Historie er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien som er basert på skriftlige kilder, men tiden fra før skriftlige kilder eksisterer som kalles for forhistorie omfattes også av historiefaget med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie vitenskapelige og arkeologiske oppdagelser om fortiden. I senere tid har det blitt en økt interesse for muntlig fortellinger og tradisjoner som har blitt videreført fra generasjon til generasjon da annen dokumentasjon ikke foreligger. Ny teknologi som fotografi, lydopptak, og film er blitt dokumentasjon for nyere historie.
I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd».[1] Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet.
Ettersom objektet som historikerne studerer (fortiden) ikke lenger eksisterer, må fortiden forsøkes rekonstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, historiske kilder. For å vurdere kildenes ekthet, relevans, representativitet og sammenheng benytter historikerne den kildekritiske metode. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre samfunnsvitenskapelige, humanistiske og naturvitenskapelige fag for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger.
Uttrykket historiker brukes fra gammelt av om personer som skriver historie. Etterhvert har det skjedd en akademisering av faget, slik at begrepet tildels har fått en mer avgrenset bruk. Det kan også brukes om personer som er utdannet i universitetsfaget historie (med minst eksamen av høyere grad).
Etymologi
Aristoteles, som maleren Francesco Hayez tenkte seg ham.
Ordet historie kommer fra greske ἱστορία (historia), igjen avledet fra urindoeuropeisk*wid-tor-, fra rotordet*weid-, «å vite», «å se».[2] Dette rotordet er også til stede i de norske ordene «vite», «visdom», «visjon» og «idé», i det sanskritiske ordet veda[3], og i det slaviske ordet videti og vedati, foruten en rekke andre.[4] (Asterisken * foran et ord indikerer at det er hypotetisk konstruksjon, ikke en dokumentert form.)
Det gammelgreske ordet ἱστορία, historía, som Herodot brukte kalte sitt verk, betyr «undersøkelse», og slik ble ordet lenge brukt. For Herodot var historie noe som måtte undersøkes og ettergås, ikke baseres på rykter og gjetninger.[5] Det var i den betydningen at Aristoteles brukte ordet i sin Περί Τά Ζωα Ιστορία, Peri Ta Zoa Istória, eller i den latinske utgaven, Historia Animalium.[6] Begrepet er avledet fra ἵστωρ, hístōr, i betydningen «vismann», «vitne», eller «dommer». Vi kan se tidlige dokumentasjoner på ἵστωρ i homerske hymner, hos Heraklit, i den athenskeefobiske eden (ved unggutters overgang til voksenalderen), og i inskripsjoner fra Boiotia (i en rettslig betydning, enten «dommer» eller «vitne» eller tilsvarende). Spiranten[7] er problematisk, og ikke til stede i det språklig beslektede greske eídomai («å oppstå»). Formen historeîn, «å undersøke», er en jonisk avledning som spredde seg først til det klassiske Hellas og til slutt til hele den hellenistiske sivilisasjons fellesgreske språk.
Det var fortsatt i den greske betydningen Francis Bacon brukte begrepet på slutten av 1500-tallet da han skrev Natural History (Naturhistorie). For ham var historia «kunnskapen om objekter bestemt av rom og tid», den typen kunnskap som kom fra minnet (mens vitenskapen var skaffet av fornuft, og poesi av fantasi).
Ordet kom inn i engelsk språk i 1390 med betydningen «hendelsers forhold» (= det som har skjedd), «fortelling». I mellomengelsk var meningen hovedsakelig «fortelling». Begrensningen til betydningen «nedtegnelser av tidligere hendelser» kom på slutten av 1400-tallet. På tysk, fransk og de fleste germanske språk (herunder også norsk[8]) og romanske språk blir det samme ordet fortsatt benyttet i betydningen både «historie» og «fortelling». På engelsk er historical/historic («historisk») attestert fra mellom 1661 og 1669.[9]
Historiker i betydningen en som forsker på historie er attestert i England fra 1531. I alle europeiske språk er substantivet «historie» fortsatt i bruk i betydningen «hva som skjedde med mennesker», og «forskningstudiet av hva som skjedde». Den siste betydningen er stundom framhevet med begrepet historiografi.[6]
Historie ble opprinnelig videreformidlet gjennom fortelling av myter. Skriftspråket gav mulighet til at fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det muntlig overlevering muliggjorde. De første historikere som brøt med mytisk historieforståelse, var grekerne Herodot fra Halikarnassos og Thukydides. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av mirakler.
For Herodot, kalt «historiens far», var historiens hendelser noe som måtte undersøkes og gås etter i sømmene. Han skilte mellom sikker kunnskap og det han bare hadde hørt; hans historieskriving er todelt med et skarpt skille mellom «vi» = grekere og «de andre», dvs. «barbarene». I perserkrigenes tid var hans motiv å fremme en gresk fellesskapsfølelse. Den 30 år yngre Thukydid var samtidshistoriker, og nøyde seg med å skrive om det han selv hadde erfart i peloponneskrigen, og det han lærte av intervjuer med andre tidsvitner. Hans korte tidsspenn skyldtes hans strenge krav til etterrettelighet, og den franske historikeren Paul Veyne har derfor hevdet at historieskrivningen ikke har endret seg siden antikken.[10]
Greske historikere så på historie som syklisk med hendelser som jevnlig gjentok seg selv.[11] Thukydid innledet en tradisjon som også senere greske historikere fulgte. Også Xenofons historieverk er en førstehåndsskildring og like todelt, med sitt skarpe skille mellom grekere og barbarer. Perspektivet er helt ut gresk; de er historiens underforståtte «vi». Den skotske historikeren George Cawkwell (1919-2019)[12] ville prøve et skifte i perspektiv ved å omdøpe «perserkrigene» til the Greek wars («grekerkrigene»).[13]
Perspektivet endret seg med Polybios. Som romernes gissel opplevde han hvordan han og andre grekere var blitt overvunnet og underlagt romersk overherredømme. Hans historieskrivning ble derfor tredelt - grekere, romere, samt «de andre». Romersk historieskrivning var fokusert på at leseren skulle lære av fortiden; romerne følte at de hadde noe å lære andre. Til sammenligning hadde Thukydid sagt om sitt verk at det ikke var skrevet «for å tekkes lesernes smak her og nå. Det er skapt for å vare evig.»[14]
I middelalderen var krøniken den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble kronologisk oppramset, men uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene.
I opplysningstiden hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand.
Tidlig på 1800-tallet ble historiefaget en vitenskap. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke oppstilte kriterier for hvordan en kunne komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». Kilder til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i nasjonsbygging. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hausse opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende politisk historie om «konger og kriger». Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks identitet. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling om en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk.
I løpet av 1900-tallet har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Kanskje mest betydningsfullt var 1960- og 1970-årene med den såkalte sosialhistoriske revolusjon, etter inspirasjon fra blant annet fransk historieforskning med tidsskriftet Annales. Historikerne begynte å se den politiske historien som altfor snever da kun en liten elite tok del i den politiske beslutningstakingen. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere og lignende som ikke tidligere hadde vært en del av den nasjonale historien.
Faget støttet seg på metoder fra statistisk orientert samfunnsvitenskap. Det siste tiår har kulturhistorie vært den dominerende retning innen historieforskning hvor folks identitet og virkelighetsoppfatning analyseres for se på kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «den egentlig var» da det betviles at det finnes kun én historisk sannhet som kan formidles.
Historiemetoder sammenfatter de teknikker og retningslinjer som historikere benytter, primære kilder, arkeologi og andre beviser for å forske og deretter skrive historie.
Det var historiske tradisjoner og avansert bruk av historisk metode i middelalderensKina. Det grunnleggende arbeidet for en profesjonell historiografi i østlige Asia ble etablert ved Han-dynastiets hoffhistoriker kjent som Sima Qian (145 f.Kr. – 90 f.Kr.), forfatter av Shiji (Nedtegnelser av den store historiker). For kvaliteten i sitt tidløse verk er Sima Qian i ettertiden blitt kjent som «far av den kinesiske historiografi». Kinesiske historikere av senere dynastiske epoker i Kina har benyttet hans Shiji som det offisielle formatet for historiske tekster, foruten også biografisk litteratur.
I forordet til sin bok Muqaddimah (1377) advarte den arabiske historikeren og tidlige sosiologen Ibn Khaldūn (1332–1406) mot syv feil som han mente at historikere jevnlig begikk. I denne kritikken behandlet han fortiden som merkelig og noe som trengte fortolkning. Ibn Khalduns originalitet var å hevde at kulturelle ulikheter i en annen tidsalder må styre vurderingen av relevant historisk materiale, å skille mellom prinsipper i henhold til hvordan det kan være mulig å besvarelse en vurdering, og sluttelig å føle behovet for erfaring i tillegg til rasjonelle prinsipper for å bedømme fortidens kultur.
Den tyske filosofen og historikeren Hegel vridde historieforskningen i en verdslig retning.
Ibn Khaldūn kritisert hyppig «ørkesløs overtro og ukritisk godtagelse av historiske data». Som et resultat introduserte han en vitenskapelig metode for å studere historie, noe som ble betraktet som «nytt for hans tid», og han refererte ofte til den som hans «nye vitenskap», nå assosiert med historiografi.[16] Hans historiske metode la også fundamentet for å observere rollen til stat, kommunikasjon, propaganda og systematisk forutinntatthet og skjevheter[17], og han er således blitt karakterisert som «historiografiens far».[18]
Edward Gibbon (1737–94). Hans innflytelsesrike verk Romerrikets nedgang og fall er blant annet kjent for sine stilistiske kvaliteter, sin ironi og sin bruk av primærkilder.
I opposisjon til kravene om at historie var en sosial vitenskap argumenterte historikere som Hugh Trevor-Roper, John Lukacs, Donald Creighton, Gertrude Himmelfarb og Gerhard Ritter at nøkkelen til historikernes arbeid var forestillingens makt og således forfektet at historie skulle bli forstått som en kunstart. Franske historikere tilknyttet Annales-skolen introduserte kvantitativ historie ved å benytte rådata for å spore livene til enkeltindivider og var banebrytende i å etablere en kulturell historie (såkalt «histoire des mentalités»). Intellektuelle historikere som Herbert Butterfield, Ernst Nolte og George Mosse har argumentert for betydningen av ideer i historien. Amerikanske historikere, motivert av forskningen på den amerikanske borgerkrigen, fokuserte på tidligere oversette etniske, rasemessige, og sosioøkonomiske grupper. Andre sjangrer innenfor sosial historie vokste frem i etterkrigstiden, slik som dagliglivets historie (tyskAlltagsgeschichte). Forskere som Martin Broszat, Ian Kershaw og Detlev Peukert søkte å undersøke dagliglivet for folk flest i 1900-tallets Tyskland, særlig den nazistiske perioden.
All studie av historie innebærer derfor å ta et utvalg, et lite utvalg, av noen saker av den uendelighet av menneskelig aktivitet i fortiden, og av hva som påvirket den aktiviteten. Men det er ikke noe generelt akseptert kriteria for å lage et slikt utvalg, og i den grad at det er noen på et tidspunkt, vil det antakelig endres. Da historikere så historie som bestemt av store menns handlinger, var utvalget de gjorde selvfølgelig annerledes enn hva det ble når det synet på historie ble endret. Dette er hva som lager et så sterkt og effektivt sett med forsvarsverk som urokkelige historikere (og de som avviser historie) kan dekke seg bak, og en garanti for at det aldri vil bli deres siste posisjon.
I nyere år har postmodernister utfordret gyldigheten og behovet for historieforskning på grunnlag av at all historie er basert på personlige tolkninger av kildene. I boken In Defence of History (1997) forsvarte Richard J. Evans, professor i moderne historie ved Cambridge-universitetet, verdien av historiefaget. Et annet forsvar for historiefaget fra postmodernistisk kritikk var den australske historikeren Keith Windschuttles bok The Killing of History (1994).
Siden det ikke finnes én objektiv versjon av historien vil alle historiske fremstillinger være preget av historieskriverens ideologiske og faglige syn. Derfor studiet av historiografi føre til selvrefleksjon. Gjennom å se hvor preget tidligere tiders historieskrivning var av sin samtids ideologi, blir man klar over en ens egne «objektive» historiesyn ikke er objektivt i det hele tatt.
Eksempel 1: Da islendingen Snorre Sturlason beskrev Norge i sine kongesagaer, samlet i Heimskringla, skrev han om hendelser i den førkristne tiden og som i hovedsak foregikk mer enn 200 før de ble skrevet ned en gang på 1200-tallet. Både tankegang og motivasjoner for handlinger hadde da endret seg, og sagaenes handlinger var således preget av et kristent sinn, det være forfatterens egen agenda og forklaringsmodeller.
Eksempel 2: Forut for EU-avstemningen i 1994 skrev historikere som var motstandere av norsk medlemskap historiefremstillinger som viste hvor ille den 434-årige unionen med Danmark var (høye skatter, krig m.m.), mens historikere som var positive til norsk medlemskap påpekte hvor positiv de mente unionen med Danmark var (økonomisk vekst, tilgang til europeisk kultur etc.). Begge versjoner av historien kan sies å være riktige, men ideologisk ståsted bestemte hvordan tolkningen av epoken skulle bli.
En form for historisk spekulasjon kjent som kontrafaktisk historie har også blitt adoptert av noen historikere som et verktøy for å vurdere og utforske mulige resultat dersom visse hendelser ikke hadde skjedd eller hadde skjedd annerledes. Dette ligner, men må ikke forveksles med, sjangeren alternativ historie innen skjønnlitteraturen.
Historiefilosofi
Historiens filosofiske spørsmål
Hva er den egnete størrelsen for å studiet av menneskehetens fortid — den individuelle? Polis? Sivilisasjonen? Kulturen? Eller nasjonens tilstand?
Finnes det brede mønstre og utviklinger? Finnes det sykluser? Er menneskelig historie tilfeldig og blottet for enhver mening?
Historiefilosofi er et område innenfor filosofien som forholder seg til den menneskelige historiens betydning og viktighet, om denne i det hele tatt finnes. Videre spekulerer historiefilosofien om en mulig teleologisk ende, eller en endelig avslutning på den menneskelige historie. Historiefilosofi må ikke bli forvekslet med historiografi, som er studiet av historie som en akademisk disiplin, og som forholder seg til dens metoder og praksis, og dens utvikling som fagdisiplin over tid. Heller ikke skal historiefilosofi ble forveksles med filosofiens historie, som er studiet av filosofiske ideer og tanker over tid.
Profesjonelle historikere diskuterer spørsmål om historie er vitenskap eller en kunstart som litteratur. Skillet er kunstig da mange ser feltet fra mer enn ett perspektiv.[20] Nyere argument som støtter omformingen av historie til vitenskap har blitt fremmet av Peter Turchin i en artikkel ved tittelen «Arise Cliodynamics» («Begynnelsen på en kleiodynamikk»[21]) i tidsskriftet Nature.[22] Turchin mener vi må omforme historiefaget til en analytisk, forutsigbar vitenskap og som mener å ha identifisert mønstre på tvers av ulike tider og steder.[23]
Da historiefaget ble profesjonalisert og vitenskapeliggjort på 1800-tallet i Tyskland, begrenset en fagets rammer til kun å bruke skriftlige kilder fra politiske institusjoner. Senere har hvilke kilder som brukes blitt utvidet.
Arkeologi, antropologi og andre vitenskaper gav ny informasjon og til og med teorier om menneskelig historie. Noen tradisjonelle historikere stilte spørsmål ved om disse nye studiene virkelig var historie siden de ikke var begrenset til det skrevne ord. Et nytt begrep førhistorie dukket opp for å tilpasse resultatene av disse nye feltene hvor de gav informasjon om tiden før skriftlige kilder.
På 1900-tallet ble det kunstige skillet mellom historie og førhistorie problematisk. Historikere så utenfor tradisjonell politiske historiske beretninger med en ny angrepsvinkel som økonomisk, sosial og kulturell historie, hvor alle støttet seg på forskjellige kilder. I tillegg brukte «førhistorikere» som Vere Gordon Childe arkeologi til å forklare viktige hendelser i områder som tradisjonelt var historiens felt. Skillet ble også kritisert på grunn av sin innebygde eksklusjon av visse sivilisasjoner som de sør for Sahara og Amerika før Columbus. I senere tiår har skillet mellom historie og førhistorie stort sett forsvunnet.
I dag er der ingen generelt akseptert definisjon for når historien begynner. Generelt blir historie i dag sett på som studiet av alt som er kjent om menneskelig fortid, men selv dette skillet blir utfordret av nye felter som storhistorie. Kilder som kan belyse denne fortiden er muntlig historie, lingvistikk og genetikk som alle har blitt akseptert av historikere i hovedstrømmen.
Tittelbladet til Historikernes verdenshistorie. Et encyklopedi på 25 bind om verdens historie som opprinnelig ble utgitt på engelsk i 1904.
Historisk forskning fokuserer ofte på hendelser og utviklinger som skjer i bestemte tidsepoker. Historikerne kan gi disse tidsepokene navn for å kunne «organisere ideer og klassifisere generaliseringer» ettersom det er hensiktsmessig for både historikere og andre.[24] Navnene som blir gitt til en bestemt periode kan variere med den geografiske stedet, det samme er tilfellet med datoen for begynnelsen og slutten på en bestemt periode, eksempelvis er det et langt tidshopp mellom bronsealderen i Norge som i antikkens Hellas. Århundrer og tiår er vanligvis benyttet som perioder og den tid de representerer på det dateringssystemet er benyttet.
De fleste perioder er konstruert i ettertid og reflekterer således verdivurderinger gjort for ettertiden. På samme måte kan dagens historikere revurdere tidligere tiders verdivurdering, eksempelvis det som tidligere tider betraktet som en «gullalder» kan bli nyansert senere, og renessansens vurdering av den tiden som lå mellom dem og antikken ble nedsettende kalt for middelalderen eller til og med «den mørke middelalderen», et nedlatende syn som i dag er revurdert og oppjustert. Den måten som tidsperioder er konstruert og de navn som blir gitt til dem kan påvirke den måten som de blir sett på og vurdert.[25]
Klassifikasjoner
Det er flere forskjellige måter å klassifisere historisk informasjon, blant annet etter kronologi, geografi, nasjon og etnisitet. Av praktiske hensyn og av interesse blir en del historisk forskning forbeholdt en avgrenset historisk størrelse. Flere av disse avgrensningene har utviklet seg som egne fag og disipliner, eksempelvis kulturhistorie, kunsthistorie og lignende, men mange av avgrensningene støtter seg på andre historiske underkategorier og utfyller hverandre.
Bestemte geografiske plasseringer kan danne grunnlag for historisk forskning, eksempelvis kontinenter, nasjoner og byer.
Verdens historie er forskningen på menneskelige sivilisasjoner i løpet av 5000 år og så. Verdens historie er særlig viktig som et felt for undervisning. I tidligere generasjoners verdenshistorie ble utviklingen fremstilt lineært som en slags "vestens fakkelstafett" der kultur og frihetsidealer ble videreformidlet fra antikkens Hellas, via Romerriket og gjennom Middelalderen til det moderne Europa og Nord-Amerika.
Avkolonialiseringen i etterkrigstiden, og utvidet kunnskap om andre sivilisasjoner enn de vestliges historie, førte til at verdenshistorie inkluderte materiale om Asia, Afrika og Latin-Amerika.
For, når alt kommer til alt, det er hva historie i sin videste form er om: hvordan og hvorfor mennesket kom fra steinalderen og til atomalderen.
Historikeren Eric Hobsbawm i «Has History Made Progress?», fra boken On History
Fremstillinger av verdenshistorie ble ofte kritisert for å fremheve Vesten og seierherrene i kriger og kolonisering. Forsøk på balansert verdenshistorie førte til lang eller ufokusert historiefortelling. Globalhistorie har de siste tiår blitt brukt som betegnelse på forsøk på å skrive historie uten å velge dominerende kulturs perspektiv.
Fra hvilke allerede eksisterende materiale ble det produsert (analyse)?
Hvilken opprinnelig form var det produsert (integritet)?
Hva er den beviselig verdi av dets innhold (troverdighet)?
De første fire er kjent som høyere kritikk; femte, lavere og bokstavelig kritikk, og, sammen, ytre kritikk. Sjette og siste forespørsel om en kilde er kalt for indre kritikk.
Sosialhistorie er studiet av hvordan samfunnet tilpasser seg og endrer seg i løpet av en tidsepoke. Sosialhistorie er et område for historisk forskning som kan bli betraktet å være en sosial vitenskap som forsøker å se historiske bevis i utviklingen av sosiale trender. I dette synet kan den omfatte områder som økonomisk historie, juridisk historie og analyser av andre aspekter av det sivile samfunn som viser utviklingen av sosiale normer, oppførsel og annet. istoriske hendelser fra et perspektivet til «folk flest» i motsetningen til en konge eller en statsleder. Det kan være flere tilnærminger til hva folkets historie kan være: en historie om massebevegelser og om avvikere. Enkeltindivider som ikke ble omfattet av tidligere tiders historieskrivning kan være hovedfokus i denne tilnærmingen og som kan omfatte de uten stemmerett, de undertrykte, de fattige, de utstøtte, og andre som betraktes som glemt i historien. Det kan også være en historie som tenderer til å være en sosialhistorie som omhandler ordinære yrker som fiskere, bøndene, håndverkere og lignende. Da denne historieforskningen ikke tidligere har hatt fokus eller betydning er det færre historiske hendelser som kan dateres med nøyaktig og færre historiske enkeltskikkelser som peker seg ut. Isteden er det gjerne grupper av samfunnsgrupper som blir forklart og beskrevet i brede strøk.
I første halvdel av 1900-tallet var politisk historie den dominerende form for historiefremstilling. Historikere som skrev om folks kultur, dagligliv, kunst, sedvaner og kunstuttrykk ble gjerne betegnet som kulturhistorie. Kjente kulturhistorikere i denne fasen er tyskeren Karl Lamprecht og dansken Troels Troels-Lund.
Mentalitetshistorie
Utviklet i den franske Annales-skolen innen historieforskning. La vekt på hvordan folks virkelighetsforståelse var vesensforskjellig i tidligere tiders samfunn. Mest kjente verk innen denne grenen er Carlo GinzburgsOsten og markene og Emmanuel Le Roy LadurieMontaillou en fransk by 1294-1324. Fagfeltet er gradvis integrert i nyere kulturhistorie.
Historie er, i sin kjerne, vitenskapen om forandring.
Økonomisk historie er fremstillingen av tidligere tiders produksjon, distribusjon, bedrifter og markeder. Økonomiske idéers historie hører også inn her. Faget kan deles ofte i to hovedretninger: Tradisjonell historieskriving som har økonomiske fenomen som emne, og samfunnsøkonomiske fremstillinger med langt tidsperpektiv (såkalt «ny økonomisk historie»). Østerrikeren Joseph Schumpeter utviklet en gren innen samfunnsøkonomien der historisk utvikling ble lagt vekt på, og at økonomiske teorier ikke var tidløse men knyttet til sin tidsepoke.
Politisk historie er den grenen av historiefaget som analyserer politiske hendelser og aktører, eksempelvis konger, kriger, traktater, valg, lover, slag, og statsministre og ser disse som de drivende krefter av kontinuitet og endringer i historien. Historisk historie ser på atferden i internasjonale forhold mellom stater eller på tvers statsgrenser over tid. Dette er den mest vanlige formen for historie og oppfattes ofte som den klassiske og allmenne meningen av hva historie skal være.
Militærhistorie omfatter konflikter innenfor menneskelige samfunn som vanligvis konsentrer seg om historiske kriger og krigføring, innbefattet slag, militære strategier og våpen. Imidlertid kan emnet strekke seg fra et sammenstøt mellom to stammer til konflikter mellom behørige militære hærer til en verdenskrig som har omfattende påvirkninger på hele befolkningen.
Kjønnshistorie er et underfelt av historie og kjønnsstudier som ser på fortiden fra kjønnsperspektiv. Faget har på mange måter vokst ut av studiet av kvinnehistorie. Til tross for fagets relative kort liv har kjønnshistorie og dens forgjenger kvinnehistorie hatt en betydelig påvirkning av det generelle studiet av historiefaget. Siden 1960-tallet da det opprinnelig lille feltet først fikk en viss aksept har det gjennomgått en rekke ulike faser, hver med sine egne utfordringer og resultater. Selv om en del av endringene i historiefaget har vært opplagte, som den økte andelen av boker om berømte eller betydningsfulle kvinner, og ganske enkelt at et større antall kvinner er blitt historikere, har andre påvirkninger vært mer finurlig. Kjønnshistorie, som folkets historie og sosialhistorie, kan bli sett på som betydningsfulle deler av en historisk beskrivelse som er viktig for at den skal være komplett. Underforstått, det er i dag vanskelig å skrive en historie om Mo i Rana uten å nevne kvinner, industriarbeidere og sosiale forhold.
Pseudohistorie (falsk eller feil historieskrivning) er et begrep som blir gitt på tekster som har til hensikt å være historisk i sitt vesen, men som avviker i så stor grad fra standard historiografiske konvensjoner at det undergraver konklusjonene. Historiske verker som trekker kontroversielle konklusjoner fra nye, spekulative eller omstridte historiske bevis, spesielt innenfor nasjonale, politiske, militære og religiøse felt, er ofte avvist som pseudohistorie.
Dessverre, som situasjonen i store deler av verden viser mot slutten av vårt millennium viser, er ikke dårlig historie harmløs. Den er farlig. Setningene som skrives på et tilsynelatende uskyldig tastatur kan være dødsdommer.
Historikeren Eric Hobsbawm i essayet «Identity History Is Not Enough», basert på en forelesning i 1994
I mange nasjoner som eksempelvis Japan, Russland og USA har det blitt gitt historieundervisning som har vært sensurert av politiske årsaker. I Japan har alle referanser til Nanjingmassakren blitt fjernet fra undervisningsmateriellet; i Russland under Stalin ble historien omskrevet for å være i overensstemmelse med kommunistpartiets doktriner, også så langt som retusjere vekk faktiske figurer fra historiske fotografier[29]; og i USA har framstillingen av den amerikanske borgerkrigen blitt endret og sensurert for å ikke virke fornærmende for sørstatene.[30] Se også Historierevisjonisme.
Det kan være vanskelig å gjenkjenne pseudohistorie, men rent generelt bruker man å si at den benytter seg av metode og språk som minner om og ligner på «ekte» vitenskap, men som ikke holder mål ved nærmere granskning. Det er to hovedtyper av kjennetegn som er karakteristiske for pseudovitenskap: psykologiske trekk og trekk der den vitenskapelige metoden er fraværende.[31]
Historiske kilder
Historikere skaffer seg informasjon om fortiden fra forskjellige kilder som skrevne eller trykte nedtegnelser, mynter eller andre håndverksgjenstander, bygninger, monumenter og intervjuer. For moderne historie inkluderer disse primærkildene også fotografier, film, lyd- og videoopptak. Forskjellige måter å angripe temaet på kan være vanligere i studiet av noen perioder enn i andre, og perspektivet varierer mye.
Historiske nedtegnelser har blitt laget av forskjellige grunner:
^All historical study therefore implies making a selection, a tiny selection, of some things out of the infinity of human activities in the past, and of what affected those activities. But there is no generally accepted criterion for making such a selection, and to the extent that there is one at any given time, it is likely to change. When historians thought history was largely determined by great men, their selection was obviously different from what it is when they don't. This is what provides so strong and effective a set of fortifications behind which the historical diehards (and those who reject history) can make their stand, and a guarantee that it will never be quite their last stand.
^For, after all, that is what history in the broadest sense is about: how and why Homo sapiens got from the palaeolithic to the nuclear era.
^History is, in its essentials, the science of change.
^Unfortunately, as the situation in lager parts of the world at the end of our millennium demonstrates, bad history is not harmless history. It is dangerous. The sentences typed on apparently innocuous keyboards may be sentences of death.
^Joseph, Brian; Janda, Richard, red. (2004): The Handbook of Historical Linguistics, Blackwell Publishing, s.163, ISBN 978-1405127479
^Mahony, William K. (1998): The Artful Universe: An Introduction to the Vedic Religious Imagination, Albany, New York: State University of New York Press, ISBN 0791435806, s. 235
^Graham, Gordon (1997): «Chapter 1» i The Shape of the Past. Oxford University.
^Khaldun, Ibn; med Rosenthal, Franz & Dawood, N. J. (1967): The Muqaddimah: An Introduction to History, Princeton University Press, ISBN 0691017549, s. x.
^Mowlana, H. (2001): «Information in the Arab World», Cooperation South Journal 1.
^Ahmed, Salahuddin (1999): A Dictionary of Muslim Names. C. Hurst & Co. Publishers. ISBN 1850653569. Se også Enan, Muhammed Abdullah (2007): Ibn Khaldun: His Life and Works, The Other Press, ISBN 9839541536, s. v
^Harris, Elizabeth (Oktober 1982): «In Defense of the Liberal-Arts Approach to Technical Writing» i: College English, 44(6), s. 628-636
^Oversettelsen av tittelen er gjort av Wikipedia, «Kleiodynamikk» er et nyord fremmet av forfatteren, Kleio er historiens muse fra gresk mytologi, + dynamikk (kraftlære), studiet av temporære og varierende prosesser
^Turchin, Peter (3. juli 2008): «Arise Cliodynamics» i: Nature 454, doi:10.1038/454034a; s. 34-35
_Aristide_-_Francesco_Hayez_-_gallerie_Accademia_Venice.jpg)
.jpg)
.jpg)
