Frankrike og Hellas trakk seg, mens Italia holdt seg borte for andre år på rad. Deltakerantallet sank derfor til 18 land – det laveste tallet på fem år.
Tyskland vant sin første seier i konkurransen med Nicole og «Ein bißchen Frieden». Vinnersangen gikk til topps på singellistene i flere land og solgte i mer enn tre millioner eksemplarer. Den engelske versjonen er per 2024 den siste Eurovision Song Contest-vinneren som har toppet den britiske singlelisten. «Ein bißchen Frieden» gikk også til topps på den den norske singellisten. Israel kom på andreplass, mens Sveits ble nummer tre og Belgia nummer fire. Kypros rundet av topp fem og fikk sin beste plassering til da. Norge var representert av Jahn Teigen og Anita Skorgan som sang «Adieu». Sangen fikk 40 poeng og ble nummer 12 av 18.
Både Italia og Frankrike holdt seg borte fra konkurransen dette året. Italia på grunn av liten interesse nasjonalt, mens underholdningssjefen i franske TF1, Pierre Bouteiller, mente konkurransen bare besto av middelmådige sanger og lite talent.[2] TF1 trakk seg derfor fra finalen dette året, men året etter tok konkurrenten Antenne 2 over jobben, og Frankrike var tilbake igjen i 1983.[3]
Hellas hadde meldt seg på konkurransen, men deltok aldri i Harrogate. Landet hadde plukket ut artisten Thémis Adamantídis og låten «Sarantapénte kopeliés» (45 unge kvinner) til å representere landet i Eurovision Song Contest. Den greske kulturministeren Melina Mercouri, som selv var sanger, mente imidlertid sangen var for dårlig for hennes «høye standard». En annen forklaring var at sangen skal ha vært en omarrangert versjon av en gresk folkesang, noe som er brudd på konkurransereglene.[4] Kun originale låter kan delta. Uansett årsak trakk Hellas seg bare et par uker før konkurransen i Harrogate. Hellas skulle ha vært det andre bidraget ut på scenen.[5]
Med de tre landenes fravær, sank deltakerantallet til 18 land. Dette var det laveste tallet siden 1977.
De fleste tv-seere hadde få eller ingen kunnskaper om Harrogate, og de britiske tv-produsentene løste dette ved å starte sendingen med et europakart. Deretter dukket spørsmålet Hvor er Harrogate? opp, oversatt til alle deltakerlandenes språk. Kartet ble deretter forstørret, slik at tv-seerne fikk se nøyaktig hvor i Storbritannia byen lå, etterfulgt av en film med bilder fra Harrogate og omegn.[6] Programleder for sendingen var nyhetsoppleseren Jan Leeming, mens Ronnie Hazlehurst var sjefsdirigent for BBC Symphony Orchestra som akkompagnerte sangene.
Startrekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning. Portugal åpnet sendingen, mens Tyskland avsluttet som 18. land. Norge hadde startnummer tre. Blant deltakerne var det flere som hadde deltatt tidligere, inkludert norske Jahn Teigen (1978) og Anita Skorgan (1977 og 1979). Kypriotiske Anna Vissi hadde deltatt for Hellas i 1980, mens Belgias sanger, Stella, hadde deltatt for Nederland i 1970 og for Belgia i 1977. Denne gang sang hun på fransk, til tross for at Stella knapt kunne et ord fransk.[2]
Blant favorittene var Luxembourg og Storbritannia, men de havnet på henholdsvis sjette- og syvendeplass. I stedet var det en annen forhåndsfavoritt som gikk helt til topps. Det var konkurransens siste låt, «Ein bißchen Frieden» fremført av 17 år gamle Nicole for Tyskland. Dette var 27. gang Tyskland deltok, og de to årene i forveien hadde Tyskland kommet på andreplass. Dette året lyktes det omsider tyskerne å gå helt til topps, og det med en suveren seier. «Ein bißchen Frieden» fikk hele ni tolvere, inkludert fra Israel. I BBC4-programmet Eurovision at 60 fortalte Nicole at Israels tolver var den aller viktigste og mest betydningsfulle for henne, med tanke på historien de to landene imellom.[7] Sangen var skrevet av slager-duoen Ralph Siegel og Bernd Meinunger. De hadde stått bak 18 Eurovision-sanger til da, hvorav 13 av dem var for Tyskland.
Pausenummeret var en film med bilder fra Yorkshire og Castle Howard. Filmen ble akkompagnert av musikk av BBC Symphony Orchestra.[6]
Bare uker før konkurransen, 2. april 1982, okkuperte britiske styrker Falklandsøyene utenfor kysten av Argentina. Kamphandlingene mellom Storbritannia og Argentina pågikk for fullt i luften og sjøen dagene før finalen i Harrogate. På forhånd hadde BBC gitt tydelig beskjed om at de ville prioritere bilder fra Falklandsøyene dersom det skulle bryte ut krig på selve øygruppen.[8] Dette kunne i ytterste konsekvens føre til at bildene fra Harrogate hadde måtte vike for bilder fra Falklandsøyene. Faren for et brudd i Eurovision-sendingen ble betegnet som «reell»,[8] men finalesendingen gikk til slutt som planlagt og uten brudd i overføringen til omverdenen.
Norge deltok for 22. gang, og Jahn Teigen og Anita Skorgan vant en klar seier i den norske finalen i Oslo i mars. Etter sisteplassen i 1981 satset NRK dette året sterkere enn noen gang på å produsere en vinnermelodi. Allerede i 1978 ble NRK kontaktet av den britiske professoren René Hérail som tilbød seg å lage en «euro-slager» basert på logaritmer og databeregninger.[9] Hérail mente «Adieu» hadde det som skulle til. Låten var skrevet av Jahn Teigen og Herodes Falsk, og den fikk en moderat suksess og lå på den norske singellisten i fem uker.[10][11] Også norsk presse var positiv og kalte vinneren for en «velkalkulert slager».[12]
«Adieu» var det tredje bidraget ut på scenen i Harrogate, og Sigurd Jansen dirigerte orkesteret under Norges fremføring. På forhånd høstet det norske bidraget mange lovord, men etter flere bunnplasseringer årene i forveien, hadde den norske delegasjonen beskjedne forventninger: «Jeg håper at vi kommer midt på treet. Det synes jeg vi fortjener», sa underholdningssjef Harald Tusberg til A-pressen.[13]
Under avstemningen fikk Norge 40 poeng, blant annet 10 poeng fra Tyskland, og endte på en tolvteplass. Norge hadde fått null poeng året før, og det samme hadde Jahn Teigen fått fire år tidligere. Da Norge fikk sine første poeng i avstemningen, svarte publikum i Harrogate med en voldsom applaus.[6]
Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.
I motsetning til den jevne og spennende avstemningen året før, ble denne avstemningen raskt en tysk seiersparade. Tyskland tok ledelsen fra start, men fikk ingen poeng fra Luxembourg som stemte som land nummer to. Men siden fulgte en rekke høye poeng, inkludert hele ni 12-poengere. Unntaket var nabolandet Østerrike som bare ga 1 poeng – noe som ble møtt med sjokk og vantro i salen. Britenes kommentator Terry Wogan bemerket spøkefullt: «Himmel! Tyskland kommer sannsynligvis til å invadere Østerrike neste uke nå.»[6]
Tross dette holdt Tyskland en klar ledelse resten av avstemningen og vant med 161 poeng – 61 poeng foran Israel på andreplass.[6] Tyskland fikk 1,61 ganger så mange poeng som nummer to, noe som var rekord helt til Alexander Rybak vant konkurransen i 2009 med 1,78 ganger så mange poeng som Island på andreplass.
Deltakere
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[14] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Mens Ronnie Hazlehurst var sjefdirigent, hadde hvert land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[16]
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[17] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:
Sendingen ble kringkastet til 30 land. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1982:[21]
^Roxburgh, Gordon (2017). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Three: The 1980s. Telos Publishing. s. 165–180. ISBN978-1-84583-118-9.
^TV – szombat május 15. Rádió- és Televízió-újság. MTVA Archívum. 10. mai 1982. Arkivert fra originalen 12. januar 2023.CS1-vedlikehold: Dato og år (link)