Sigurd Ibsen

Sigurd Ibsen
Født	23. des. 1859; Christiania
Død	14. apr. 1930 (70 år); Freiburg im Breisgau
Beskjeftigelse	Politiker, journalist, skribent, jurist
Embete	Norges statsminister i Stockholm (1903–1905); medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm (1902–1903) ;
Ektefelle	Bergliot Ibsen (1892–)
Far	Henrik Ibsen
Mor	Suzannah Ibsen
Barn	Tancred Ibsen; Irene Ibsen Bille; Eleonora Ibsen Borberg
Parti	Venstre
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Vår Frelsers gravlund (1930–) (Oslo)
Utmerkelser	Ridder av St. Olavs Orden
	Sigurd Ibsen på Commons

Sigurd Ibsen (født 23. desember 1859 i Christiania, død 14. april 1930) var en norsk skribent, diplomat og politiker (V). Han var Norges statsminister i Stockholm 1903–1905. Ibsen er kjent for sin innsats for å bygge en egen norsk utenrikstjeneste og som pådriver for «konsulatsaken» under unionen med Sverige, og regnes som Utenriksdepartementets far. Ibsen vokste opp i Italia og Tyskland som sønn av Henrik Ibsen og Suzannah Ibsen; faren var allerede i Sigurds barndom en verdensberømt dramatiker. Sigurd Ibsen strevde hele livet med å oppfylle folks høye forventninger til Henrik Ibsens sønn. Han ble utdannet jurist i München og tok doktorgrad i statsrett i Roma.

Familie

Sigurd Ibsen var sønn av dramatikeren Henrik Ibsen og hans hustru Suzannah, og tilhørte slekten Ibsen. Han var barnebarn av Knud Ibsen og Marichen Altenburg.

Gjennom oppveksten hadde folk høye forventninger til Sigurd Ibsen, og han måtte streve hele livet for å nå mål andre satte for ham. Han ble i 1892 gift med Bergliot Bjørnson, datter av Bjørnstjerne Bjørnson. Deres sønn Tancred Ibsen ble en anerkjent filmregissør, gift med skuespillerinnen Lillebil Ibsen. Datteren Irene Ibsen Bille var forfatter, og gift med forfatteren Josias Bille. Sigurd Ibsens sønnesønn Tancred Ibsen jr. var ambassadør og Ibsen-slektens siste mann.

Sigurds kusine Anna Stousland skrev i et brev til deres onkel Ole Paus Ibsen at Sigurd var «indesluttet og faamelt, men inderst hjærtevarm og myk».^[7]

Karriere

Han hadde juridisk embetseksamen fra München og tok doktorgrad i Roma i 1882 på en avhandling om overhusets stilling i det representative styringssystem.^[8] I 1895 ble det foreslått opprettet et ekstraordinært professorat i sosiologi for Ibsen ved Det Kongelige Frederiks Universitet, og 1896–97 holdt han en forelesningsrekke som «prøveforelesninger» som resulterte i at ansettelseskomiteen avviste hans kandidatur.^[9] Avvisningen hadde sannsynligvis mer å gjøre med at Ibsen var Venstremann enn av kvaliteten på forelesningene.

Sigurd Ibsen ble statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm i 1902, og var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania (Oslo). Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki. ^{[trenger referanse]} Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform.

Ibsen som utenrikspolitiker

Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning.

Ibsen hadde begynt sin karriere i tjenesten i 1885 på et fireårig attachéstipend, som han fikk bl.a. etter intervensjon fra sin far, Henrik Ibsen. Ved stipendiets utløp ble han imidlertid ikke tilbudt ansettelse, men bare videre arbeid som ulønnet attaché, noe han avslo. "I Utrikesdepartementet var man fullt klar over den virkelige grunn til at Ibsen ble feiet ut: Han var unionsfiendtlig, norskpatriotisk og en farlig mann for etaten”, skriver Lars Roar Langslet i sin biografi (2004: 83). Ibsen tok sin hevn i januar 1890, da han skrev tre innfule artikler i Dagbladet om forholdene i tjenesten. Saken gav opphav til opphetet polemikk, ikke minst fordi Ibsen allerede på dette tidspunkt med utgangspunkt i det han opplevet som svensk neglisjering av norske næringsinteresser hadde slått frempå om at Norge burde ha eget konsulatvesen.

Ibsen var den drivende politiske kraft for å få oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8. juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av to kontorer, 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene, og 2. utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm. Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9. september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm.^[10]

Aner

Aner til Sigurd Ibsen

Johan Andreas Altenburg

Marichen Cornelia Martine Altenburg

Hedevig Christine Paus

Sigurd Ibsen

Hermann Thoresen

Hans Conrad Thoresen

Anne Sophie Albertine Walther

Suzannah Thoresen

Johan Christopher Haar Daae

Sara Margrethe Daae

Susanne Grytten

Referanser

^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 989^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gs1crw, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 59^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no^{[Hentet fra Wikidata]}
^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.begravdeioslo.no, besøkt 27. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Ibsen og hans foreldre og søsken». Telemarksavisa. 11. januar 1997. s. 43.
^ Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo: Pax, 1998
^ Norsk biografisk leksikon
^ Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 Oslo: Pax, 2005.)

Litteratur

Langslet, Lars Roar. Sønnen. Cappelen, 2004 ISBN 82-02-22101-3
Steine, Bjørn Arne. Sigurd Ibsen : nasjon, politikk og kultur. Voksenåsen AS, 2005 ISBN 82-90617-34-8

Rudeng, Erik (1994) “En statsmann i reserve” Nytt norsk tidsskrift 11 (3-4): 266-280
Ibsen, Sigurd. Bak en gyllen fasade, Sigurd Ibsens brev til familien 1883-1929. Aschehoug, 1997. (Thorleif Dahls Kulturbibliotek) ISBN 82-03-26141-8
Ibsen, Sigurd. Videnskab og mystik og andre essays. Grøndahl Dreyer, 1992. ISBN 82-504-1920-0
Ibsen, Sigurd. Unionen. 1887
sambok 29 treff på S. Ibsen som forfatter