Semittiske språk er den nordøstlige undergruppen av de afroasiatiske språkene, og den eneste gruppen i denne familien som tales utenfor Afrika. Semittisk (fra det bibelske navnet «Shem») var til å begynne med referert til en språkgruppe med opphav i Midtøsten, nå kalt semittiske språk.
I denne språkgruppen inngår de oldtidige og moderne språkene amharisk, arabisk, arameisk, akkadisk, ugarittisk, hebraisk, maltesisk, syrisk, tigrinja og flere. Språkgruppen innbefatter derfor noen av historiens og litteraturens mest berømte språk, og noen av de språkene med den lengste kjente historien.
Semittiske språk var utbredt i Midtøsten i den tidligste historiske tid. Siden har de spilt en avgjørende rolle i det området, samtidig som de også har utbredt seg til Afrika. De etiopiske språk oppstod da folk utvandret fra det sørlige Arabia til dagens Etiopia og omegn allerede i oldtiden. Arabisk har med tiden spredd seg til store deler av det nordlige Afrika der det i dag er morsmål for mange, og av andre brukes som kommunikasjonsspråk. Språket med flest talere i dag er arabisk, etterfulgt av amharisk, hebraisk og tigrinja.
Et av de viktigste kjennetegnene er at mange ord i utgangspunktet består av en rot på noen få konsonanter, vanligvis tre, som blir bøyd ved at forskjellige vokaler settes inn, og at forskjellige prefikser og suffikser tilføyes.
Historie
Likheten mellom de hebraiske, arabiske og arameiske språkene har blitt akseptert av alle lærde siden middelalderen. Språkene var kjent for vesteuropeiske lærde på grunn av historisk kontakt med nabolandene i det nære østen og gjennom bibelstudier, og en sammenlignende analyse av hebraisk, arabisk og arameisk ble publisert på latin i 1538 av Guillaume Postel.[1] Nesten to århundrer senere beskrev Hiob Ludolf likhetene mellom disse tre språkene og de etiopisk-semittiske språkene.[2][3] Imidlertid kalte ingen forsker denne grupperingen som «semittisk».[2]
Begrepet «semittisk» ble opprettet av medlemmer av Historieskolen i Göttingen, opprinnelig av August Ludwig von Schlözer (1781), for å betegne språkene som er nært beslektet med arabisk, arameisk og hebraisk.[4][5][6] Valget av navn ble hentet fra Sem, en av de tre sønnene til Noah i de genealogiske beretningene til den bibelske Første Mosebok,[5] eller mer presist fra den koiné-greske gjengivelsen av navnet, Σήμ (Sēm). Johann Gottfried Eichhorn er kreditert med å popularisere begrepet,[7][8] særskilt med en artikkel fra 1795 Semitische Sprachen der han rettferdiggjorde terminologien mot kritikk om at hebraisk og kanaaneisk var det samme språket til tross for Kanaan var «hamittisk» (etter bibelske Ham) i Origines Gentium, det vil si generasjonene etter Noah.[9]
Referanser
- ^ Kuntz (1981), s. 25.
- ^ a b Ruhlen (1991).
- ^ Hammerschmidt, Ernst (juli 1963): «A Brief History of German Contributions to the Study of Ethiopia», Journal of Ethiopian Studies, 1(2), s. 30-48
- ^ Vermeulen, H.F. (2015): «Before Boas: The Genesis of Ethnography and Ethnology in the German Enlightenment», Critical Studies in the History of Anthropology Series. University of Nebraska Press. ISBN 978-0-8032-7738-0. Sitat: «Schlözer 1781: p.161 "From the Mediterranean to the Euphrates, from Mesopotamia to Arabia ruled one language, as is well known. Thus Syrians, Babylonians, Hebrews, and Arabs were one people (ein Volk). Phoenicians (Hamites) also spoke this language, which I would like to call the Semitic (die Semitische). To the north and east of this Semitic language and national district (Semitische Sprach- und VölkerBezirke) begins a second one: With Moses and Leibniz I would like to call it the Japhetic.»
- ^ a b Kiraz (2001), s. 25
- ^ Baasten (2003), s. 67
- ^ Baasten (2003), s. 68-69.
- ^ Kitto (1845), s. 192.s
- ^ Nettbibelen: Første Mosebok 10:9
Litteratur
Se også
Eksterne lenker
