Denne artikkelen omhandler det undernasjonale nivået. For senterpartiavisen, se Fylket. For fylker i Norge, se Norges fylker.
Norge har siden 1. januar 2024 femten fylker.
Fylke (etter norrøntfylki) er en betegnelse på et undernasjonalt, regionalt geografisk område, tilsvarende amt og len. Den lokale myndigheten i et fylke betegnes fylkeskommune.
En rekke undernasjonale administrative enheter i andre land oversettes gjerne til norsk som «fylker» («Counties» på engelsk).
Til tross for at det engelske ordet «county» som regel oversettes til «fylke» på norsk, er det likevel ikke alle typer counties som kan sammenliknes med de norske fylkene. USAs fylker sammenliknes med Norges kommuner.
Frem til 2018 besto Norge av 19 fylker. Fra 2020 er antallet fylker redusert til 11. Fra 2024 er enkelte fylker som ble sammenslått i 2020 oppløst, og antallet fylker er 15. Oslo har som eneste norske enhet sammenfallende grenser for såvel kommunen som fylket, og er også det eneste fylket uten fylkesting.
Frem til Bergen ble innlemmet i Hordaland i 1972, fra 1. januar 2020 en del av nye Vestland fylke, var også Bergen eget fylke (med fylkesnummer 13).
Fylke var opprinnelig et landområde (vesentlig på Vestlandet og i Trøndelag) som sannsynligvis opprinnelig hadde vært en selvstendig stammestat og senere ble et lokalt forvaltningsområde i den norske staten.[1][2] I Norge ble betegnelsen fylke brukt i vikingtiden, så delt opp i syssel, som senere ble omdannet til len. Fra 1662 til 1919 var betegnelsen amt. I 1919 tok man opp igjen den gamle norske betegnelsen fylke.
