verb), redupliserer på samme måte som for augmentet. Legg merke til at dette gjelder alle former av perfektum, ikke bare perfektum.
Attisk reduplikasjon: Noen verb som begynner på a, e eller o, fulgt av en sonant (eller av og til d eller g) redupliserer ved å legge til en stavelse bestående av den første vokalen og den neste konsonanten, og ved å forlenge den følgende vokalen. Slik er- → erēr, an → anēn, ol → olōl, ed → edēd. Dette er ikke særegent for attisk gresk, tross navnet. Opprinnelig impliserte dette reduplikasjon av en konsonantgruppe bestående av en laryngal og en sonant; slik h₃l → h₃leh₃l → olōl med vanlig gresk laryngalutvikling. (Tilsvarende for former med lukkelyder).
Uregelmessig reduplikasjon kan forstås diakront. For eksempel har lambanō (rot lab) perfektumstammen eilēpha (ikke *lelēpha) fordi ordet opprinnelig var slambanō, med perfektum seslēpha, som utviklet seg til eilēpha.
Morfologi
Substantiv
Gammelgreske substantiv har tre tall (entall, totall (dualis) og flertall), tre kjønn (maskulinum, femininum og nøytrum) og fem kasus (nominativ, genitiv, dativ, akkusativ og vokativ). De to større bøyningsklassene (deklinasjon)ene er vokal-deklinasjonen og konsonant-deklinasjonen. Vokal-deklinasjonen er delt i alfa-deklinasjonen og omikron-deklinasjonen.
Alfa-deklinasjonen
Alfa-deklinasjonen omfatter stort sett, men ikke utelukkende feminine substantiver. Ord som tilhører denne klassen har stammer som slutter på alfa, enten kort eller lang. Under noen omstendigheter kan alfa bli til eta.
