Kart over Stillehavet med økonomiske soner markert. De fem øygruppene gir Fransk Polynesia en sone på 5,5 millioner km²
Spiridon Ion Cepleanu (kart)
Flaggene til Fransk Polynesia sammen med flagget til Frankrike.
Fransk Polynesia er et selvstyrt område i Polynesia i det sentrale, sørlige Stillehavet. Det tilhører Frankrike, har status som oversjøisk samfunn med indre selvstyre og har siden 2004 blitt betegnet som et oversjøisk land (pays d'outre-mer). FN regner Fransk Polynesia som et ikke-selvstyrt område. Folketellingen i 2017 viste et innbyggertall på 275 918.
Fransk Polynesia består av fem øygrupper med til sammen 121 øyer, derav 76 bebodde. Noen av øyene er av vulkansk opprinnelse og har høye fjell. Andre er lave atoller. Største og mest folkerike øy er Tahiti, der også hovedstaden Papeete ligger.
Øyene i Fransk Polynesia ble befolket fra området ved Samoa av folk som talte polynesiske språk. Fra slutten av 1700-tallet ble øyene hyppig oppsøkt av europeere. Misjonærer begynte å omvende befolkningen til kristendommen. Europeiske stormakter konkurrerte om innflytelse. For å forhindre britisk dominans, erklærte Frankrike Tahiti som protektorat i 1842. I 1880 ble øyene annektert av Frankrike og gjort til koloni. Kontakten med europeerne fikk store konsekvenser for de etablerte samfunnene på øyene. Nye sykdommer førte til stor befolkningsnedgang. Misjonsvirksomhet og europeisk påvirkning endret kultur og samfunn.
I løpet av 1900-tallet gjennomgikk Fransk Polynesia en omfattende sosial og økonomisk utvikling, der leveforholdene ble bedre og levealderen steg. Turisme utviklet seg til å bli en viktig næring. Frankrike gjennomførte fra 1963 til 1996 atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia.
I 1946 ble øyene et oversjøisk territorium. Gradvis har landet fått større selvråderett over egne anliggender. Selvstyre ble innført i 1984. Det står strid om tilknytning til Frankrike og dette ligger også til grunn for partisystemet. Siden 2004 har landet vært preget av hyppige regjeringsskifter.
Navn
Frimerke fra 1924 med betegnelsen Établissements de l'Océanie
Polynesia er en europeisk term for øyene i det sentrale Stillehavet. Navnet betyr «mange øyer» og kommer fra greskpoly (πολύς), som betyr «mange», og nēsos (νῆσος), som betyr «øy».[1]
De franske besittelsene i Stillehavet ble først kalt Établissements de l'Océanie, senere Établissements français de l'Océanie (EFO). Opprinnelig omfattet betegnelsen også Ny-Caledonia og Wallis- og Futunaøyene. Etter at disse ble skilt ut som egne kolonier, ble Établissements français de l'Océanie ensbetydende med de franske øybesittelsene øst i Polynesia inntil 1957, da navnet skiftet til Fransk Polynesia,[5] (fransk: Polynésie française, tahitisk: Pōrīnetia Farāni).
Navnet Fransk Polynesia er utfordret av selvstyre- og selvstendighetsforkjempere fordi navnet viser til at landet er underlagt fransk herredømme. Tahiti Nui, som betyr «store Tahiti», er lansert som alternativt navn.[6] Det har særlig blitt benyttet i offisiell sammenheng mens Gaston Flosse har vært i regjering, men er ikke godtatt av franske myndigheter.[7][8] Uavhengighetspolitikeren Oscar Temaru var først også tilhenger av Tahiti Nui, men har senere gått inn for navnet Maohi Nui i stedet. Navnet Tahiti Nui er kritisert for å være fokusert på Tahiti og ikke ta hensyn til de andre øyene. Også Maohi Nui har slagside til fordel for Tahiti, da ordet maohi enten har en annen betydning på andre av landets språk enn tahitisk eller ikke finnes i vokabularet i disse.[9]
Naturgeografi
Tahiti og Selskapsøyene er av vulkansk opprinnelse med høye fjell. En av toppene, Aorai, når en høyde på 2 066 moh
Øyene er av vulkansk opprinnelse og varierer fra fjellrike øyer til koralløyer og lave atoller. Øygruppene stikker opp av havet fra undersjøiske fjellrygger som går i retning fra nordvest til sørøst. På Tahiti når toppen av fjellet Orohena 2 241 moh.[11]
Øyene er en del av den tektoniskeStillehavsplaten, som beveger seg mot nordvest med en fart på mellom sju og elleve cm i året.[12]Tuamotuøyene har en geologisk alder nær platens egen, 40 til 60 millioner år, mens de øvrige øyene er resultat av senere vulkansk aktivitet, preget av påfølgende erosjon, nedsynking og drift. I Fransk Polynesia finnes alle stadier av denne prosessen, fra høye vulkanske øyer til lave atoller.[13]
Det er varmepunkter ved Selskapsøyene, Marquesasøyene og ved undervannsfjellene for enden av Australøyene. Den undersjøiske vulkanen Teahitia vest av Tahiti hadde sist utbrudd i 1985.[14] Andre undersjøiske vulkaner ved Tahiti er Mont Rocard, som sist hadde utbrudd i 1972,[15] og Moua Pihaa, med siste utbrudd i 1970.[16] Ved undervannsfjellene Macdonald sørvest for Rapa Iti og Marotiri var det sist utbruddsaktivitet i 1989. Toppen befinner seg her 27 meter under havoverflaten.[17]
De fem øygruppene
Fem øygrupper utgjør landet: Selskapsøyene, Tubuai- eller Australøyene, Marquesasøyene, Tuamotuøyene og Gambierøyene.
Selskapsøyene har størst landareal av de fem øygruppene: to femdeler av det totale arealet.[20] Øyene er for det meste vulkanske, med høye topper som har erodert og dannet dype daler. Øyene kan ha en smal kyststripe, men fjellene kan også gå rett ned i havet. Barriererev omgir øyene.
Marquesasøyene ligger nordøst for Tahiti. Øygruppen består av tretten øyer fordelt på en nordlig gruppe med Nuku Hiva, Ua Huka og Ua Pou som de viktigste øyene, og en sørlig gruppe, der de viktigste øyene er Hiva Oa og Fatu Hiva og Tahuata. Enkelte av øyene er av vulkansk opprinnelse, med fjell som når opp mot 1200 moh. Fjellene går rett i havet. Øyene er uten kyststripe og er heller ikke beskyttet av barriererev.[20]
Tuamotuøyene
De 78 Tuamotuøyene ligger øst for Selskapsøyene og består av lave koralløyer og atoller med laguner rike på fisk. Vegetasjonen består for det meste av kokospalmer. Jordsmonnet består av korallsand og gir vekstgrunnlag for lite annet.[20] De største atollene er Rangiroa og Fakarava.
Gambierøyene
Gambierøyene ligger sørøst for Tahiti. Fire av øyene er av vulkansk opprinnelse og dermed også høye.[20] Den viktigste øya i denne gruppen er Mangareva.
Klima
Øyene har et varmt og fuktig tropisk klima med passatvind. Temperaturen ligger mellom 20 °C og 29 °C. Nedbøren er på 165 cm i året, med perioden fra november til april som den våteste.
[22]
Tropiske sykloner forekommer, men er sjeldnere i denne delen av Stillehavet enn lengre vest.[23]
Øyene ligger langt fra andre landmasser. Dette medvirker til at artsmangfoldet på land ikke er stort. Samtidig er mange av artene som finnes stedegne.[24] Noen biologiske familier av snegler finnes utelukkende i Fransk Polynesia. Sammen med Mikronesia (og Fiji) regnes Polynesia som en biologisk hotspot,[25] en region med stort biologisk mangfold og med høyt antall arter som er unike for regionen og som også er truet av menneskelig virksomhet.
Øyene har tett, subtropisk vegetasjon langs kysten og i innlandsdalene på de fjellrike øyene. Det vokser kokospalmer, mangotrær, brødfrukttrær, jerntre, bougainvillea og frangipani.[22] De høyeste øyene har relativt vel bevart tåkeskog der det finnes mange endemiske arter. Her finnes trebregner. Tahiti har tre fjellområder på over 2000 moh. der det finnes tropisk subalpin skog.[26]Bløtdyrfaunaen er spesielt rik. Det finnes 320 sneglearter som bare lever i habitater i Fransk Polynesia. Øyene har 893 arter karplanter. Av disse finnes 58 % kun i Fransk Polynesia. Av 31 landfuglarter er 22 endemiske.[24] På land er det sparsomt med dyreliv, utover husdyr.
Fransk Polynesia har en femdel av verdens atoller.[24] Korallrevene, der det finnes 176 korallarter, dekker 12 800 km². Her finnes det 1 024 fiskearter og 1 160 bløtdyrarter. Koralløyene og atollene har fattigere jordsmonn. Samtidig er de utsatt for salt og sterkt sollys. Det biologiske mangfoldet på land er derfor mindre sammenlignet med de høye vulkanøyene. Antallet plantearter er under 100. Samtidig hekker det her 27 sjøfuglarter. På Tuamotuøyene finnes den truede kokoskrabben.[24]Havlærskilpadder, suppeskilpadder og karettskilpadder formerer seg i Fransk Polynesia.
Havet som omgir øyene har en rik marin fauna. I havet lever det elleve delfinarter, to spermhvalarter, to nebbhvalarter (Ziphiidae) og knølhval.[24] Det finnes over tjue haiarter i havet omkring Fransk Polynesia.[27]
I 2002 ble havet omkring øyene erklært som reservat for marine pattedyr.[24] I 2006 ble det innført fangststopp for de fleste haiartene, med unntak av fiske av makohai. Forbudet ble totalt i 2012, da verdens største haireservat ble opprettet i Fransk Polynesia.[27] Lagunen på Moorea ble i 2008 registrert som Ramsar-område.[28]
Fransk Polynesia har mange endemiske sneglearter. Her ses to eksemplar av arten Partula taeniata fra Moorea. Den ble nærmest utryddet etter at en fremmed snegleart ble introdusert i 1977, men små bestander ble funnet ved undersøkelser i 2003, 2005 og 2007. Arten er rødlistet som kritisk truet.[38]
Foto: Trevor Coote
En hvitbrystlori (Vini peruviana) fotografert på Tuamotuøyene. Arten regnes som sårbar og trues blant annet av rotter og katter.[39]
Naturen, særlig på Tahiti og Selskapsøyene der befolkningen er størst, er presset av utbygging.[42] På disse øyene er også korallrevene truet, både av utbygging, sedimentering og forurensing. På andre øyer trues skilpaddene av ulovlig jakt.[24]
Per juni 2013 regnet Verdens naturvernunion (IUCN) 77 arter som utryddet, mens elleve ikke lenger finnes i vill, naturlig tilstand. 61 arter er kritisk truet, 23 regnes som truet og 90 som sårbare.[43]
Inntrengende plante- og dyrearter er et problem. Antallet fremmede karplanter er mer enn dobbelt så stort som antallet arter hjemmehørende på øyene. 70 av de fremmede artene er inntrengende.[24]Miconia calvescens ble introdusert som prydtre på Tahiti i 1937, har fortrengt skogsvegetasjonen som tidligere fantes og dekker nå to tredeler av øya.[44] Det store mangfoldet av stedegne sneglearter er truet av den introduserte sneglen Euglandina rosea. Denne arten ble introdusert fra Florida for å bekjempe en annen introdusert art, men har utryddet 57 lokale sneglearter i slektenPartula.[45] Den giftige maurenWasmannia auropunctata sprer seg på Tahiti. Det treetende insektet Homalodisca vitripennis spredte seg fra 1988. Det ble fryktet at spredningen ville få både sosiale og økonomiske konsekvenser og det ble satt i gang et utryddingsprogram for å få kontroll på utbredelsen.[46] Introduserte pattedyr som rotter, katter, hunder og griser har spredd seg i høyereliggende strøk på vulkanøyene. Her har geite- og sauehold ført til nedbeiting.[24]
Fransk Polynesia er sårbar for klimaendringer og økning i havnivå. Mellom 1975 og 2005 ble det observert en havnivåøkning på 7,5 cm på Tahiti.[42] Atollene, som gjerne bare når noen få meter over havoverflaten, er svært utsatt, noe som kan få virkninger både for naturen og for befolkningen på atollene. Stigende havnivå vil kunne medføre at atollene forsvinner under vann. På 1990-tallet var det flere tilfeller av korallbleking i Fransk Polynesia. I tillegg til at korallene døde, ble hele næringskjeden i lagunene påvirket, med nedgang i fiskebestanden.[42] Endring av havtemperaturen truer også med å påvirke forholdene for dyrking av perlemuslinger, en viktig næring særlig på Tuamotuøyene.[47]
På land er økosystemene i fjelltraktene mest utsatt for konsekvenser av klimaendringer som påvirker temperatur og nedbørmengde. Temperaturstigning vil kunne medføre at vekster som nå trives i lavere høyder, sprer seg til høyden og fortrenger de stedegne artene som nå finnes der.[48]
Siden mye av befolkningen lever ved kysten, kan stigende havnivå få store konsekvenser for bebygde områder og infrastruktur som eksempelvis flyplasser bygd på fyllinger i laguner.[49] Korallrev i økologisk ubalanse kan også medføre flere tilfeller av matforgiftning som følge av ciguatera.[47]
Per august 2017 hadde Fransk Polynesia en befolkning på 275 918.[54] Folketallet økte med 3,3 % fra 2007 til 2012 og med 2,85 % fra 2012 til 2017. Befolkningen fordelte seg i 2012 på øygruppene slik:
[53]
îles du Vent i Selskapsøyene (med Tahiti): 207 333
îles Sous-le-Vent i Selskapsøyene: 35 393
Tuamotu- og Gambierøyene: 16 881
Marquesasøyene: 9 346
Australøyene: 6 965
To tredeler av befolkningen bor på Tahiti. I 2010 bodde 51,4 % av befolkningen i urbane strøk.[55]
78 % av befolkningen er polynesiere, 12 % kinesere og 10 % europeere.[56] Polynesierne er folket som først befolket øyene. Det opereres med et skille mellom den som er maohi, polynesier, og den som et demi (bokstavelig: «halv»), det vil si av blandet polynesisk og (vanligvis) europeisk opphav.[57]
Europeerne, i hovedsak franskmenn, kom i kolonitiden. Med den militære aktiviteten som fulgte av atomprøvesprengningene fra starten av 1960-tallet, fulgte også økt innvandring fra europeisk Frankrike. Mens det i 1962 fantes 4 500 personer født utenfor Fransk Polynesia, var tallet økt til 16 700 i 1971 og 25 024 i 1988.[58] På 1980-tallet var det også innvandring fra Ny-Caledonia. Den kinesiske befolkningen stammer dels fra plantasjearbeidere rekruttert i andre halvdel av 1800-tallet og dels fra kinesere innvandret fra San Francisco og Kanton på 1930-tallet.[59] Tall for 2010 fra Verdensbanken viste at 12,8 % av befolkningen er innvandrere, i hovedsak personer fra Frankrike og Ny-Caledonia.[60]
Utvandringen til Frankrike har pågått lenge, med økende antall fra slutten av 1960-årene, da over hundre franskpolynesiere årlig slo seg ned i Frankrike. Mot slutten av 1990-årene var dette gått opp til over 500 årlig. I 1999 bodde det 13 000 personer født i Fransk Polynesia i europeisk Frankrike. Mange av disse var studenter. I tillegg kom 17 750 født av franskpolynesiske foreldre. Franskpolynesierne bor særlig i tre franske regioner: Île-de-France, Provence-Alpes-Côte d'Azur og Bretagne.[61]
Lenge var det lite utvandring fra Fransk Polynesia sammenlignet med andre land og områder i det sørlige Stillehavet. Den dårlige økonomien som følge av de verdensomspennende økonomiske nedgangstidene som tok til i 2008 har endret noe på dette, med økt utvandring særlig til Ny-Caledonia, Frankrike og fransktalende deler av Canada. Utvandrere slår seg også ned i New Zealand og USA, særlig i Hawaii og delstatene ved stillehavskysten.[62]
Språk
Tahitisk og fransk tale og en sang på tahitisk
Fransk er offisielt språk, men befolkningens opprinnelige språk tilhører gruppen av polynesiske språk.
Selvstyreloven gjør fransk til eneste offisielle språk (paragraf 57), men anerkjenner tahitisk som «et grunnleggende element i kulturell identitet». Selvstyreloven nedfeller fransk, tahitisk, marquesisk, tuamotuansk og mangarevansk som språkene i Fransk Polynesia. Etter selvstyreloven skal tahitisk og andre polynesiske språk bevares.[63]
Australøyenes språk, som er gjensidig forståelig med tahitisk og som regnes som dialekter av dette,[64] er ikke nevnt i selvstyreloven. På den avsidesliggende Rapa Iti i samme øygruppe tales det et eget språk, rapansk. Med 300 brukere (2007) og press fra tahitisk står dette språket i fare for å dø ut.[65]
Av europeiske språk var engelsk på 1800-tallet og til begynnelsen av 1900-tallet mer utbredt enn fransk. Bruken av fransk økte særlig fra 1960-tallet. I 2007 benyttet 68,5 % av folket fransk som hjemmespråk, mens 29,9 % talte et polynesisk språk hjemme.[66] Gruppen som kalles demis, og som er av blandet polynesisk og europeisk opphav, er i hovedsak tospråklige.[67]
Fransk og polynesiske språk, særlig tahitisk, har påvirket hverandre blant annet ved at de låner ord fra hverandre. Tahitisk har også påvirket uttalen av fransk i Fransk Polynesia.[67]
Befolkningen er for det meste kristne, og det hersker religionsfrihet.
Polynesiernes tradisjonelle religion ble gradvis fortrengt som følge av kristen misjon fra slutten av 1700-tallet. Dermed er protestantisk og katolsk kristendom blitt de største trosretningene. Oppgavene over andelen protestanter og katolikker varierer. Mens 51 % sies å tilhøre protestantismen, 30 % katolisismen og 16 % andre trossamfunn,[68] anslås også protestantene og katolikkene til å være omtrent like store grupper, med en andel på omkring 40 % av befolkningen hver.[69]Buddhismen kom til øyene med kinesiske plantasjearbeidere. Det første buddhistiske tempelet ble reist i Papeete i 1876.
Den britiske misjonsaktiviteten, startet av London Missionary Society i 1797, ble i 1863 overtatt av det protestantiske misjonsselskapet i Paris, Société des missions évangéliques de Paris. Den protestantiske kirken i Fransk Polynesia ble selvstendig i 1963. Den tok da navnet Église évangélique de Polynésie français (EEPF). I 2004 skiftet den navn til Église protestante ma'ohi (EPM).[69]
Den katolske kirke er det andre store kirkesamfunnet. Den katolske misjonsvirksomheten begynte i 1834 på Gambierøyene og fortsatte fra 1839 på Marquesasøyene. Den katolske kirke står fortsatt sterkt på disse øyene. Videre er personer med fransk opphav ofte katolikker.[69] I 1848 ble det etablert apostolisk vikariat i Papeete, og siden 1966 er Papeete-Tahiti katolsk erkebispedømme.[70]
Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige begynte misjonsvirksomhet på Australøyene i 1844 og skaffet seg innen 1852 rundt 2 000 trosfeller. Antallet tilhengere lå stabilt på dette nivået inntil misjonsinnsatsen ble økt på 1980-tallet og mormonismen opplevde stor framgang. På 1980-tallet tilhørte 6 % av befolkningen Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige.[69] Mormonenes andel av befolkningen ble i 2008 oppgitt til 6,5 %. Kristi Samfunn er også aktiv i Fransk Polynesia, med 3,6 % av befolkningen tilhørende dette kirkesamfunnet i 2008.[69]
Syvendedagsadventistene har vært aktive siden 1894 og hadde i 2003 om lag 12 000 medlemmer. I 2008 utgjorde syvendedagsadventistene 5,8 % av befolkningen.[69]
Etter andre verdenskrig konverterte mange kinesere, som opprinnelig var buddhister, til kristendommen. En del ble katolikker, mens andre ble protestanter. Under innflytelse av en besøkende predikant, sluttet en gruppe hakkaer i Papeete seg på 1960-tallet til pinsebevegelsen. I 1967 etablerte disse et eget kirkesamfunn, kalt Alléluia. Pinsebevegelsen har senere vokst, og blitt til Église du Nouveau Testament de Tahiti, Assemblée de Dieu de la Polynésie française og andre pinsekirker.[69]
Fransk Polynesia ble folkesatt vestfra av polynesiere som kom seilende over havet fra området ved Samoa. Det er omdiskutert når dette skjedde og i hvilken rekkefølge de ulike øygruppene ble befolket.
En oppfatning er at polynesierne fra det første årtusen spredte seg fra Samoa og østover til øygruppene Cookøyene, Marquesasøyene, Selskapsøyene, Tuamotuøyene, Australøyene, Pitcairnøyene og Påskeøya, nordøstover til Hawaii og sørvestover til New Zealand, Kermadecøyene, Chathamøyene og Norfolkøya.[72] Analyser av språkene tyder på at Marquesasøyene ble bosatt først, omkring år 900, deretter Selskapsøyene og Hawaii omkring år 1000.[73] Nyere arkeologisk forskning anser at spredningen fant sted senere enn det man før har ment, mellom 950 og 1150.[74] Det er også argumentert for at ekspansjonen til det østlige Polynesia fant sted så sent som mellom 1025 og 1120 for Selskapsøyene og mellom 1190 og 1290 for de øvrige øygruppene i det østlige Polynesia og New Zealand.[75]Søtpotetens utbredelse viser at polynesierne på et tidspunkt før europeernes ankomst har vært i kontakt med Sør-Amerika.[76]
Før europeerne kom, var øyene ingen samlet politisk enhet. Selv om befolkningen utgjorde et språklig og kulturelt fellesskap, hørte den til i små lokalsamfunn, der lojalitet var basert på slektskap. Samfunnene var hierarkisk organisert, med et aristokrati på toppen. Det var utstrakt rivalisering mellom lokalsamfunnene, og krig var utbredt.[77]
Folket på den største øya Tahiti hadde nære forbindelser med de øvrige Selskapsøyene og Tuamotuøyene. Kontakten med Australøyene og Gambierøyene var mer begrenset. Forholdet til folkene på Marquesasøyene var vanskelig, også fordi det der ble talt et for tahitierne uforståelig språk.[77]
Europeisk kontakt
To av skipene i James Cooks ekspedisjon i Matavaibukta på Tahiti. Malt av William Hodges i 1776
På 1500-tallet kom europeerne til øyene. I 1521 seilte portugiseren Ferdinand Magellan forbi Tuamotuøyene.[22] I 1595 gikk Álvaro de Mendaña i land på Marquesasøyene. Europeisk kontakt med øyene ble hyppigere fra andre halvdel av 1700-tallet. Briten Samuel Wallis besøkte øyene i 1767. Året etter utforsket britiske og franske ekspedisjoner Polynesia, med besøk av Louis-Antoine de Bougainville i 1768 og James Cook i 1768–69. Øyene fikk godt omdømme blant europeiske sjøfarende og ble populære stoppesteder for stillehavsfarere, særlig Tahiti.[78]
Etter hvert ble øyene ganske hyppig besøkt av hvalfangere og handelsmenn. Papeete vokste fram som viktigste by fordi dette var det beste oppankringsstedet på Tahiti.[79]
I tiden for den første europeiske kontakten, spilte polynesiske og europeiske mellommenn en viktig rolle. Europeiske utforskere dro nytte av polynesiernes navigasjonskunnskaper og kjennskap til øyene i det vidstrakte Stillehavet. Cook i 1769 tok om bord Tupaia som navigatør, kjentmann og tolk på reisen videre til New Zealand.[80]Bougainville tok i 1768 med seg Ahutoru tilbake til Paris,[81] mens Omai i 1773 ble med Cooks ekspedisjon på hele reisen tilbake til Storbritannia.[82] Den svenske sjømannen Peter Hagerstein, som var på Tahiti mellom 1793 og 1810, ble en viktig mellommann mellom britiske misjonærer og Pomare II av Tahiti.[83]
De polynesiske samfunnene hadde ikke skriftkultur,[84] og baserte seg på muntlig overlevering av tro og kunnskap. Kontakten med europeerne førte til store endringer i de polynesiske samfunnene. Polynesierne kjente ikke bruk av metall, og europeernes ankomst medførte også introduksjon av ny teknologi. Polynesierne var særlig interessert i metallgjenstander, og skytevåpen ble tatt i bruk i den interne krigføringen på øyene. Bruk av metallredskaper erstattet redskaper i stein og tre.[85]
Europeiske sjøfarende brakte også med seg sykdommer som reduserte folketallet på øyene ganske dramatisk, siden øyboerne ikke hadde immunforsvar mot dem. Krig og matmangel bidro også til nedgang i folketallet. Særlig hardt rammet ble Marquesasøyene, med stor befolkningsnedgang fra 1886 til 1923.[86] Sykdommer, alkoholkonsum og introduksjon av skytevåpen i intern krig på øyene bidro til dette. På Gambierøyene hadde franske misjonærer etablert katolskstyrte samfunn. Befolkningen ble satt i sving med byggevirksomhet for kirken, noe som ledet innsats bort fra nødvendig matproduksjon. Folketallet på Mangareva gikk fra 1831 til 1871 ned med en tredel, og en enda større andel ble borte mellom 1871 og 1900.[87]
En langsiktig virkning av kontakten med europeerne var at samfunnene utviklet seg fra selvberging, til å supplere med inntekter fra salg av forskjellige produkter, blant annet kopra, lønnsarbeid og overføringer fra migrantarbeidere.[88] En annen følge var endring i kostholdet ved innføring av mel, ris og hermetikk. Helseeffekten av dette var negativ.[88]
Kontakten med europeerne forsterket den politiske samlingsprosessen der ledende høvdinger la under seg større områder. På Tahiti dominerte Pomare-dynastiet fra 1780-årene. Ved hjelp av kontakt med europeiske handelsmenn og skytevåpen skaffet Pomare I seg økt kontroll på Tahiti. Dynastiet utvidet sin makt også over naboøya Moorea og gjorde krav på andre øyer, særlig Tuamotuøyene og Gambierøyene. Pomare-herskerne søkte støtte fra britiske misjonærer[89] og ble anerkjent som konger, en ny og hittil ukjent tittel blant polynesierne. Reformer ble gjennomført under innflytelse av misjonærene, blant annet ved Pomare-loven, den første skriftlige lovsamling i Oseania, innført i 1819.[90]
Den lange regjeringstiden til dronning Pomare IV fra 1827 til 1877, var preget av rivalisering mellom britiske og franske interesser, ensbetydende med protestantisk eller katolsk innflytelse. Dette ledet til etableringen av fransk protektorat i 1842, og etter dette mistet Pomare-dynastiet gradvis sin makt til franskmennene. Pomare V avsto i 1880 sitt rike til Frankrike, som gjorde det til koloni.[91]
Misjon
Fra slutten av 1700-tallet drev europeere kristen misjonsvirksomhet i Polynesia, og polynesiernes tradisjonelle religion ble gradvis fortrengt. Misjonærer fra det britiske misjonsselskapet London Missionary Society kom til øyene i 1797.[78] Det gikk trådt med omvendelser og først et stykke ut på 1800-tallet fikk kristendommen gjennomslag. På Tahiti gikk kong Pomare II over til kristendommen i 1819.[69]
I 1836 kom også katolske misjonærer fra Frankrike. Det utviklet seg til rivalisering mellom britiske og franske interesser i Polynesia, der misjonærene også var med. Etter at Frankrike tok kontroll med Selskapsøyene, ble britenes misjonsaktivitet i 1863 overtatt av det protestantiske misjonsselskapet Société des missions évangéliques de Paris.[69]
Fra europeisk rivalisering til fransk protektorat
Kart over riker på Selskapsøyene ved overgang til kolonitidenDet franske protektoratet utropes. Tegning av M. Radiguet, fra ca. 1842-1848
I første halvdel av 1800-tallet gikk fransk politikk i Stillehavet ut på å beskytte franske handelsinteresser og misjonsvirksomhet.[92] Før protektoratet ble etablert var den franske tilstedeværelsen imidlertid beskjeden. Det bodde bare en håndfull franskmenn på Tahiti.[93] Den britiske innflytelsen var stor, gjennom misjonærer og handelsmenn, og også tyske handelsinteresser gjorde seg gjeldende. USAs marine besøkte også øyene, sammen med amerikanske hvalfangere, handelsmenn og misjonærer.[89]
Den franske viseadmiral Abel Aubert du Petit-Thouars grep inn til fordel for de franske, katolske misjonærene. I 1842 tok han Tahiti med de nærmeste Selskapsøyene og Marquesasøyene i besittelse for Frankrike.[94] Øyene ble gjort til fransk protektorat og i 1843 ble Armand Joseph Bruat Frankrikes første guvernør.[95] I 1844 ble Gambierøyene gjort til fransk protektorat.[96] Frankrikes videre ekspansjon støtte mot britiske, amerikanske og tyske interesser. Îles Sous-le-Vent, med Bora Bora, Huahine og Raiatea, beholdt sin uavhengighet, garantert av traktater mellom Frankrike og Storbritannia.[59]
Det franske protektoratet ble møtt med motstand på Tahiti, der den britiske innflytelsen var sterk og der protestantene viste motvilje mot økt katolsk og fransk innflytelse. Mellom 1844 og 1847 utkjempet tahitiere basert i fjellene en krig mot franskmennene. Også på Marquesasøyene møtte Frankrike voldelig motstand. Da Frankrike i 1880 annekterte Îles Sous-le-Vent, måtte også disse undertvinges med makt.[97] På Gambierøyene ble franske tjenestemenn møtt med uvilje av katolske misjonærer som styrte samfunnene der.
På Gambierøyene hadde franske misjonærer etablert katolskstyrte samfunn.[87]
Protektoratet medførte gradvis styrking av fransk politisk kontroll. Aristokratiet ble ikke integrert i franskmennenes nye styringsstruktur, men beholdt sin sosiale status og øvde innflytelse gjennom eierskap til jord.[79] Den europeiske kontakten medførte også at det på Tahiti vokste fram en gruppe med blandet polynesisk og europeisk bakgrunn, ofte etterkommere etter forbindelser mellom europeiske menn og døtre av tahitiske aristokrater. Personer fra denne gruppen kom til å spille er politisk viktig rolle.[87]
Selv om Frankrike skaffet seg politisk kontroll, fortsatte skipsfart og handel å være dominert av britiske og amerikanske firma, som benyttet Papeete som transitthavn.[98] I andre halvdel av 1800-tallet kom forsøk på å etablere plantasjer på Tahiti. Det ble rekruttert arbeidskraft fra andre steder i Polynesia, særlig Gilbertøyene, samt Ny-Hebridene i Melanesia og fra Hongkong. Mens arbeiderne fra stillehavsøyene vendte hjem etter endt kontraktsperiode, ble en del kinesere værende. Videre rekruttering av arbeidsinnvandrere ble stanset av franske myndigheter på grunn av tvilsomme rekrutteringsmetoder og klager på at kinesere etablerte seg som handelsmenn og ga europeere konkurranse.[99]
Europeisk fascinasjon
Tahitiske kvinner på stranden. Oljemaleri av Paul Gauguin fra 1891
I Europa utga sjøfarere som besøkte Polynesia sist på 1700-tallet reiseskildringer, der øyene ble framstilt i et romantisk lys og som idylliske steder med en fredelig befolkning som levde i en naturlig samfunnstilstand. Fortellingene falt sammen med europeiske filosofers tanker om de edle ville og samfunn som befant seg i naturtilstanden.[84]
Historier om pene og lettlivete kvinner i et tropisk paradis fikk forfattere og kunstnere, som Robert Louis Stevenson og Paul Gauguin, til å besøke øyene (Gauguins grav er på Hiva Oa i Marquesasøyene).
Fransk koloni
Protektoratet Tahitis flagg fires i forbindelse med Frankrikes anneksjon 18. juni 1881
Foto: Charles Georges Spitz
Etter at dronning Pomare IV døde i 1877 åpnet det seg muligheter for Frankrike til å sikre seg fullstendig kontroll med protektoratene og underlegge seg øvrige øygrupper i området. I 1880 ble Tahiti og de øvrige Selskapsøyene, inkludert Îles Sous-le-Vent, annektert og gjort til koloni sammen med Marquesasøyene og Gambierøyene. Anneksjonen av Îles Sous-le-Vent ble nedfelt i traktat med britene i 1887, da de to landene ble enig om Ny-Hebridene.[100] Îles Sous-le-Vent ble administrert ved særordninger fram til andre verdenskrig.[79] Australøyene kom under fransk kontroll i 1881 og Rapa Iti i 1900.[78] Frankrike avviste imidlertid anmodning om ratifikasjon av traktater med Tonga i 1885 og anmodning om proteksjon fra Påskeøya.[101]
Forsøk på plantasjedrift i andre halvdel av 1800-tallet var mislykket og kolonien Frankrike skaffet seg i 1880 var av begrenset økonomisk verdi.[102]
Under første verdenskrig bombarderte de tyske krysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau» Papeete i september 1914. Omkring 1 000 polynesiere ble sendt til Europa for å kjempe på fransk side.[78]
1920-tallet ble økonomiske nedgangstider. Politiske protester medførte at en rådgivende forsamling på 13 medlemmer, derav sju folkevalgte, ble innført.[78]
Under andre verdenskrig stilte Fransk Polynesia seg i løpet av 1941 på Charles de Gaulle og De frie franske styrkers side. Fler enn 300 franskpolynesiere meldte seg frivillig til De frie franske styrker og 76 av dem ble drept.[103] USA etablerte i 1942 en militærbase på Bora Bora, der 5 000 soldater ble stasjonert.[104] Basen ble benyttet som forsyningsstasjon for ruten mellom USA og Australia. Få lokale ble sysselsatt på basen, men den fikk likevel stor økonomisk betydning. Havnen ble utbygd, det ble anlagt kystartilleri og luftforsvarsanlegg, samt flyplass på land og anlegg for å ta imot sjøfly. Det var ikke kamper i Fransk Polynesia under andre verdenskrig og betydningen av basen avtok etter hvert som amerikanerne rykket fram over Stillehavet. Den ble avviklet 2. juni 1946.[105]
Fra koloni til territorium
Fram til andre verdenskrig var polynesierne franske undersåtter, men fikk statsborgerskap bare om bestemte vilkår, blant annet om utdannelse, var oppfylt. Et skifte kom etter verdenskrigen, da innbyggerne fikk statsborgerskap og det ble innført egne politiske institusjoner for territoriet. Samtidig vokste det fram en nasjonal bevegelse og i 1950 ble det første politiske partiet grunnlagt.[106]
Betydningen av Tahiti økte og folk flyttet dit fra de andre øyene. I 1951 bodde halve befolkningen på Tahiti.[79]
I 1958 ble det avholdt folkeavstemning om tilknytning til Frankrike. Valget sto mellom full uavhengighet og fortsatt tilknytning til Frankrike som delvis selvstyrt territorium. Pouvanaa a Oopa ledet an i kampen for selvstendighet, men det ble et flertall på 64 % for fortsatt tilknytning til Frankrike.[107]
Atomprøvesprengninger og økt selvstyre
Amerikansk spionsatellittfoto av anlegg på Moruroa, der Frankrike prøvesprengte atomvåpen fra 1966 til 1996
Frankrike gjennomførte i mange år prøvesprengninger av atombomber på atollene Moruroa og Fangataufa i Tuamotuøyene. På 1960-tallet startet utbygging av infrastruktur og militæranlegg i forbindelse med oppstart av atomprøvesprengningsprogrammet. Lokal arbeidskraft ble rekruttert for å ta del i byggeprosjektene. Utbyggingen fant særlig sted i Tahiti, med utbygging av havn og flyplass, og på Hao, Moruroa og Fangataufa. Dette medførte store offentlige investeringer og overføringer som forandret økonomien og skapte avhengighet av Frankrike. Sammen med dette fulgte velstandsutvikling, som medførte bedre helsetjenester, redusert spedbarnsdødelighet og økt levealder.[108]
På 1970-tallet medførte økt lokalt selvstyre utbygging av offentlig sektor, der tjenestemenn i selvstyreforvaltningen ble sikret lønnsnivå tilsvarende det velbetalte tilreisende franske offentlige tjenestemenn fikk.[108]
Fransk Polynesia fikk indre selvstyre i 1984. Selvstyreordningen ble revidert og utvidet i 1996. En ny revisjon ble foretatt i 2019.[109] I 2004 ble Fransk Polynesia et oversjøisk land (pays d'outre-mer, POM) tilknyttet Frankrike.[110]
I mai 2013 vedtok FNs generalforsamling å sette Fransk Polynesia på listen over avhengige områder der innbyggerne har rett til å utøve selvbestemmelse om områdets framtidige tilhørighet eller uavhengighet.[111] Fransk Polynesia sto på avkoloniseringslisten også fra 1946 til 1986.
Fransk Polynesia er et oversjøisk land tilknyttet Frankrike og har omfattende selvstyre.[112] Landet har en demokratisk og parlamentarisk styreform. Selvstyreinstitusjonene består av en folkevalgt forsamling, en president som står i spissen for regjeringen, og et økonomisk, sosialt og kulturelt råd.
Forsvars- og utenrikspolitikk, politi, rettsvesen og immigrasjon, pengepolitikk og høyere utdannelse er fortsatt under Frankrikes kontroll.[113] Franske myndigheter utnevner en høykommissær. I henhold til paragraf 3 i selvstyreloven av 2004 er Høykommissæren i Fransk Polynesia statens representant og har ansvar for å ivareta nasjonale interesser, for å påse at lover og internasjonale forpliktelser overholdes, og for opprettholdelse av offentlig orden og administrativ kontroll.[114] Høykommissæren representerer riksmyndighetene og ivaretar forbindelsene mellom Paris og Fransk Polynesia.[115]
Siden 1971 har Fransk Polynesia et kontor i Paris, kalt Délégation de la Polynésie Française, som skal fremme landets interesser i Frankrike og ivareta forbindelsene til det franskpolynesiske samfunnet.[116] Delegasjonen holder til i Maison de Tahiti på Boulevard Saint-Germain.
Landets folkevalgte forsamling er Fransk Polynesias forsamling (Te âpooraa rahi o te fenua Māòhi eller Assemblée de la Polynésie française). Den har 57 representanter, som velges i allmenne valg med universell stemmerett. Valgperioden er fem år. Forsamlingen har lovgivende og bevilgende makt på de områdene selvstyreloven tillegger Fransk Polynesia. Den utpeker Fransk Polynesias president, som står i spissen for regjeringen og den utøvende makt.[113]
Spørsmålet om selvstyre eller selvstendighet fra Frankrike, atomprøvesprengningene og avhengigheten av overføringer fra Frankrike har vært stridstema i franskpolynesisk politikk.[118] Forholdet til Frankrike er det avgjørende for organiseringen av partisystemet. Konfliktlinjen går mellom tilhengere av selvstyre og fortsatt tilknytning til Frankrike på den ene siden og tilhengere av selvstendighet på den andre. Denne konfliktlinjen overskygger alle andre saker, også økonomi og utvikling, og det finnes ikke egentlig noen høyre-venstre-akse i tradisjonell, europeisk forstand.[119] Partiene er ideologisk utydelige og skiller seg ikke nevneverdig når det gjelder økonomisk politikk.[120]
Tahoeraa huiraatira har vært det dominerende, franskvennlige selvstyrepartiet. Det har vært ledet av Gaston Flosse. Selvstendighetssiden har vært dominert av Tavini Huiraatira, som det ledende partiet i valgalliansen Union pour la démocratie (UPLD) med Oscar Temaru som leder. I tillegg har det vært en tredje politisk kraft av selvstyretilhengere. En periode gjorde partiet O Porinetia To Tatou Ai'a og Gaston Tong Sang seg gjeldende som representant for denne. Ved valget i 2013 ble A Ti'a Porinetia det tredje partiet som vant seter i Fransk Polynesias forsamling ved siden av Tahoeraa huiraatira og UPLD.[121]
I mai 2015 ble Tahoeraa huiraatira splittet mellom tilhengere av Gaston Flosse og Edouard Fritch, som etterfulgte Flosse som regjeringspresident fra 12. september 2014. Tilhengere av Fritch samlet seg i den parlamentariske gruppen Tapura huiraatira og Tahoeraa huiraatira tapte majoriteten i Fransk Polynesias forsamling.[122] Den parlamentariske gruppen til Fritch gikk sammen med A Ti'a Porinetia og i februar 2016 ble Tapura huiraatira lansert som politisk parti.[123] Ved valget i 2018 sikret Tapura Huiraatira seg 38 av 57 seter, med 11 mandater til Tahoera'a Huiraatira og 8 til Tavini Huiraatira.[124]
Det finnes en rekke mindre partier, som vanligvis stiller til valg i allianse med andre, og parlamentariske grupper med varierende levetid. Partier i alle leirer søker mer selvstyre fra Frankrike.[119]
Etter at utvidet selvstyre ble innført i 1984, ble Gaston Flosse fra Tahoeraa huiraatira regjeringspresident. Etter et avbrudd foranlediget av Flosses engasjement i fransk rikspolitikk, kom han tilbake igjen og satt med regjeringsmakten fra 1991 til 2004. Selvstendighetsalliansen UPLD og Oscar Temaru kom da til makten for første gang. Etter at Flosse gikk av i juni 2004, har Fransk Polynesia vært preget av ustabile regjeringer. Det har vært skifte av regjeringspresident elleve ganger på ni år.[125]
Politikken er preget av markante personer, skiftende allianser og svake koalisjoner. Alle de store partiene har på et tidspunkt vært i koalisjon eller allianse med hverandre.[126]
Politisk kultur
Det er viktig å forstå at Territoriets virksomhet er, av natur og i essens, det motsatte av markedsøkonomi. Det handler ikke om å organisere bytte, men om å gjøre visse varer og tjenester gratis tilgjengelige for brukerne.
Valgte politikere har fritt mandat, også til å skifte parti, særlig om det gir tilgang til goder for velgerne. Dette har bidratt til skiftende lojalitet og allianser, og manglende parlamentarisk stabilitet. Politisk aktivitet handler om å komme så nær offentlige ressurser som mulig for å kunne fordele disse til egne tilhengere.[128]
Politikken preges av åpenlys klientelisme. Velgerne forventer konkrete goder og løsninger og politikere anses som leverandører av goder og tjenester, på en måte som gjør at politisk lederskap er sammenlignet med den tradisjonelle høvdingrollen.[129] Dette har medført problemer med misbruk av offentlige midler. Ledende politikere er dømt for korrupsjon og andre forhold.[130]
Forbindelser til makthavere i Frankrike gir franskpolynesiske politikere tilgang til ressurser som kan benyttes på hjemmebane og det har vært viktig for franskpolynesiske politikere å dyrke slike forbindelser.[128]
Religion spiller en sentral rolle i politikken og kirkesamfunnene engasjerer seg politisk.[128]
Landet er inndelt i 48 kommuner. Kommunene sorterer under den franske stat, representert ved høykommissæren.[131] Staten opererer med fem administrative inndelinger: îles du Vent (tretten kommuner), îles Sous-le-Vent (sju kommuner), Tuamotu- og Gambierøyene (17 kommuner), Marquesasøyene (seks kommuner) og Australøyene (fem kommuner).
Kommuneinndelingen stammer fra 1971, men noen kommuner er eldre. Papeete fikk kommunestatus i 1890, Uturoa i 1945, Faa'a og Pirae i 1965.[132]
Den mest folkerike kommunen er Faa'a, en forstad til hovedstaden, med 29 506 innbyggere (2017), etterfulgt av Punaauia med 28 103. Hovedstaden Papeete hadde i 2017 et folketall på 26 926. De mest folkerike kommunene ligger alle på Tahiti. Minste kommune etter folketellingen i 2017 var Puka Puka i Tuamotuøyene med 163 innbyggere.[53]
I 1980 ble kommuneorganisasjonen Syndicat pour la Promotion des Communes de la Polynésie française (SPCPF) grunnlagt. 46 av 48 kommuner var i 2011 med i organisasjonen.[133] Kommunene på Marquesasøyene dannet i 2010 et kommuneforbund, Communauté de communes des îles Marquises (CODIM). Det er et organ for samarbeid om felles prosjekter, for fremme økonomisk utvikling og utbygging av infrastruktur,[134] men er også sett på som et middel til å omgå Tahiti og etablere en direkteforbindelse til Paris.[135]
Forsvars- og utenrikspolitikk
Fregatten «Prairial» på veg ut av havn i Papeete
Foto: Jean-Michel Roche
Frankrike har hånd om forsvaret av Fransk Polynesia. Det er også Frankrike som står for utenrikspolitikken og representerer landet internasjonalt. Fransk Polynesia har likevel visse muligheter til selv å delta i internasjonalt samarbeid.[136]
Forsvar
Frankrike har militære styrker stasjonert i Fransk Polynesia, hovedsakelig sjø- og luftstyrker. Sammen utgjør styrkene Forces armées en Polynésie française (FAPF).
Fransk Polynesia er ikke en del av Den europeiske union (EU), men innbyggerne er i prinsippet EU-borgere.[146] Landet mottok i perioden 2000-2007 20,65 millioner euro i bistand fra EU, mens 19,79 millioner euro ble avsatt i hjelp for perioden 2008-2013.[147]
Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[151] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Fransk Polynesia har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[152]
Det er to typer politi i Fransk Polynesia: Gendarmerie og kommunepoliti. Kommunepolitiet har i oppdrag å sørge for lokal ro og orden og står under ordførerens myndighet.[153]
Gendarmeriet kom til Tahiti i 1843 og en egen avdeling ble etablert i 1846. I 1971 ble det et eget korps, som fra 2005 kalles Commandement de la gendarmerie pour la Polynésie française. Det ble i 1983 organisert med et kompani for Îles du Vent og et kompani for øvrige øygrupper, der gendarmeriet er til stede på fire øyer i Îles du Vent, tre i Marquesasøyene, fire i Australøyene, to i Tuamotuøyene og én i Gambierøyene. Gendarmeriet har 550 ansatte. I tillegg kommer et opprørspoliti på 150 mann og 110 reservepolitifolk. 40 % av de politiansatte er fra Fransk Polynesia.[154]
Domstolsvesenet er organisert med en første instans, Tribunal de Premiere Instance, og en appellinstans, Cour d'Appel. Videre finnes det et Tribunal Administratif.[155] Dette er en forvaltningsdomstol som har hånd om saker som gjelder offentlig forvaltning. Den har også myndighet til å sette til side vedtak fattet av Fransk Polynesias forsamling, med unntak av lovvedtak og visse andre vedtak som går direkte til Frankrikes høyeste forvaltningsdomstol.[156]
Fengselsvesenet har tre institusjoner i Fransk Polynesia med Nuutania i Faa'a ved hovedstaden som hovedfengsel og med arresthus i Uturoa på Raiatea og i Taiohae på Nuku Hiva.[157] Soningsforholdene i Nuutania-fengselet er dårlige. Med 165 fengselsplasser og 406 innsatte var Nuutania i april 2013 Frankrikes mest overbefolkede fengsel.[158] I juli 2013 startet byggingen av et nytt fengsel i Papeari i kommunen Teva I Uta. Det ble planlagt for 410 innsatte.[159] Det fikk navnet Centre de détention Tatutu og åpnet i mars 2017.[160]
Statens inntekter
Det er store offentlige overføringer fra Frankrike til Fransk Polynesia. Overføringene utgjorde i 2005 i alt 28 % av BNP og dekket 61 % av de offentlige utgiftene. Offentlig sektor sto for 71 % av BNP i 2003. Til sammenligning var andelen 49 % i Frankrike.[108]
Det offentlige har sine lokale inntekter fra importavgifter og merverdiavgift. Fransk Polynesia har ikke inntektsskatt på inntekter tjent i landet. Merverdiavgift ble innført i 1998 til erstatning for importavgifter på produkter fra EU. I 2001 ble det innført en særlig importavgift på produkter som konkurrerer med landets egne.[108]
Ettersom Fransk Polynesia er en del av Frankrike, benyttes trikoloren.
Fransk Polynesia innførte eget flagg og riksvåpen i 1984.[161] Flagget består av vannrette striper i rødt, hvitt og rødt og har riksvåpenet i midten. Riksvåpenet har som motiv en utriggerkano mot en bakgrunn av gule solstråler og blå bølger. I kanoen er det fem tikier, eller menneskefigurer, én for hver av de fem øygruppene. Hver av øygruppene har sitt eget flagg, slik også noen av de enkelte øyene har.
Fransk Polynesias nasjonalsang heter Ia Ora 'O Tahiti Nui. Den ble innført i 1993.
Tahitigardenia (Gardenia taitensis) er nasjonalblomst. Den kalles også tiaré tahiti. Blomsten er benyttet til tradisjonell hårpynt.[162]
Tradisjonelt livnærte befolkningen seg på fiske og landbruk, med dyrking av kopra. Den første tiden etter andre verdenskrig var økonomien dominert av eksport av fosfat, kopra, vanilje og perlemor. Etter hvert har turisme blitt viktigste næringsveg, men økonomien er dominert av offentlig sektor.[165]
Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det utvunnet fosfat på Makatea. Virksomheten sysselsatte mange og fikk stor betydning økonomisk, fosfatutvinningen sto på det høyeste for en firedel av de offentlige inntektene i Fransk Polynesia. Fosfat ble den viktigste eksportartikkelen. Ressursene tok slutt og fosfatindustrien opphørte i 1966.[166][167] I januar 2014 ble det gitt tillatelse til å gjenoppta fosfatutvinningen.[168]
Etter at Frankrike i 1962 bestemte seg for å starte atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia, kom det et økonomisk oppsving som følge av utbygging knyttet til denne virksomheten. For å motvirke den økonomiske effekten av opphøret av atomprøvesprengningsprogrammet, inngikk Frankrike og Fransk Polynesia i 1993 en framskrittspakt for videre økonomisk utvikling. Hovedvekten ligger på å stimulere innenlandsk produksjon til erstatning for import, samt å fremme eksport.[108]Proteksjonisme og importsubstitusjon har imidlertid medført høyt pris- og kostnadsnivå.
Offentlig sektor er en viktig arbeidsgiver. Den franske stat sysselsetter rundt 11 000 personer, derav 5 500 lærere og 1 100 militære (2013). Omkring 4 000 statstjenestemenn er i Fransk Polynesia på midlertidige kontrakter på mellom to og fire år. Kommunene sysselsetter 4 500. Selvstyremyndighetene hadde i 2013 omkring 6 000 ansatte. Omkring 3 500 arbeidet i 2008 i offentlig eide selskaper.[169]
Fransk Polynesia er et forholdsvis velstående land, med en gjennomsnittsinntekt i 2009 på 34 572 amerikanske dollar.[170] Samtidig er prisnivået og levekostnadene høye.[171][172]
Fra 2008 ble Fransk Polynesia hardt rammet av den globale økonomiske krisen. Virkningene på den økonomiske aktiviteten og sysselsetting var i 2012 fortsatt merkbare.[173] I 2012 var arbeidsledigheten offisielt på 21,8 %.[10]
Stillehavsfranc (CFP-franc) er i bruk i Fransk Polynesia, samt også på Wallis- og Futunaøyene og i Ny-Caledonia.[174] Stillehavsfrancen er bundet til euro med en kurs der 1 stillehavsfranc er verdt 0,00838 euro (eller 1000 stillehavsfranc = 8,38 euro).[175]
I 2010 sto varmekraftverk for 68,8 % av elektrisitetsproduksjonen, fornybar energi (vannkraft) utgjorde 31,2 %.[177] Fransk Polynesia er avhengig av å importere petroleum.[178] Selskapet Électricité de Tahiti (EDT) er den dominerende produsent og distributør av elektrisitet. Datterselskapet Marama Nui er engasjert i vannkraftverk. Det finnes 19 slike i landet.[179]
Jordbruk og marine næringer
Vaniljestenger utstilt på jordbruksutstilling i 2011Albakor er den viktigste fangsten i fiskeriene i Fransk Polynesia
I landbruket dyrkes det kokosnøtter, frukt og grønnsaker, vanilje og kaffe.[165] Virksomheten er av beskjeden økonomisk betydning og står for 2,2 % av BNP og 1 % av de sysselsatte i privat sektor.[180] Frukten nono (Morinda citrifolia) er også blitt et viktig landbruksprodukt. På Tuamotuøyene er kopra av betydning.
Når det gjelder marine næringer, drives det både havfiske, kystfiske og lagunefiske, samt oppdrett og perledyrking.
Perledyrkingen produserer svarte perler. Fransk Polynesia har hatt 75 % av verdensmarkedet for slike perler. Perleeksporten går i hovedsak til Japan.[165] I 2009 utgjorde verdien av perleeksporten 60 % av landets eksportinntekter.[181] I 2011 ble 9720 hektar benyttet til perledyrking, det meste (83 %) på Tuamotuøyene. Det er også virksomhet på Gambierøyene, Rikitea og på andre øyer.[182] Antallet konsesjoner var i 2008 i alt 824, men har gått ned og lå i 2012 på 538.[183]
De viktigste kommersielle fiskeslagene er albakor, storøyd tunfisk og gulfinnetun.[184] Tidligere var fiskeriene ute på det åpne havet drevet av fiskefartøyer fra andre land, men dette har tatt slutt. Fiskerilisenser ble solgt til fartøyer fra Japan og Sør-Korea.[165] Fra 1990-årene ble det investert i infrastruktur for å støtte fiskerinæringen og bedre kvaliteten på produktene. Det er bygget fiskerihavn i Papeete.[185]
Fransk Polynesias egen havfiskeflåte vokste fra begynnelsen av 1990-tallet. Særlig har det vært økning i antall tunfiskefartøyer. I 2011 var den aktive havfiskeflåten på 59 fartøyer.[186] Den kommersielle fangsten besto i 2011 mest av tunfisk, i hovedsak albakor, men også noe storøyd tunfisk og gulfinnetun. Det landes også blå marlin, makrell, laksestørje, stripet marlin, gullmakrell, sverdfisk og andre arter.[187] Havfisket foregår for det meste rundt Tahiti innenfor 400 nautiske mil av øya.[188]
Kystfiskeflåten hadde i 2011 i alt 504 lisensierte fartøyer, over halvparten av dem hjemmehørende i Îles du Vent. 413 kystfiskefartøyer rapporterte aktivitet. Særlig på Tuamotuøyene, Gambierøyene og Marquesasøyene blir mange fartøyers fangst ikke rapportert. Myndighetene støtter kystfiskeriene ved utbygging av kjølerom og ismaskiner rundt om på øyene.[189]Bonito, gulfinnetun, gullmakrell, seilfisk, og albakor utgjør hoveddelen av den rapporterte kystfiskefangsten.[190]
I lagunefisket fanges det både lagunefisk, små pelagisk fisk, skalldyr, bløtdyr, osv. I 2011 ble det utstedt 4 924 toårige fiskekort for lagunefiske, halvparten til fiskere på Tahiti.[191] Fisket etter sjøsnegler (Trochus) er regulert.[192] I 2008 begynte også kommersielt fiske etter sjøpølser.
Det drives oppdrett av kreps (Litopenaeus stylirostris) og fisk (Platax orbicularis). Fra slutten av 1980-årene var oppdrett av barramundi (Lates calcarifer) av betydning, men virksomheten støtte på problemer og er avsluttet.[193]
Samferdsel
Det kombinerte laste- og passasjerskipet «Aranui 3» går i rute mellom Papeete, Tuamotuøyene og Marquesasøyene. Her er skipet oppankret i lagunen på Fakarava
Den viktigste havnen i Fransk Polynesia finnes i hovedstaden Papeete.[194] Den drives av Port autonome de Papeete (PAP). Havnen er utbygd flere ganger og betjener både oversjøisk trafikk og skipsfarten internt i landet. Gods- og persontransport går videre til øygruppene med laste- og passasjerfartøy.[195][196] Det er også skipstrafikk mellom enkeltøyene i øygruppene. Det er passasjertrafikk med hurtigbåt mellom Papeete og Moorea.
Fransk Polynesia har eget skipsregister.[197] Skipene i registeret fører fransk flagg.
Landet har 53 flyplasser, 46 av disse med fast dekke på rullebanen (2012). I tillegg kommer én heliport. Den største lufthavnen, Tahiti internasjonale lufthavn, ligger ved hovedstaden. Air Tahiti Nui flyr interkontinentale ruter til USA, New Zealand, Japan og Frankrike. Flyselskapet har selvstyremyndighetene som majoritetseier, har vært et økonomisk tapsprosjekt fra starten og er avhengig av statsstøtte.[108]Air Tahiti betjener 45 innenriksflyplasser, men flyr også til Rarotonga i Cookøyene. I tillegg finnes selskaper som driver chartertrafikk og ambulanseflyginger.[198]
Busstransporten ble tidligere besørget av ombygde lastebiler. Busstypen kalles le truck
Den mest trafikkerte landevegen er route territoriale n° 1, som går fra Papeete og langs vestkysten. Route territoriale n° 2 går fra hovedstaden og langs østkysten.[199] Landets første vegtunnel, nordvest på Tahiti, åpnet i 2011 og er 145 meter lang. Den ble anlagt for å ta vare på et blåsehull og for å forbedre trafikkforholdene på et utsatt punkt.[200]
I 2011 besto bilparken av 50 500 privatbiler. Videre var det registrert 13 500 motorsykler, mopeder og skutere. Det fantes 400 kjøretøyer for offentlig transport. Til kommersiell bruk fantes det dessuten 29 400 varebiler og 1 000 lastebiler.[199]
Offentlig landevegstransport, særlig på Tahiti, skjer med buss. Tidligere ble lastebiler ombygd til busser, kalt le truck. Fortsatt går det noen slike på Tahiti.[201] Busstransporten er fra 1990-årene forsøkt organisert i mer ordnede former ved etableringen av bussterminaler.[202]
Post- og telekommunikasjonsvesen
Fransk Polynesia fikk et organisert postvesen i 1860. I 1875 ble det første posthuset bygget på Tahiti. Da Panamakanalen ble åpnet i 1914, kom det i gang direkte postrute mellom Tahiti og Frankrike. Etter andre verdenskrig overtok lufttransporten postfrakten. Det ble etablert luftpostruter til andre land og områder i Stillehavet.[203]
Det offentlige post- og telekommunikasjonsvesenet heter Office des Postes et Télécommunication (OPT). Det utgir egne frimerker for Fransk Polynesia.[204] De første frimerkene ble utgitt i 1892.
Mobiloperatøren Vini drives av Tikiphone, et datterselskap av OPT. Selskapet oppgir å dekke 62 øyer og at det har 227 600 kunder.[205] Operatøren har hatt monopol og prisene på mobiltelefontjenester er blant de høyeste i verden.[206]
Import og eksport
Havnen i Papeete
Framskrittspakten, iverksatt som følge av avviklingen av atomprøvesprengninger, baserte seg på importsubstitusjon. Målet var å fremme innenlandsk produksjon for å dekke lokale behov og dermed redusere importen. Høye importavgifter skulle oppmuntre til dette.
Lokal produksjon beskyttes av importavgifter og det er restriksjoner på import av visse matvarer. Dette bidrar til høye levekostnader. Eksportnæringene har vært negativt påvirket av at verdien av stillehavsfrancen er bundet til euro, og dermed har steget i verdi i forhold til amerikansk, australsk og nyzealandsk dollar. Dette har også gjort landet til et dyrere reisemål i de viktigste markedene.[108]
Importsubstitusjon har lykkes i å få fram landets egen produksjon av matvarer som corned beef, skinke og pølse, og drikkevarer som øl, leskedrikker og kildevann. Til tross for målet om å utvikle landets eget næringsliv ved hjelp av proteksjonisme, er likevel importen fortsatt høy, særlig fordi landets egen industri ikke produserer varige goder og fordi man fortsatt er avhengig av å importere matvarer som ikke produseres innenlands. Framskrittspakten har ikke resultert i betydelig industriutvikling. Industrisektoren sto i 2006 for 6,1 % av BNP og 8 % av de sysselsatte. Landet har stort handelsunderskudd.[108]
Reiseliv har utviklet seg til den viktigste næringsveg i Fransk Polynesia. I 1934 kom det første turistskipet til øyene, med turister fra USA.[78] Tahiti internasjonale lufthavn ble i 1960 bygget for å kunne ta større fly fra interkontinentale ruter. Turistnæringen er særlig viktig på Tahiti, Bora Bora og Moorea.
Det skilles mellom internasjonale hoteller og små hoteller og overnattingssteder. De internasjonale hotellene rangeres etter et stjernesystem.[207] Av 47 internasjonale hoteller fantes de fleste i 2012 på Bora Bora (12), Moorea (10) og Tahiti (9). Tahaa, Huahine og Raiatea hadde tre internasjonale hoteller hver, mens Rangiroa hadde to. Manihi, Tikehau, Fakarava, Nuku Hiva og Hiva Oa hadde hver ett internasjonalt hotell.[208]
For små hoteller, pensjonater og private overnattingssteder finnes det en offentlig klassifiseringsordning, der det tildeles én til tre tiareblomster etter standard og kvalitet.[209] I 2012 var 79 hoteller og overnattingssteder vurdert etter denne ordningen, mens det store flertallet overnattingssteder i denne kategorien ikke er vurdert etter tiareordningen.[210]
Antallet tilreisende steg fra 139 705 besøkende i 1989 til 218 241 i 2007, men reiselivsnæringen ble så rammet av globale økonomiske nedgangstider og antallet turister gikk deretter ned. Konjunkturene påvirker også turistenes opprinnelsesland. I 2001 kom 43 % av de tilreisende fra USA. Andelen falt til 25 % i 2009.[181] Det asiatiske turistmarkedet er også viktig, med 22 % av de besøkende. Om lag en like stor andel av turistene kommer fra Frankrike. Hotellkapasiteten var i 2015 på 2 780 senger og belegget var 64,6 %. I 2015 hadde landet 183 831 tilreisende turister.[10] Det høye kostnadsnivået og den sterke CFP-francen er en hindring for turistnæringen.[108]
Franske offisielle helligdager gjelder også i Fransk Polynesia. I tillegg finnes et par andre merkedager, som har offisiell status i landet. 5. mars, markeres som dagen for evangeliets ankomst (fête de l'Évangile) til minne om at de første misjonærene steg i land denne datoen i 1797. 29. juni feires som autonomidagen (fête de l'autonomie).[211]
Feiring av autonomidagen har vært politisk omstridt. Den har blitt markert i regjeringsperiodene til selvstyretilhengerne Flosse og Tong Sang, men ikke av uavhengighetstilhengeren Temaru. Siden 29. juni er årsdagen for Frankrikes anneksjon, har markeringen møtt motstand fra uavhengighetstilhengerne. Under president Temaru ble autonomidagen i 2004 erstattet av 12. juli, datoen for vedtaket om begrenset selvstyre i 1977. Dagen ble feiret til ære for at Francis Sanford, som fikk innført begrenset selvstyre og ble regjeringssjef i 1977.[212] I 2006 lanserte Temarus regjering 20. november som ny offentlig helligdag til erstatning for autonomidagen. Tanken var at Matari'i i ni'a, stjerneformasjonen pleiadenes tilsynekomst og begynnelsen av den fruktbare årstid, skulle feires som en panpolynesisk kulturfest.[213]
Skole
Tahitiske skolebarn omkring 1906
Protestantiske misjonærer etablerte de første skolene på 1800-tallet. I disse skolene ble standardisert tahitisk benyttet. I 1854 etablerte også katolske misjonærer en skole i Papeete og fra 1860-tallet fikk det katolske skolevesenet større utbredelse. Etter den franske anneksjonen ble det i 1882 etablert offentlig og sekulært skolevesen. Private skoler fantes ved siden av dette. Fra 1960-tallet er læreplanene standardisert for både offentlige og private skoler.[214]
Det er skoleplikt for barn mellom 6 og 16 år. Skolevesenet er organisert etter mønster av fransk skole og følger franske nasjonale læreplaner. Skolene er for det meste offentlige, men det finnes noen private skoler drevet av kirkesamfunn.[215]
Det er førskole for barn mellom to og fem år, men den er ikke obligatorisk. Grunnskolens barnetrinn er for elever mellom seks og ti år og ungdomstrinnene for elever mellom elleve og femten år. Det finnes yrkesrettede skoler på fire år der elevene begynner når de er tretten år gamle. Disse gir opplæring i landbruk, håndverk, sjøfart, reiseliv og bygge- og anleggsfag. Det er videregående opplæring for elever mellom 16 og 18 år. Her er det mulighet for å avlegge baccalauréat.[215]
Fram til 1980 var fransk eneste tillatte språk i skolen. Tahitisk var forbudt og aktivt motarbeidet.[216] I 1980 kom tahitisk inn i skolen som undervisningsspråk. Selvstyreloven bestemmer at det skal undervises i tahitisk i skolen. Fransk Polynesias forsamling kan dessuten bestemme at andre polynesiske språk skal benyttes ved bestemte skoler.[63] Fransk er likevel fortsatt det dominerende språk i skolen. Polynesiske elever slutter skolen tidligere enn barn fra andre grupper.[215]
I 1987 ble Université française du Pacifique grunnlagt med campuser i Papeete og i Nouméa i Ny-Caledonia. De to avdelingene ble i 1999 selvstendige og universitetet i Papeete fikk navnet Université de la Polynésie française (UPF).[217] I 2009 ble den regionale lærerutdanningsinstitusjonen integrert i universitetet.[218] UPF har tre fakulteter som dekker rettsvitenskap, økonomi og bedriftsledelse, språk og humanistiske fag, samt naturvitenskap, teknologi og helse. I det akademiske året 2011–2012 hadde UPF 3 051 studenter.[219] Universitetet holder til i Outumaoro i kommunen Punaauia.
Det første trykkeriet ble etablert på Tahiti i 1817. I 1836 startet misjonærer den første avisen, kalt Te Faaite Tahiti,[225] som utkom på tahitisk. Den gikk raskt inn.
Landets dagsavis kommer ut i hovedstaden. Det er La Dépêche de Tahiti, grunnlagt i 1964,[226]Les Nouvelles de Tahiti,[227], som startet i 1957, ble nedlagt i mai 2014.[228] Avisene var eid av Groupe Hersant Média Polynésie. I 2014 ble de to avisene solgt til investeringsselskapet Papyrus.[229] Groupe Hersant Média Polynésie sto videre bak ukebladetTiki Mag (fra 1992)[230], damebladene Fenua Orama (etablert 1999)[231] og Tevahine (lansert i 2005)[232], boligmagasinet Maisons du Fenua (etablert 2004)[233] og flere andre publikasjoner. Det uavhengige aktualitetsmagasinet Tahiti-Pacifique ble etablert i 1991.[234] Det offisielle nyhetsbyråetTahitipresse, som ble startet av selvstyremyndighetene i 2001,[235] ble nedlagt i 2012 for å spare penger.[236]
Fjernsynskanalen Polynésie 1ère drives av France Télévisions og sender både regionalt produsert stoff og franske programmer. I 2000 etablerte Fransk Polynesias regjering kanalen TNTV (Tahiti Nui Télévision). Bakgrunnen var at regjeringssjefen, Gaston Flosse, var misfornøyd med de eksisterende fjernsynskanalene, særlig den uavhengige fjernsynsstasjonen Telefenua, og ville ha et alternativ.[237] I 2003 ble Telefenua stengt på grunn av høy gjeld.[238] Regjeringspresident Flosse hadde tidligere forsøkt å få kanalen av luften.[239]
Digitalt bakkenett for fjernsyn ble satt i gang i 2011 og via dette kan seerne motta lokale kanaler, så vel som fransk riksfjernsyn. Tahiti Nui Satellite og Canal+ tilbyr satellittkanaler.[199]
Det finnes en rekke radiokanaler: Polynésie 1ère, Radio 1, Tiare FM, Taui FM, Radio Maohi, Radio te reo o tefana, Radio te vevo no Papara og Radio Marquises.[199]
I 1980 ble det tillatt med tahitisk språk i presse og kringkasting.[216]
I oktober 2010 åpnet sjøkabelen mellom Tahiti og Hawaii for signaltrafikk og landet fikk tilgang til høyhastighetsinternett.[135] I 2016 benyttet 63,9 % av befolkningen Internett.[240] Internettilbyderen Mana er eid av post- og teleselskapet OPT. Videre tilbyr også selskapet Viti internett.[199]
Helse
Hôpital du Taaone åpnet i 2010
Befolkningen har tilgang til helsetjenester som av Verdens helseorganisasjon vurderes til å være av god kvalitet.[40] I 2008 gikk 13 % av BNP med til helseutgifter. Franskpolynesiske myndigheter er ansvarlig for helsepolitikken og hele befolkningen er dekket av offentlig helseforsikring. En helseminister i regjeringen leder et helsedepartement, som har under seg et helsedirektorat. Det finnes både offentlige og private helsetjenester.[40]
Innen primærhelsetjenesten er de private tjenestene for det meste tilgjengelige på Selskapsøyene. Andre steder er det som regel den offentlige helsetjenesten som tilbys, gjennom helsedirektoratets 115 stasjoner og kontorer fordelt på alle øygruppene.[40] Det finnes fem offentlige og fire private sykehus.
Centre Hospitalier de Polynésie Française, eller Hôpital du Taaone, i Pirae er sentralsykehus.
Det åpnet i oktober 2010 og er et av de største i stillehavsområdet. Sykehuset har 546 senger og et areal på 65 000 kvadratmeter. Det tok ni år å bygge, blant annet på grunn av problemer med finansieringen av de store byggekostnadene. Sykehuskomplekset kostet omkring 40 milliarder stillehavsfranc, tilsvarende 400 millioner amerikanske dollar.[135]
Det er videre offentlige sykehus i Uturoa på Raiatea, Taioahe på Nuku Hiva, Taravao på Tahiti og på Moorea.[40] Fransk Polynesia har 3,17 leger per 1000 innbyggere (2009).[241]
To jenter fra Tahiti. I 2010 var forventet levealder for kvinner 77,8 år
I årene 1946–50 var forventet levealder 43,1 år for menn og 44,6 år for kvinner. I 1964–71 var forventet levealder økt til 59,7 år for menn og 61,2 år for kvinner. Mot slutten av 1980-årene, i 1988–89, var forventet levealder for menn 66,3 år og 71,5 år for kvinner.[242] I 2010 var forventet levealder 72,80 for menn og 77,8 år for kvinner.[55]
Spedbarnsdødeligheten, som var på 142 per 1000 fødte i 1946–50, gikk ned til 67,3 per 1000 i 1964–71. Ytterligere reduksjon fulgte, til 16,1 per 1000 i 1988–89.[242] I 2011 ble
spedbarnsdødeligheten rapportert til 5 per 1000 fødsler. Barseldødeligheten er lav, med ett dødsfall per 4 434 fødsler.[40]
Sosiale forhold
Den økonomiske krisen rammet hardt og fra 2008 til 2010 mistet 6 000 arbeidet. Fransk Polynesia har ikke offentlig arbeidsledighetstrygd.[243] I hovedstaden Papeete gjorde den økonomiske krisen seg gjeldende ved stadig flere stengte forretninger og bygninger som ikke lenger var i bruk. Antallet hjemløse gikk opp.[244]
En studie utført for Agence française de développement fant i 2010 at 28 % av befolkningen, 55 000 personer, hadde en inntekt på under 1 000 amerikanske dollar per familieenhet og dermed var å regne som fattige.[245] Fattigdomsgrensen ligger på nivå med minstelønnen. Det er økende forskjeller mellom fattige og rike. Lønnsnivået i offentlig sektor er høyt, tilsvarende 180 % av lønnsnivået i offentlig sektor i Frankrike. I privat sektor er lønnsnivået langt lavere. Minstelønnen er på 60 % av nivået i Frankrike.[243]
Temarus regjering ønsket å innføre progressiv inntektsskatt som middel til å minske forskjellene mellom fattig og rik. Motstand mot dette kom både fra politisk hold og fra offentlig ansatte, som tjener på avhengigheten av Frankrike og et skattesystem uten inntektsskatt.[246]
Kriminalitet
Nuutania er hovedfengsel i Fransk Polynesia
Det er mindre kriminalitet i Fransk Polynesia enn i selve Frankrike. I 2012 var det 49,86 forbrytelser per 1000 innbyggere.[247] For Frankrike lå tallet for samme år på 54,64.[248]
En internasjonal studie gjennomført av FNs kontor for narkotika og kriminalitet viste en drapsrate på 1,2 i 2006, 2,7 i 2007 og 3,4 i 2008.[249] Det var i 2008 ni drap i landet.[250] I 2009 var imidlertid drapsraten 0,4. Ett drap fant sted dette året.[251]
Den franske høykommissæren knyttet i 2012 kriminaliteten på øyene til bruk av marijuana.[252] Året før hadde gendarmeriet beslaglagt 67 000 cannabisplanter.[253] Bruk av cannabis og kriminalitet knyttet til dette vakte også politisk bekymring og debatt.[254][255]
Ungdomskriminalitet og gjenger er en annen bekymring. 14 % av registrert kriminalitet skyldes dette.[256] Bekymringen har særlig vært knyttet til at unge samler seg i sentrum av hovedstaden og begår lovbrudd. I 2013 ble det i hovedstaden innført portforbud for barn og unge under 15 år kvelds- og nattestid.[257]
Landet hadde i 2012 en fengselsbefolkning på 153 innsatte per 100 000 innbyggere, [258] omtrent som i Tsjekkia (154 per 100 000 innbyggere i 2013).[259] Tilsvarende tall for Frankrike per 2013 var 102.[260] Til sammenligning hadde Australia 130 innsatte per 100 000 innbyggere (2012)[261] og New Zealand 193 per 100 000 innbyggere (2013).[262]
Kultur
Musée de Tahiti et des Îles
Kulturhuset Maison de la Culture i Papeete åpnet i 1971.[263] Centre des Métiers d'Art arbeider for å fremme tradisjonelt kunsthåndverk.[264] Det ble etablert i 1980. Conservatoire artistique de la Polynésie française åpnet i 1979 og underviser i polynesisk musikk og dans, så vel som i klassisk, europeisk utøvende kunst.[265]
Dansere øver. Fotografi fra omkring 1910Ukulele er et populært instrument i franskpolynesisk musikk. Dette instrumentet er laget på Marquesasøyene
Foto: Frédéric Jacquot
Musikk har en framtredende plass i det franskpolynesiske samfunn. Det er vekt på gruppeopptredener og når det gjelder sang, dominerer tahitiske uttrykksformer. Uttrykksformen himene har utgangspunkt i salmesang, men kan også være sekulær. Himene tarava er polyfonisk sang i store grupper som framfører religiøst eller verdslig materiale. Protestantisk salmesang kalles himene ruau. Ute er satirisk sang framført av én eller to sangere til musikk av ukulele eller gitar.[271] Ukulelene som benyttes produseres også lokalt og kalles da ukarere. Instrumentene som benyttes har fire eller åtte strenger.[272]
Tahitisk dans kalles ori tahiti. Den framføres av store grupper dansere. Otea danses til trommerytmer. Aparima er en fortellerdans med akkompagnement av basstromme og strengeinstrument. Det framføres sirkeldanser, pao'a og hivinau, til trommerytmer. Tamure er en pardans med spesifikke roller for kvinner og menn.[272]
Trommene som benyttes kan være av uthulet tre eller ha ett eller dobbelt trommeskinn utspent på en ramme. Høye trommer spilt med hendene er en gammel trommetype som er tatt opp igjen. Andre tradisjonelle instrumenttyper som igjen er tatt i bruk er bambusranglen ihara, nesefløytenvivo og skjelltrompeten pu.[272]
I mer moderne franskpolynesisk populærmusikk benyttes også ukulele og gitar. Artister som Jean Gabilou, Esther Tefana og Bobby gjorde seg i 1970- og 1980-årene bemerket i franskpolynesisk populærmusikk.[271] Andre kjente artister er Angélo, Michel Poroi og Andy Tupaia.
Tatovering er en gammel polynesisk tradisjon. Dette motivet er utført av tatovereren Manu Farrarons fra Tahiti
Foto: Manu Farrarons
Heiva i Tahiti er en årlig kulturfestival som arrangeres i juli måned. Den er arrangert siden 1881 og startet opprinnelig for å markere den franske anneksjonen og var lagt til Frankrikes nasjonaldag 14. juli, men er blitt fylt med polynesisk innhold og frikoblet fra det franske. Festivalen inneholder franskpolynesiske kulturinnslag i form av musikk og dans, teaterforestillinger og gjenskapning av historiske seremonier og ritualer, gjenopplivede aktiviteter og kulturuttrykk som kullvandring og tatovering og sportsarrangementer der det også drives tradisjonelle øvelser.[273]
På Marquesasøyene arrangeres siden 1987 kulturfestivalen Matavaa o te Fenua Enata.[274] (fransk: Festival des arts des îles Marquises). I 2005 startet tatoveringsfestivalenTattoonesia for å blåse nytt liv i denne tradisjonelle formen for polynesisk kroppsdekorering.[275]
Litteratur og skriftkultur
Muntlig overlevering av historie, folketro og tradisjoner er viktig i Fransk Polynesia. Sammen med dans, sang og musikk uttrykkes muntlig overleverte kulturtradisjoner for et større publikum ved den årlige kulturfestivalen som finner sted på Tahiti i juli hvert år.[276]
Europeisk litteratur framstiller gjerne øyene i Polynesia som harmoniske og idylliske steder, en kulturell smeltedigel preget av fredelig sameksistens.[277] Fransk Polynesias egen litteratur er derimot mer opptatt av å behandle spørsmål knyttet til identitet og kulturell marginalisering. Franskpolynesisk litteratur forsøker i noen grad å forbinde maohiene, polynesierne, med sin egen fortid gjennom formidling av landets egen kulturhistorie. Litteraturen tar opp spørsmål om hvem maohiene er, hvor de kommer fra og hvilken framtid de har.
Vaitiare, som tidlig i sitt forfatterskap vektla kulturforskjellene i det franskpolynesiske samfunn, har blitt mer opptatt av likhet og styrken i kulturelt mangfold.[278] Chaze stiller seg avvisende til det franske herredømmet, men søker samtidig et alternativ til kulturell nasjonalisme og finner det i det hybridiserte fransktahitiske.[278] Spitz står for en mer uttrykt franskpolynesisk nasjonalisme.[278] I romanen L'île des rêves écrasés fra 1991 (tittelen betyr «øya med de knuste drømmene») følger hun tre generasjoner på ei øy der en fremmed makt bygger anlegg for atomprøvesprengninger. Poeten og dramatikeren John Mairai benytter teater som middel for politisk bevisstgjøring og har blant annet skrevet skuespill med tema hentet fra tahitisk historie.[278]
Den årlige litteraturfestivalen Salon du livre i Papeete går over fire dager og ble første gang arrangert i 2002.[279] Litteraturmagasinet Littérama'ohi ble startet i 2001.[280]
Det drives en rekke tradisjonelle idretter i Fransk Polynesia. Blant disse er kappseiling med utriggerkano. Sporten kalles va'a, betegnelsen for utriggerkano på flere polynesiske språk.[284] Federation Tahitienne de Va'a er medlem av Det internasjonale va'a-forbundet.[285] Det årlige arrangementet Hawaiki Nui Va'a finner sted i îles Sous-le-Vent og samler deltagere fra Fransk Polynesia, så vel som fra utlandet.[286][287]
Andre tradisjonelle idretter er surfing, steinløfting, spydkast, kappløp med frukt, konkurranse om rensing av kopra og klatring i palmer.[288]
Surfesporten er siden 1989 organisert i Fédération de surf de la Polynésie Française, som organiserer en rekke konkurranser med lokal og internasjonal deltakelse.[289]Teahupoo på Tahiti er et verdenskjent surfested, der det skal arrangeres surfekonkurranse under OL 2024.[290]
Steinløfting kalles amoraa ofai og var tradisjonelt en konkurranse man bedrev ved nyttår. Siden 1982 er den kommet med i festivalen Heiva i Tahiti. Øvelsen har en århundrelang tradisjon på Rurutu, der hver landsby holdt sett av steiner til konkurransebruk. Steinene innsettes med olje ved konkurranser. Utøverne skal løfte steinen til brystet og så plassere den på skulderen. Kvinner løfter steiner på 40 kg, menn 140 kg.[291]
Landslaget i strandfotball har markert seg internasjonalt og deltok i verdensmesterskapet i 2011.[295] Fransk Polynesia var vertskap for VM i strandfotball i 2013.[296]
Petanque er en populær idrett organisert av Fédération Polynésienne de Pétanque.
Det finnes et rugbyforbund, Fédération Tahitienne de Rugby,[297] som tidvis også har stilt med landslag i internasjonale konkurranser. Basketballforbundet heter Fédération tahitienne de basket-ball.[298]
Referanser
^«French Polynesia», i John Everett-Heath: Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press, 2010.
^Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 63.
^Lansdown, Richard (red.): Strangers in the South Seas. The Idea of the Pacific in Western Thought, Honolulu: University of Hawaii Press, 2006, s. 219.
^abcdefRallu, J.-L.: «Population of the French Overseas Territories in the Pacific, Past, Present and Projected», The Journal of Pacific History, bd. 26, nr. 2, 1991, s. 183.
^Recensement Général de la population de 2002: Principaux résultats, Institut de la statistique de la Polynésie française. Arkivert hos Internet Archive.
^abPremiers résultats population légale, Institut de la statistique de la Polynésie française. Arkivert hos Internet Archive.
^abcdefghi«French Polynesia», Gary D. Bouma, Rodney Ling, Douglas Pratt: Religious Diversity in Southeast Asia and the Pacific: National Case Studies, Springer, 2010, s. 143-147.
^The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 58–59, 60–63.
^Campbell, Ian C.: Worlds apart. A history of the Pacific Islands, revidert utgave, Christchurch, New Zealand: Canterbury University Press, 2003, s. 56.
^Roullier, Caroline, Laure Benoit, Doyle B. McKey og Vincent Lebota: «Historical collections reveal patterns of diffusion of sweet potato in Oceania obscured by modern plant movements and recombination», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, bd. 110, nr. 6, 2013, s. 2205–2210.
^«Bruat, Armand Joseph (1796-1855)», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 42-43.
^«Dupetit-Thouars, Abel Aubert (1793-1864)», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 72-73.
^Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 22, nr. 1, 2010, s. 176.
^«Il est essentiel de bien comprendre que les activités du Territoire sont, par nature et par essence, aux antipodes de l'économie de marché. Il ne s'agit pas d'organiser des échanges, mais de mettre gratuitement certains biens et services à la disposition des usagers», sitert i Jean-Marc Régnault: «Comment devient-on Gaston Flosse? Etude sur la carrière du président de Tahiti»Arkivert 28. november 2012 hos Wayback Machine., Tahiti-Pacifique magazine, nr. 109, mai 2000. Til engelsk er utsagnet oversatt slik: «It is vital to understand that the Territory's activity is, by essence and by nature, at the polar opposite of a market economy. It's not about organising exchange, it's about providing free goods and services for constituents.», i Al Wardi, Sémir, 2009, s. 196.
Al Wardi, Sémir (2009), «Twenty Years of Politics in French Polynesia», The Journal of Pacific History, bd. 44, nr. 2, s. 195–208
Al Wardi, Sémir (2013), «Democracy in French Polynesia», i David Hegarty og Darrell Tryon (red.), Politics, Development and Security in Oceania, Australian National University E Press, s. 83–96
Rallu, J.-L. (1991), «Population of the French Overseas Territories in the Pacific, Past, Present and Projected», The Journal of Pacific History, bd. 26, nr. 2, s. 169–186
Tidsskriftet The Contemporary Pacific, årlige artikler med oversikt over den politiske utvikling og sentrale begivenheter (1991–)
.svg)
.jpg)
.jpg)
.JPG)
.svg)