Jøder anser Abraham som grunnlegger av folket Israel og sin stamfar. Mange kristne ser ikke på seg selv som del av en «abrahamisk religion», men betrakter Abraham som en tidlig figur i sin religion. Muslimer refererer til tilhengere av de andre abrahamiske religionene som «bokens folk», og ser på Abraham som sin stamfar gjennom sønnen Ismael.
Alle tre anerkjenner i grove trekk historien frem til hjemkomsten fra Babylon, skjønt synet på flere ting varierer. Alle tre anerkjenner skapelsesberetningen om Adam og Eva, og fortellingen om Noah. Videre anerkjenner de Abraham, men islam legger her vekt på sønnen Ismael. De anerkjenner også Moses. Også i Koranen omtales flere av israelittenes profeter. Muslimer har imidlertid en rekke egne fortellinger om flere av Bibelens personer.
Når man kommer til fortellingen om Jesus og disiplene, skiller jødedommen og kristendommen tydelig lag. I jødedommen anerkjenner man ikke Jesus som Messias. Man legger liten eller ingen vekt på fortellingene i Det nye testamentet. I islam vil man se på Jesus som en viktig profet, men synet på historien i det første århundret varierer blant muslimer. Muslimer legger stor vekt på Muhammeds liv og lære, og de mener at hovedtrekkene i læren finner man i Koranen, som overskygger alle andre religiøse skrifter. Hverken kristendommen eller jødedommen anerkjenner Muhammed, hans forkynnelse og Koranen.
Jerusalem er en viktig by for de abrahamittiske religionene.[6]