Folketellingen i 1946 var den 15. folketellingen som ble gjennomført i Norge. En regner da tellingen 15. august 1769 som den første. Det ble også holdt tellinger i 1664 og 1701, men disse var svært ufullstendige.
Denne folketellingen skulle egentlig ha funnet sted 1. desember 1940, som var 10 år etter folketellingen i 1930, men det tyske angrepet og okkupasjonen av Norge medførte at den ble utsatt til krigen var over i 1946. De spesielle omstendighetene i 1946 satte klare begrensninger på folketellingen dette året. Likevel ble det avdekket at norske kvinner fødte barn som aldri før og at bygdene vokste raskere enn byene.
På grunn av annen verdenskrig ble den planlagte folketellingen i 1940 avlyst, og i stedet ble det avholdt en ekstraordinær telling i 1946. Utføringen av tellingen ble kraftig forsinket, blant annet på grunn av mangelfullt utfylte lister fordi enkelte folkeregistre «syntes å være helt immune mot purringer»1). Det første heftet var derfor ikke klart før i 1950, og omfanget av tellingen ble også begrenset i forhold til tidligere tellinger.
Etter flere år med synkende fødselshyppighet snudde trenden i 1935, og mellom 1941 og 1946 var fødselshyppigheten på nivå med 1920-tallet. Sammen med redusert dødelighet og lavere utvandring bidro dette til at den hjemmehørende befolkningen økte fra rundt 2,7 millioner i 1930 til over 3,1 millioner i 1946.
I denne perioden økte befolkningen i samtlige fylker. Veksten var særlig sterk i Rogaland, Hordaland, Nordland og Troms. I Finnmark hadde mange måttet flykte i løpet av krigsårene, noe som her ga seg utslag i langt svakere befolkningsvekst.
Den klare urbaniseringstrenden som hadde gjort seg gjeldende utover 1800-tallet syntes å snu i 1920, og i 1946 bodde hele 72 prosent av befolkningen på landsbygdene, mens 28 prosent holdt til i byene. Det tilsvarende forholdet i 1920 var 70 og 30 prosent.
Mye av årsaken til at byene hadde vokst mindre enn bygdene, var at befolkningstilveksten var langt sterkere i forstedene enn i bykjernene. Disse forstedene befant seg gjerne utenfor bygrensene, og ga dermed ingen befolkningsvekst for byene. Utbyggingen av rutegående transportmidler ble trukket fram som en viktig årsak til denne utviklingen. Ellers var størrelsen på norske byer heller beskjeden. I 1946 hadde bare Oslo og Bergen over 100 000 innbyggere, og blant de andre byene var det kun i Trondheim og Stavanger hvor det bodde mer enn 50 000 personer.
Andelen av den norske befolkningen som levde av jord-, skogbruk, fiske og fangst hadde vært synkende siden slutten av 1800-tallet. I 1890 utgjorde disse næringene levebrødet for over halvparten av befolkningen, mens i 1946 levde kun rundt 30 prosent av dette. I samme periode økte andelen knyttet til industri fra omtrent 22 til 31 prosent.
Den offisielle datoen for folketellingen var 3. desember 1946, så den vil bli allment tilgjengelig 3. desember 2046.
I det videre følger befolkningsoversikt[1] fordelt på landets byer, herredskommuner og fylker i 1920. Den opprinnelige statistikken skiller mellom landdistrikt (herred) og byer, men er her slått sammen for hvert fylke.
| KNr
|
Kommune
|
Folketall
|
| 0301 |
Oslo |
286 222
|
| 03 |
Oslo |
286 222
|
| KNr
|
Kommune
|
Folketall
|
| 1301 |
Bergen |
110 424
|
| 13 |
Bergen |
110 424
|
Referanser
