Politi er offentlige myndigheter som skal håndheve og opprettholde lov og orden og bekjempe kriminalitet. Betegnelsen ble tatt i bruk i Frankrike på 1700-tallet, og er avledet fra det greske ordet politeia, som kommer av det greske ordet for by, polis, ptolis.[1] Politiet har monopol på bruk av makt i fredstid, også i betydningen juridisk «tillatt» vold, overfor individer som er antatt å utgjøre en indre trussel, mens militærvesenet skal beskytte mot ytre fiender. I rettsstater er maktbruken underlagt lovgivning og juridisk kontroll.
Oppgaver
Bevæpnet norsk politi med MP5Polititjenestemenn i Australia 2006.
Politiets hovedoppgave er å sikre trygghet, lov og orden, deretter er det prioritert å forhindre og forebygge straffbare handlinger og etterforske lovbrudd (forseelser og forbrytelser). Den mest sentrale oppgaven er å beskytte liv og eiendom, og å opprettholde eller gjenopprette offentlig ro og orden. Politiet pågriper personer som mistenkes for lovbrudd, og holder dem i varetekt til mistanken er vurdert av domstolene.
Et særlig dansk og norsk fenomen er at også den anklagende myndighet – påtalemyndigheten – er administrativt integrert i politietaten. I praksis er det politijurister som leder politietterforskningen, i kraft av rollen som påtalemyndighet. Politijuristene (politiadvokatene og politifullmektigene) opptrer også som anklagere for domstolen, og har myndighet til å avgjøre om straffeforfølgning skal fortsette eller innstilles i enkelte saker.
Trafikkontroll er en av politiets oppgaver og utføres gjerne av egne politiavdelinger. Politiet er også en del av redningstjenesten, og bistår brannvesen og ambulansetjenesten ved ulykker og katastrofer.
Politistyrker er inndelt i ordenspoliti, som patruljerer og opprettholder ro og orden, og kriminalpoliti, som etterforsker lovbrudd. I landdistrikter kan en egen lensmann (i noen land sheriff) være stedets lokale politimyndighet.
Etterforskning av narkotikalovbrudd, det vil si straffbare handlinger knyttet til ulovlige rusmidler,[2] kan være organisert som en del av kriminalpolitiet eller ordenspolitiet, eller som et særorgan slik som den amerikanske DEA eller skotske SCDEA. Større narkotikalovbrudd etterforskes gjerne i forbindelse med annen organisert kriminalitet. Etterforskning av narkotikalovbrudd har ofte utstrakt bruk av informanter for å identifisere gjerningspersoner og bakmenn.
Det finnes ikke et eget narkotikapoliti i Norge.[3]
Historie
Voldsmakten har ikke vært monoplisert og spesialiert før i moderne tid. Voldsmaktsprivilegiet fulgte rang, og man hadde ikke yrkespoliti. Skillet mellom politi og militær har vært forskjelligartet. Man hadde hird og forskjellige former for vekterstand. Romerriket er kjent for å ha hatt et effektivt system inntil riket begynte å smuldre opp. Bystatene i Hellas hadde egne former for voldsmyndighet som utførte det som i dag er politioppgaver. Fra det 5. århundre, med utviklingen av føydalsamfunnet, begynte de forskjellige fyrster og monarker i Europa å ta på seg ansvaret for oppgavene. De gav gjerne oppgavene videre til lokale adelsmenn, Lensherrer, som i sin tur gjerne oppnevnte en konstabel e.l. Dette var ikke betalte stillinger som i dag. I føydalsamfunnet ble oppgavene knyttet til privilegier i stedet for som i kapitaleiersamfunnet, gjennom lønnede stillinger.
Den første organiserte og betalte politistyrken i Europa ble opprettet i London i 1663, som supplement til den ubetalte styrken man allerede hadde. Snart ble det etablert tilsvarende politistyrker andre steder i Storbritannia, slik at de ubetalte, halvoffisielle «tyvefangerne» og konstablene, som var beryktet for korrupsjon og vilkårlig behandling av folk, ble erstattet med et profesjonelt politikorps.
Storbritannia var igjen ute med en nyvinning da innenriksminister Robert Peel i 1829 fikk gjennom en lov som opprettet Metropolitan Police Service. Den regnes som den første moderne politistyrke, og er mønster for politiets oppbygning i en rekke land.[trenger referanse]
^Hagfors, Caisa Linea (24. april 2021). «Forening brukte politiets adresser: – Vi ser at det kan ha ført til forvirring». VG (på norsk). Besøkt 7. juli 2021. «– Det finnes det ikke noe narkotikapoliti i Norge, men med dette navnet gir de folk inntrykk av at det finnes. De bør ta dette helt ut og forandre navn, mener Grimstad.»
.jpg)
