Oldtiden regnes som epoken i mennesketshistorie som omfatter tiden fra dannelsen av de første sivilisasjonene og frem til Vestromerrikets fall i år 476 e.Kr., uten at dette årstallet har noen økonomisk, sosial eller kulturell betydning. Ordet oldtid benyttes bare om Europa, Asia og Nord-Afrika, det vil si de områdene som tilhørte eller var i kontakt med de tidlige sivilisasjonene. Selv om oldtiden er definert slik, levde de fleste folkeslag fremdeles på steinaldernivå. Det er også en overlapping mellom oldtiden og bronsealderen. Flere av oldtidsrikene var på bronsealderstadiet, og i de nordiske landene regner man gjerne at oldtiden varer frem til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800.
Oldtidens historie er studiet av skriftlige fortiden,[1] fra begynnelsen av nedtegnet menneskelig historie og fram til tidlig middelalder. Tidsrammen for nedtegnet historie er løselig 5000 år, med kileskrift, de eldste former for logisk og sammenhengende skriving, fra den urlitterære perioden rundt 3000 f.Kr.[2] Dette er begynnelsen på historie, i motsetningen til forhistorie, i henhold til definisjonen som historikere benytter.[3]
Begrepet antikken er ofte benyttet for å referere til oldtidens historie i den gamle verden ettersom det er begynnelsen på dokumentert gresk historie i 776 f.Kr. med den første olympiade. Dette er løselig i overensstemmelse med den tradisjonelle dato for grunnleggelsen av Roma i 753 f.Kr., begynnelsen på historien for oldtidens Roma, og begynnelsen på den arkaiske periode i oldtidens Hellas. Selv om de avsluttende datoer for oldtidens historie er diskutabel er det vanlig at vestlige historikere benytter avslutningen på Romerriket i 476 e.Kr.,[4] stengingen av Platons akademi i 529 e.Kr.,[5] datoen for keiser Justinian I den stores død i 565 e.Kr.,[6] framveksten av islam,[7] eller begynnelsen på kongedømmet til Karl den store,[8] som slutten på oldtiden og antikken i europeisk historie.
En grunnleggende vanskelighet i studiet av oldtidens historie er at nedtegnete historier ikke kan dokumentere de menneskelig hendelser i helhet, og dessuten er det kun en liten fraksjon av disse dokumentene som har overlevd fram til i dag. Av disse må påliteligheten i informasjon vurderes strengt.[11] Få folk har vært i stand til å skrive ned historier da skrivekyndighet ikke var utstrakt i bortimot alle kulturer fram til lenge etter oldtidens historie.[12]
Romerriket var et av verdens mest skrivekyndige kulturer,[13] men mange verker av de mest leste historikerne er gått tapt. Eksempelvis Titus Livius, en romersk historiker som levde på begynnelsen av 100-tallet e. Kr., skrev Romas historie kalt Ab Urbe Condita («Fra grunnleggelsen av byen») i 144 bind, og kun 35 bind eksisterer fortsatt, skjønt korte sammendrag av de fleste andre eksisterer. Faktisk har kun et mindretall av verkene til enhver betydelig romersk historiker overlevd.
Historikere har to viktige kilder for å forstå oldtidens verden: arkeologi og studiet av kildetekster. Primære tekster er de kilder som står nærmest informasjons opprinnelse.[14] Primære kilder må skilles fra sekundære kilder, som ofte er sitert, kommentert eller bygd videre på.
Arkeologi er utgravning og studiet av gjenstander i forsøket å fortolke og rekonstruere tidligere menneskelig oppførsel.[15] Arkeologer ekskaverer og graver ut ruiner av oldtidens byer og bosetninger for å se etter spor av hvordan menneskene i tidsperioden levde.
Studiet av kildetekster er undersøkelser av de tekster som er etterlatt fra oldtiden. Det meste av hva som kjent fra oldtidens verden kommer fra redegjørelser fra antikkens egne historikere. Selv om det er viktig å forholde seg til vurderingene og fordommene til hver forfatter, er deres redegjørelser grunnlaget for vår forståelse av oldtiden. En del av de mer kjente forfatterne er blant annet Herodot, Thucydides, Polybios, Sima Qian, Sallustius, Titus Livius, Josefus, Suetonius, og Tacitus.
De tidligste kjente systematiske historiske tanker oppsto i oldtidens Hellas, og begynte med Herodot fra Halikarnassos (484 f.Kr. – ca. 425 f.Kr.). Thucydides (ca. 460 f.Kr. – ca. 395 f.Kr.) fjernet i stor grad guddommelig årsaker i hans redegjørelse av Peloponneskrigen mellom Athen og Sparta, og etablerte et rasjonelt element som satte presedens for påfølgende vestlige historieskrivning. Han var også den første til å skille mellom årsak og den nærmeste opprinnelse for en hendelse.[16]
^Crawford, O. G. S. (1927): Antiquity. [Gloucester, Eng.]: Antiquity Publications [etc.]. (cf., «History education in the United States is primarily the study of the written past. Defining history in such a narrow way has important consequences ...»)
^Se Jemdet Nasr-perioden, Kisj-tavlen; se også The Origin and Development of the Cuneiform System of Writing, Samuel Noah Kramer, Thirty Nine Firsts In Recorded History, ss 381-383
^Clare, I. S. (1906): Library of universal history: containing a record of the human race from the earliest historical period to the present time; embracing a general survey of the progress of mankind in national and social life, civil government, religion, literature, science and art. New York: Union Book. side 1519 (cf., «Ancient history, as we have already seen, ended with the fall of the Western Roman Empire; [...]»)
^Foster, S. (2007): Adventure guide. China. Hunter travel guides. Edison, NJ: Hunter Publishing. ss. 6-7 (cf., "Qin is perceived as 'China's first dynasty' and [... developed] writing.); se også Gernet, J. (1996): A history of Chinese civilization. Cambridge: Cambridge University Press.
^Smith, M. S. (2002): The early history of God: Yahweh and the other deities in ancient Israel. The Biblical resource series. Grand Rapids, Mich: William B. Eerdmans Pub. ss. xxii – xxiii
^Nadin, M. (1997): The civilization of illiteracy. Dresden: Dresden University Press.
^Harris, W. V. (1989): Ancient literacy. Cambridge, Mass: Harvard University Press. (cf. «... extent of literacy in the Roman Empire has been investigated, previous writers have generally concluded that a high degree of literacy ...»)
