Glåmas løp, med nødbørsfeltet avmerket.Østerdalen og Glomma ved Garbekkegga i Stor-Elvdal, Innlandet (foto: Geir J. M. Hval, 2022)
Østerdalen er et av de store dalførene på Østlandet, mellom Gudbrandsdalen i vest og riksgrensen mot Sverige i øst. Hele dalføret ligger i Innlandet fylke, og følger Glåma fra Røros til Elverum. Sør for Elverum kalles dalføret Glåmdalen.
De største sidedalene er Rendalen, Folldal og Atndalen. Østerdalen, av og til også kalt Østerdalene, omfatter som distriktet også sidedalene, samt Kvikne, Engerdal og Trysil, som ikke har avrenning til Glåma. Østerdalen preges av rolige landskapsformer og avrundede fjell. Dalføret er for det meste dekt av furuskog. Typisk for Østerdalen er at store deler av skogbunnen er dekt av reinlav, særlig arten kvitkrull.
Østerdalen dekker elleve kommuner med til sammen 50 906 innbyggere (1. januar 2015)[1] og et samlet areal på 19 389 km². Regionsenter i sør er Elverum, i nord Tynset.
Navnet kommer av norrønt og betyr «de østre dalene».[2]
I 1838 ble Østerdalen inndelt i kommunene Elverum, Trysil, Åmot, Stor-Elvdal, Rendal, Tynset, Tolga og Kvikne.[7] I 1864 ble Lille Elvedalen (Alvdal) skilt ut fra Tynset, og i 1913 ble Folldal skilt ut fra Alvdal. I 1880 ble Rendal delt i Ytre og Øvre Rendal (gjenforent i 1965). I 1890 ble Sollia overført fra Oppland til Hedmark (innlemmet i Stor-Elvdal i 1965). I 1911 ble Engerdal opprettet (med deler fra Trysil, Øvre Rendal, Ytre Rendal, Tolga og Røros). Os ble utskilt fra Tolga i 1926. I 1966 ble Kvikne delt mellom Tynset og Rennebu (i Sør-Trøndelag).
Regionale inndelinger
Østerdalen deles ofte inn i Sør-Østerdal, med Elverum som sentrum, og Nord-Østerdal, med Tynset som sentrum.
.jpg)
