Eurovision Song Contest 1973 var den 18. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Luxembourg som følge av landets seier året før med Vicky Leandros og «Après toi». Konkurransen ble arrangert av den luxembourgske kringkasteren CLT og avholdt lørdag 7. april 1973 i Nouveau Théâtre i Luxembourg. Dette var tredje gang Luxembourg arrangerte finalen, etter å ha gjort det i 1962 og 1966. Programleder var fjernsyns- og radiopersonligheten Helga Guitton.
Til sammen deltok 17 land, ett færre enn de to foregående årene. Malta og Østerrike trakk seg fra konkurransen dette året, mens Israel debuterte. Dette året opphevet EBU språkregelen som hadde vært gjeldende siden 1966, og landene kunne synge på det språket de ønsket.
Etter en svært tett avstemning vant Luxembourg sin andre seier på rad med «Tu te reconnaîtras», fremført av Anne-Marie David. SpaniasMocedades kom på andreplass med «Eres tú», og sangen fikk stor internasjonal suksess etter finalen. StorbritanniasCliff Richard og «Power to All Our Friends» ble nummer tre og toppet norske VG-lista etter konkurransen. Debutantlandet Israel ble nummer fire, mens Sverige kom på femteplass. Norge deltok for første gang med en gruppe: kvartetten Bendik Singers og sangen «It's Just a Game». Det norske bidraget endte på syvendeplass, noe som var det beste norske resultatet mellom 1966 og 1985.
I alt stilte 17 land i konkurransen. Østerrike trakk seg av ukjente grunner, mens Malta trakk seg like før den endelige fristen. Malta var trukket til å delta som nummer seks, mellom Norge og Monaco.[1] Til gjengjeld debuterte Israel. Landets kringkaster IBA var medlem av EBU, og Israel ligger innenfor det europeiske kringkastingsområdet, noe som er de to hovedkravene for å delta i Eurovision Song Contest.
Sendingen
Finalen ble arrangert lørdag 7. april1973 fra klokken 20.30 til 22.10 lokal tid (21.30–23.10 norsk tid).[2] Opptil 400 millioner mennesker kunne se den 1 time og 40 minutter lange sendingen.[3] Programmet startet med en introfilm med bilder fra Luxembourg, og med fjorårets vinnermelodi «Après toi» i bakgrunnen.[4] Deretter ble det vist bilder inne fra Nouveau Théâtre, med orkesteret plassert i en tre-etasjers scenedekorasjon. Programleder Helga Guitton kom deretter på scenen og holdt en introduksjon på fransk, engelsk og tysk.[4]
Deretter startet gjennomgang av de 17 deltakermelodiene, før den anerkjente spanske klovnenCharlie Rivel underholdt i pausen før avstemningen.[4]
Norges to jurymedlemmer var Inger Ann Folkvord (under 25 år) og Johs. Bergh (over 25 år).[8] Orkesteret i Luxembourg hadde utfordringer med å mestre det uvanlige norske arrangementet til «It's Just a Game»: «Det tok Carsten Klouman lang tid å få det elefanttunge orkesteret med seg i den lette og uvante fem fjerdedels melodien vi stiller med. Det er åpenbart at orkesteret hadde gruet seg til Norges sang», skrev avisen VG etter prøvene.[6] Norge var heller ikke blant favorittene: «Jeg har inntrykk av at mange mennesker ikke skjønner sangen vår. Veldig mange stiller seg helt uforstående til hva vi har å fremføre», sa Anne-Karine Strøm til VG på finaledagen.[6] Likevel ble det norske bidraget nummer syv – Norges beste plassering siden 1966. Det skulle også gå tolv år før plasseringen ble slått, da Bobbysocks vant med «La det swinge».
Avstemningen
EBU brukte det samme avstemningssystemet som de to årene i forveien. Hvert deltakerland stilte med to dommere som var på plass i Luxembourg. Den ene dommeren måtte være under 25 år, og den andre måtte være over 25. I tillegg måtte det være minst ti år mellom dem. Dommerne bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Hvert land ga dermed mellom 2 til 10 poeng til hvert av de andre landene. En sang kunne få minimum 32 poeng, og maksimalt 160 poeng.
Under avstemningen stemte tre og tre land om gangen, direkte fra studio i CLTs hovedkvarter Villa Louvigny.[3] Hvert jurymedlem avga poengene sine etter hvert lands fremføring. Stemmene ble samlet inn av sekretariatet og deretter regnet sammen. Under avstemningen bekreftet jurymedlemmene stemmene sine for åpen skjerm ved å vippe opp små tavler påført den respektive poengsummen. Poengene ble deretter summert og plottet inn i den mekaniske poengtavlen. Clifford Brown var EBUs overoppsynsmann for avstemningen.[3] For første gang satt artistene ute blant publikum i salen under avstemningen – unntaket var Cliff Richard som hadde slitt med nervøsitet under sendingen.[3][9]
Avstemningen ble svært jevn, og for første gang på mange år var Norge blant de øverste landene – i alle fall i begynnelsen av avstemningen. Etter første stemmerunde ledet Storbritannia med 21 poeng, Spania og Luxembourg hadde 20 hver, og Norge var nummer fire med 18 poeng. Etter andre stemmerunde var topp tre uforandret: Storbritannia ledet med 43, mens Spania og Luxembourg lå like bak med 42 poeng. Norge hadde falt ned til sjetteplass.[3]
Etter fjerde runde lå Storbritannia fremdeles i føringen med 87 poeng, og Spania og Luxembourg delte fremdeles andreplassen med 84 poeng. Før de siste poengene skulle leses opp, lå Luxembourg i tet med 111 poeng, Spania hadde 108 og Storbritannia 106. De siste to juryene ga høye poeng til Luxembourg, som vant med 129 poeng. Spania ble nummer to med 125 poeng og Storbritannia ble nummer tre med 123 poeng. Israel ble nummer fire. De nordiske landene gjorde det også bra: Sverige kom på femteplass, Finland på sjetteplass og Norge ble nummer syv.[3]
Luxembourgs poengsum er også den prosentvis høyeste poengsummen som noen gang er oppnådd i konkurransen. Med 129 poeng av 160 mulige fikk «Tu te reconnaîtras» 80,6 prosent av hva som var mulig. Til sammenligning fikk Alexander Rybaks «Fairytale» 78,7 prosent av hva som var mulig i 2009. Men med poengsystemet i årene 1971–1973 var samtidig alle sanger garantert minst 2 poeng fra hvert av de andre deltakerlandene, derfor kan ikke poengsummene sammenlignes direkte.[10]
Deltakere
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[11] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Hvert deltakerland stilte med to jurymedlemmer som var på plass i Luxembourg. Det ene jurymedlemmet måtte være under 25 år, mens den andre måtte være over 25. I tillegg måtte det være minst ti år mellom dem.
Israels deltakelse stilte store krav til sikkerheten rundt arrangementet. Dette skyldtes i stor grad München-massakren, terrorangrepet mot israelske OL-deltakere under Sommer-OL i München året før. Sikkerhetsopplegget rundt finalen det største og mest omfattende til da. Avisen VG kunne melde om «en dyster skygge» over arrangementet, blant annet var det en jernring av politi- og sikkerhetsfolk i byen. Den israelske delegasjonen ble også kontinuerlig fulgt av vakter med maskinpistoler.[22]VGs journalist Espen Eriksen beklaget seg også over å måtte vise legitimasjon til enhver tid og la sarkastisk til: «det neste er formodentlig at det skal pass til for å bestille drosje».[22] Også britenes legendariske kommentator Terry Wogan noterte seg det omfattende sikkerhetsregimet, og han var opphavsmannen til anekdoten om at publikum i salen risikerte å bli skutt av sikkerhetsstyrker om de reiste seg for å applaudere.[23]
En annen anekdote gikk ut på at Israels deltaker, Ilanit, opptrådte med en skuddsikker vest under kjolen, noe Ilanit har tilbakevist i ettertid.[22][24]
EBU fjerner språkregelen
EBU opphevet dette året kravet om at alle land måtte synge på et av sine offisielle språk, og Finland, Sverige og Norge utnyttet dette ved å synge på engelsk.[4]
Endringer i artister og artistnavn
Irlands artist, Maxi, truet med å trekke seg like før finalen. Årsaken var at hun ikke likte det nye arrangementet til «Do I Dream». Det gikk så langt at den irske kringkasteren RTÉ sendte over sangeren Tina Reynolds, slik at hun kunne ta over om Maxi trakk seg. Til slutt valgte Maxi å synge, og i stedet representerte Tina Reynolds Irland året etter.[25]
Den svenske duoen Malta, bestående av Claes af Geijerstam og Göran Fristorp, måtte bytte navn til Nova før finalen. Årsaken var for å unngå forveksling med landet Malta som egentlig skulle ha deltatt. Svenskene brukte også tekstfrasen «your breasts are like swallows-a-nesting» (brystene dine er som svaler som hekker), uten at det fikk konsekvenser for deltakelsen.[26]
Kvinnene overtar taktstokken
For første gang i Eurovision Song Contest dirigerte en kvinne orkesteret. Blant dirigentene dette året var det nemlig to kvinner: Svenske Monica Dominique var den første, og israelske Nurit Hirsh fulgte noen minutter senere.[4]
Under en svært tett avstemning vant Luxembourg sin andre seier på rad med «Tu te reconnaîtras», fremført av franske Anne-Marie David. Vinnersangen fikk kommersiell suksess i flere europeiske land, og i Norge nådde sangen en andreplass på VG-lista.[27][28]
Størst kommersiell suksess fikk imidlertid andreplassen, Spanias «Eres tú» med gruppen Mocedades. Før finalen ble sangen anklaget for å være et plagiat av Jugoslavias bidrag fra 1966, «Brez besed». Det spanske bidraget ble imidlertid ikke diskvalifisert og fikk delta i finalen.[4] Etter finalen fikk «Eres tú» en omfattende kommersiell suksess verden over, ikke minst ble sangen en klassiker i spansktalende land i Sør- og Mellom-Amerika. Den gikk inn på hitlister over hele Europa, også i Norge. I USA nådde den engelske versjonen, «Touch the Wind», en niendeplass på Billboard Hot 100 i mars 1974.[32][33] Dette er et av få Eurovision-bidrag som har tatt seg inn på den offisielle amerikanske hitlisten, og et av enda færre som nådde topp 10 i USA.
I Norge nådde den en åttendeplass på VG-lista.[34] Sangen har også blitt spilt inn i en rekke ulike versjoner, og i Norge spilte Inger Lise Rypdal inn en norsk versjon, kalt «I mitt liv». Den norske versjonen nådde en sjetteplass på VG-lista i 1973.[35]
Dirigenter
Mens Pierre Cao var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[36]
Finalen ble kringkastet direkte til alle de 17 deltakerlandene. De fleste hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og kringkastere under Eurovision Song Contest 1973:[37]
Ifølge arrangørene ble sendingen overført til 15 ikke-deltakende land.[6] Konkurransen ble overført til asiatiske og søramerikanske land. Hellas, Tyrkia, Malta og Østerrike sendte konkurransen direkte, mens Island og Ungarn sendte den i opptak senere på våren.[78] Under er bekreftede sendinger:
^Leif Thorsson. Melodifestivalen genom tiderna (2006), s. 102. Stockholm: Premium Publishing AB. ISBN91-89136-29-2
^Roxburgh, Gordon (2014). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest Volume Two: The 1970s. UK: Telos Publishing. s. 113–128. ISBN978-1-84583-065-6.
^abcEriksen, Espen (6. april 1973). «Dyster skygge over Melodi Grand Prix». Verdens Gang. s. 14.
^ab«TV – samedi 7 avril». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 5. april 1973. s. 30–31. Besøkt 9. mai 2023.
^«Television Today». The Irish Times. 7. april 1973. s. 19. Besøkt 22. desember 2022.
^ab«Programas de Radio y Televisión». La Vanguardia (på spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 7. april 1973. s. 64. Besøkt 6. januar 2023.
^abRoxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 113–128. ISBN978-1-84583-093-9.
^«Radio – samedi 7 avril». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 5. april 1973. s. 60–61. Besøkt 9. mai 2023 – via Scriptorium.
^ab«Radio | Televisione». Gazzetta Ticinese (på italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 7. april 1973. s. 3. Besøkt 9. mai 2023.
^Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 102–103. ISBN91-89136-29-2.
^«TV». Cumhuriyet (på tyrkisk). Istanbul, Tyrkia. 7. april 1973. s. 6. Arkivert fra originalen 6. januar 2023. Besøkt 1. mai 2023.
^«TV – kedd május 8». Rádió- és Televízió-újság (på ungarsk). MTVA Archívum. 7. mai 1973. s. 12. Archived from the original on 6. januar 2023. Besøkt 1. mai 2023.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)