PROFILBARU.COM

Synagoge (fra gresk συναγωγή) er den generelle termen for jødiske bønne- og forsamlingshus. Hovedrommet i en synagoge inneholder normalt en ark (aron hakkódesj eller hekhál) der torárullene blir oppbevart; en opphøyd leseplattform (bima eller tebá) for Torálesning og leding av bønn, og et evig lys (ner tamid) til minne om den sjuarmede lysestaken i Tempelet i Jerusalem. I ortodokse synagoger er det oftest et fysisk skille, mehissá, mellom manns- og kvinnedelene av synagogerommet.

Andre navn for synagoge inkluderer hebraisk בית כנסת (bet keneset), jiddisch shul, spansk/portugisisk esnoga og hovedsakelig reformjødisk tempel.

Bakgrunn

Skjønt synagoger fantes i lengre tid forut før det annet tempel i Jerusalem ble ødelagt i 70 e.Kr., var den egentlige gudstjeneste under den tid da Tempelet fortsatt stod, sentrert rundt korbanot (frembærelse av offer) frembøret av kohanim (prester) i det hellige Tempel. Yom Kippur-gudstjenesten, som varte dagen lang, var den dag da hele forsamlingen overvar at kohen gadol (ypperstepresten) frembar det daglige offer, og bad for ham.

Under det babylonske fangenskap (586–537 f:kr.) formaliserte og standadiserte den store forsamlings menn de jødiske bønner. Forut for dette bad folk etter hvordan de selv fanft for godt, hver og en på sitt eget vis, og det forelå ingen standardiserte bønneresitativer. Rabbi Yohanan ben Zakkai, en av lederne fot slutten av det annet tempels era, promulgerte tanken om å utvikle egne bønnehus hvor enn jøder måtte befinne seg. Dette bidro til det jødiske folks kontinuitet og styrket deres identitet på en transportvennlig måte - gudstjeneste kunne fortsette selv etter at tempelet var ødelagt.

Synagoger forstått som egne bygninger bygd spesielt for gudstjenesteformål, eller room satt til side spesielt og eksklusivt for fellesbønn, hadde imidlertid eksistert lenge før ødeleggelsen av det annet tempel.^[1] De eldste arkeologiske sikre indikasjoner er fra Egypt, der det er funnet dekikasjonstekster fra 400-tallet f.Kr..^[2] En synagoge fra mellom 75 og 50 f.Kr. er blitt avdekket i et vinterpalass fra hasmoneertiden nær Jeriko.^[3]^[4] Mer enn et dusin AnnetTempek-era-synagoger er blitt identifisert av arkeologer.

Grunnplan

Forenklet plan for typisk vestlig, sefardisk synagoge

Det sentrale rommet i en synagoge er selve gudstjenesterommet. Planløsningen i dette rommet har en del fellestrekk, men det er også forskjeller mellom de ulike tradisjoner. Det finnes tre hovedtyper: Den bipolare, den sentralorienterte og den unipolare.

Bipolar plan

Hekhál =) (arken, toráskapet) er plassert midt på østveggen, eller annen vegg dersom Jerusalem ikke ligger i retning øst fra synagogen. Tebaén ligger på eller nær vestveggen, det vil si motsatt vegg fra hekhálen. Benkeradene er plassert på langs av rommet, og vender mot rommets midtakse.

I slike synagoger blir hele gudstjenesten normalt ledet fra tebáen, bortsett fra noen få deler som blir ledet ved den åpne hekhálen.

I synagoger med mehissá er kvinnesetene oftest plassert på et galleri langs sideveggene og ofte også ved bakveggen.

Løsningen er typisk for romaniotisk, italiensk, provençalsk og sefardisk jødedom. Det er også dokumentert enkelte eksempler i Litauen.

Sentralorientert plan

Planen ligner på den bipolare løsningen. Hovedforskjellen er at tebáen eller bimaen ligger nærmere midten av rommet.

Benkeradene kan være vendt mot midtaksen av rommet eller mot arken. I sefardiske og enkelte askenasiske synagoger blir det meste av gudstjenesten ledet fra tebáen (bimaen), men i de fleste ortodokse askenasiske synagogene i Øst-Europa blir mye av den ledet fra en lesepult nærmere arken.

Sentralorientert planløsning er vanlig i askenasisk-ortodoks og mizrahisk jødedom.

Unipolar plan

I moderne, ikke-ortodoks jødedøm i Nord-Amerika er bimaen og dukhánen (plattform ved arken) slått sammen, og bimaen og arken (aron hakkódesj) ligger sammen forrest i rommet. Benkeradene vender nesten alltid mot dette området, som har mange fellestrekk med en teaterscene. Denne planløsningen ble også vanlig mange steder i Europa på 1800-tallet, og gjenfinnes blant annet i Storsynagogen i Stockholm, Rykestraße-synagogen i Berlin og den ortodokse Storsynagogen i Paris.