Arne Garborg (født Aadne Eivindsson Garborg; 1851–1924) var en norsk forfatter og intellektuell som skrev mest på landsmål (nynorsk).
Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målarbeid for å videreutvikle det norske skriftspråket som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for.
Mot slutten av livet betraktet Garborg kristendommen som en politisk etikk der Jesus bare var en lærer om å gjøre det gode som ville gi menneskene gudsriket.[12]
Han var fra gården Garborg, ca. 5 km vest fra tettstedet Undheim i Time kommune på Jæren i Rogaland fylke. Her vokste han opp sammen med åtte søsken og foreldrene Eivind Aadneson Garborg og Ane Oline Johnsdotter Raugstad. Han sa fra seg odelsretten og farsgården.
Garborgheimen var Garborgs barndomshjem på Jæren og er i dag museum.
Faren slet med tunge tanker etter en religiøs omvendelse, og tok sitt eget liv i 1870. Hulda Garborg skrev at mannen slet med samvittigheten for at han sa fra seg slektsgården, og for kanskje å ha forårsaket farens selvmord. Noen hevder at Garborg slet selv med å holde fast ved barnetroen og kom inn i en religiøs krise,[13] andre mener at Garborgs religiøse interesse var en del av hans brennende samfunnsengasjement.[14]
Han bodde på Sandal i Stavanger (Sisikveien 63) fra 1870 til 1875.[15]
På Jæren, 0,5 km sørøst for Undheim sentrum, fikk Garborg i 1899 bygd et jærhus i Knudaheio som ble brukt som sommerbolig og skrivestue.
Skriving og diktning
Redaksjonskontoret for bladet Fedraheimen var Garborgs studentkvist i Bispegata 1 i Oslo.
Mens han bodde på Sandal ga han ut Lærerstandens avis, og fikk trykket sine første dikt i Aftenavisen Stavangeren.[16]
Før samarbeidet med Mons Litleré begynte hadde Garborg bare gitt en roman på landsmål, Bondestudentar. Artikler og essay Garborg hadde skrevet på dansk-norsk ga Litleré ut på landsmål. Da Garborg skulle gi ut Hos Mama (1890) på et stort forlag i København ville Litleré gi den ut også på landsmål i Garborgs egen oversettelse som Hjå ho mor. Litleré avtalte med forlaget Philipsen i København at den danske versjonen skulle komme ut først, mens versjonen på nynorsk skulle være 50 øre billigere. De to versjonen er noe stilistisk forskjellige og i ettertid er det versjonen på landsmål/nynorsk som blir trykket opp. En ny versjon på nynorsk kom i 1922 og den avviker språklig fra 1890-utgaven. Samarbeidet med Garborg var trolig en viktig drahjelp for Litleré. Garborg ga ut ti titler hos Litleré.[17][18]
Selv om det var som forfatter han ble kjent, var det som bladmann han skaffet levebrød. Det første bladet han gav ut, het «Seminaristen». Første nummer ble utgitt i Risør i oktober 1871. Bladet som var en avis for lærere endret senere navn til "Lærer-standens avis".[19] Den ble lagt ned i 1873. I 1872 grunnla Garborg avisa Tvedestrandsposten, i 1877 avisa Fedraheimen, der han var redaktør frem til 1892. På 1880-tallet var han også journalist i Dagbladet. I 1894 grunnla han sammen med Rasmus Steinsvik avisa Den 17de Mai. Avisa skifta i 1935 navn til Norsk Tidend. Mellom 1908 og 1916 var han involvert i utgivelsen av det georgistiske tidsskriftet Retfærd.
I 1899 la han fram språknormen midlandsnormalen sammen med Rasmus Flo. Garborg benyttet denne rettskrivingen fra da av, og da hans Skriftir i samling kom ut var alle verkene omskrevne etter denne normen.
Han arbeidet med emner som religionen i moderne tid, forskjellene mellom lokal og nasjonal identitet og det europeiske, hvordan folk faktisk kan få politisk påvirkning og makt.[20] Garborg anså etterhver kristendommen som en politisk etikk og tok til seg økonomisk teori om utjevning fra amerikaneren Henry George som ville begrense eiendomsretten.[12]
Garborg deltok i sedelighetsdebatten, blant annet gjennom sine mange artikler i Dagbladet, og hans roman Mannfolk (1886) som gjorde at Garborg mistet sin jobb i Riksrevisjonen. Garborg var særlig kritisk til de radikale beskrivelser i Henrik IbsensGjengangere. I målsaken var Garborg i opposisjon til Bjørnstjerne Bjørnson, men Bjørnson prøvde likevel ved flere anledninger å få ham til å bli redaktør av Dagbladet uten å lykkes.[21]
Askerkretsen
Fra 1897 bodde ekteparet Garborg på Labråten i den såkalte «Kunstnerdalen» i Asker. Ekteparet var sentrale i den såkalte Askerkretsen som ellers omfattet ekteparene Marta og Rasmus Steinsvik, og Karen og Ivar Mortensson. I tillegg var Tilla og Otto Valstad, samt Rasmus Løland, Steinar Schjøtt, Olav Nygard, Kristofer Uppdal og Aksel Waldemar Johannessen med i kretsen.[22] Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik hadde et fellesprosjekt i avisen Den 17de Mai. Rasmus Steinsvik tok opp lån og kjøpte Labråten i 1897, med sikte på at de tre familiene skulle bruke hver sin del av gården og bygningene. Ekteparet Garborg var frontfigurer i kampen for landsmålet og for den tradisjonelle bygdekulturen. Labråten handlet blant annet om å skape et hjem for Arne Garborg som ikke hadde slått seg ned noe sted. På Labråten kunne de være nær byen og samtidig utenfor byen.[23]
Bibliografi
Um pengar
Ein kann kjøpa seg
mat, men ikkje mathug,
dropar, men ikkje helsa,
mjuke senger, men ikkje svevn,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hygge,
moro, men ikkje gleda,
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
gråe hår, men ikkje æra,
rolege dagar, men ikkje fred.
Skalet av alle ting kann ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.[12]
Skulptur i stein av Arne Garborg, ved skrivestova hans i Knudaheio.
For å fremme arven etter ekteparet, åpnet Garborgsenteret på Bryne i 2012.
Arne Garborg er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
Det er flere minnesmerker:
Skulptur i stein ved skrivestova hans i Knudaheio.
Skulptur i granitt i Byparken i Stavanger: «Arne Garborg» av Gunnar Janson fra 1947. Resultat av innsamlingsaksjon organisert av bondeorganisasjonene etter Garborgs død.
Minneplate i bronse på Sandal i Stavanger. Satt opp av Madla historielag i 2001.
Om ham
Fidjestøl, Alfred: Frå Asker til Eden, Samlaget, 2014.
Obrestad, Tor: Arne Garborg. Ein biografi, Oslo 2001.
Thesen, Rolv: Arne Garborg. Frå jærbu til europear, Oslo 1933.
Thesen, Rolv: Arne Garborg. Europearen, Oslo 1936.
Thesen, Rolv: Arne Garborg. Europear og jærbu, Oslo 1939.
Time, Sveinung: Garborg i Aschehougs serie Norske forfattere i nærlys. 1979.
Time, Sveinung: Arne Garborg om seg sjølv, Den norske bokklubben 1988.
S. Time og E. Lejon (red): Aadne Garborg, 1981, Noregs Boklag.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Arne Evensen Garborg, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Arne-Evensen-Garborg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abProleksis Encyclopedia, oppført som Arne Evensen Garborg, Proleksis enciklopedija-ID 22685[Hentet fra Wikidata]
^Åslaug Timenes Bell (2015): Er Mama og Mor den same? Ein tekstkritisk analyse av Arne Garborgs Hjaa ho Mor i tre utgåver. Masteroppgave, Universitetet i Oslo.
^Våpenhandlar og målpionér. Norsk Tidend, nr 5 (november), 2018.
