Monn-Iversen komponerte musikken til rundt 100 tv- og filmproduksjoner,[12][13][14][15] og komponerte og arrangerte musikk på mange hundre plateinnspllinger. Han produserte minst 25 spillefilmer gjennom sitt eget produksjonsselskap EMI Produksjon[16], og bidro til en rekke andre produksjoner gjennom andre selskaper. Monn-Iversen var den fremste pioneren for utviklingen av et skandinavisk musikalmiljø, og bidro fra 1955 til begynnelsen av 2000-tallet til over 50 musikaloppsetninger i Skandinavia, hvorav minst 15 av dem ble komponert av Monn-Iversen selv.[17] Han var dessuten også komponist og arrangør på over 50 revy- og teaterforestillinger.
Monn-Iversen hadde en rekke sentrale posisjoner i norsk kulturliv som musikkansvarlig i NRKs underholdningsavdeling i 34 år, styreformann i 15 år ved Den norske Opera, direktør ved Chat Noir og som musikkansvarlig ved Det Norske Teatret.
Han var gift med den norske sangeren og skuespilleren Sølvi Wang.
Biografi
Oppvekst og ungdomstid
Egil Monn-Iversen vokste opp i et musikalsk hjem. Far, Rudolf Johannes Iversen, spilte cello og fløyte, og var leder i Norges Sangerlag. Mor, Elvira Constanse Monn, spilte piano. Bror, Arne Monn-Iversen, spilte fiolin, og ble profesjonell fiolinist i Oslo-Filharmonien. Selv spilte Egil Monn-Iversen piano, og studerte hos Hugo Kramm, Robert Levin og Rolf Holger[18]. Store deler av familien var engasjert i avholdsbevegelsen IOGT, og var spesielt involvert i den musikalske delen av organisasjonen.
På Hegdehaugen gymnas traff Monn-Iversen på 1940-tallet sin livslange kunstneriske partner, og senere ektefelle, Sølvi Wang. Monn-Iversen giftet seg med henne i 1951, og de forble gift i 60 år, frem til hennes død i 2011. De fikk to barn; filmprodusent Stein Monn-Iversen i 1952[19] og tv-produsent Bitte Monn-Iversen i 1954[20].
19 år gammel ble Monn-Iversen kapellmester ved Den Norske Swingklubb med Sølvi Wang som vokalist. Først med seks musikere i 1947, for så å øke til 15 musikere i 1949[21]. Jazzmusikk ble Monn-Iversens hovedsjanger gjennom en rekke storband.[22]
Yngvar Wang, Sølvi Wangs far, var en av Monn-Iversens musikalske idoler, og han hjalp sin svigersønn med å få undervisning i arrangement og orkestering hos sin venn og kollega Sverre Bergh.[23] Denne læretiden ble viktig for Monn-Iversen, siden orkestering og arrangering skulle bli det kunsteriske faget som Monn-Iversen anså som sin hovedbeskjeftigelse gjennom karrieren.[24]
Ved Hegdehaugen gymnas hadde Sølvi Wang dannet en egen sanggruppe, De fem sure. Denne gruppen dannet grunnlaget for kvintetten Monn-Iversen og Wang etablerte i fellesskap i 1948, og som fikk navnet The Monn Keys.[10][25]
Truppen ble hentet til Chat Noir i 1952 av teatersjef Jens Book-Jenssen. Book-Jenssen hadde kjent Sølvi Wang siden hun var barn, og følgelig kjente han også godt til The Monn Keys. De neste årene var truppen å finne som fast innslag ved de fleste av revyene ved teatret. Monn-Iversen fulgte med som kapellmester, og tok over som teatersjef ved Chat Noir i 1959. Wang ble en stjerne på scenen, og Monn-Iversen i kulissene. Gruppen, og Monn-Iversen, ble ved teatret frem til 1963.
Egil Monn-Iversen i orkestergraven, og Sølvi Wang på scenen. 10. oktober 1955 i forbindelse med revyen «Kjør Storgata» på Chat noir.
The Monn Keys dro på turné over store deler av Nord-Europa (inkludert Skandinavia, Benelux, Vest-Tyskland, Sveits og Østerrike). Spesielt oppnådde gruppen suksess i Norge og Sverige. Egil Monn-Iversen hadde med seg eget storband, kalt Egil Monn-Iversens orkester, på de fleste turneene. Eksempelvis var gruppen fast innslag med konserter i svenske folkparker og Liseberg hver sommer. Gruppen hadde bygd opp stor popularitet gjennom å være en del av NordvisjonsprogrammeneSlagerparaden og Prospektkortet.
I samarbeid med The Monn Keys' medlemmer stiftet Monn-Iversen firmaet Egil Monn-Iversen A/S. Selskapet ga ut plater på en rekke etiketter, og sto i 1957 for 23 % av omsetningen i platebransjen. Selskapet drev i tillegg som musikkforlag, konsertbyrå, jukeboksoperatør og revy- og filmprodusent.[10][18] Da selskapet ble nedlagt tok Arne Bendiksen over hoveddriften. Enkelte avdelinger fikk drive videre alene, deriblant impresarioaktiviteten som Gunnar Eide fikk ta ut for å starte byrået Gunnar Eide Concerts, i dag en del av Live Nation.
The Monn Keys ble Norges første internasjonale popeksport da de ga ut albumet «Dreamsville» i USA i 1960.[26]
Plateproduksjon
Monn-Iversen har bidratt som produsent, komponist og arrangør på mange hundre plateinnspillinger på de fleste store norske platemerker. Spesielt ble det mange utgivelser på de etikettene som var eid av eget selskap; Triola, Karusell, Nor-Disc og Forum.[27][28][29][30]
Hans utgivelse av Sissel Kyrkebøs Glade jul er det mestselgende albumet gjennom tidene i både Norge og Danmark. Platen solgte 1 million totalt i de to landene, hvorav 600 000 ble solgt i Norge[32].
Bandet Multicyde slo i 1999 gjennom med låta «The Claptrap» som var basert på et musikkstykke skrevet av Monn-Iversen. Kuttet var fra episoden «Bare vi to?» i serien Fleksnes fataliteter. Sangen nådde en andreplass på VG-lista.
Radio og Fjernsyn
1953 fikk Egil Monn-Iversen sitt første faste arbeid i NRK. Da hans kone, Sølvi Wang, trakk seg som musikkansvarlig for jazz og dansemusikk tok han over hennes tidligere ansvar for oppsetning av radioens morgenkonsert.[33] Senere kom nye engasjementer gjennom at The Monn Keys ble faste deltagere i tv-underholdningen på 60-tallet.
Fra 1964 ble Egil Monn-Iversen fast tilknyttet underholdningsavdelingen som musikalsk leder, og fikk gjennom det en sentral posisjon i musikalske valg som angikk fjernsynet. Han skrev og arrangerte musikk til en lang rekke tv-serier, deriblant Rød snø, Helmer & Sigurdson, Fleksnes fataliteter, Vestavind og Blindpassasjer. Han arbeidet blant annet som arrangør og dirigent ved nesten samtlige Melodi Grand Prix-finaler frem til midten av 80-tallet, og var selv musikalsk ansvarlig da Norge fikk sin første internasjonale finale i 1986.
I samarbeid med Harald Tusberg fikk han realisert en stor hyllest til verdens musikaler gjennom serien Musikkspill der numre fra de største musikalene gjennom tidene ble gjenskapt av NRK.
Ved Det norske teatret skapte Monn-Iversen dessuten flere egne musikaler, i kompaniskap med Harald Tusberg. Deriblant suksessene Bør Børson jr,Ungen og Jeppe.
Monn-Iversen skrev ny musikk til en rekke tradisjonelle teaterstykker ved scenen. Høydepunkter fra denne originalmusikken ble i 1996 ble utgitt på CD under tittelen Scenemusikk produsert for Det norske teatret.
Selskapet produserte både drama og komedie, og Monn-Iversen mente at begge deler var å anse som kunst[16]. Spesielt hadde Monn-Iversen et mål å finne en sann norsk filmkunstner - som svar på svenskenes Ingmar Bergmann. Hans utsagn her fra magasinet «Film og kino» i 1966:
En fremtid for norsk film ligger i (…) det enkle faktum at vi må finne en filmkunstner. – Dyktige håndverkere er bra nok, men den livgivende injeksjon kan bare komme fra en kunstner, og finner vi først den ene, er jeg overbevist om at andre vil følge etter.
For å finne denne kunstneren må staten og produsentene til å begynne med tape penger, ta feil ni ganger, men ha rett den tiende, og da vil det vise seg at investeringene var lønnsomme tross alt.[36]
Spesielt skulle Monn-Iversens samarbeid med Pål Bang-Hansen og Sverre Udnæs være sentral i jakten på slike fremragende filmkunstnere.[16]
Monn-Iversen har gjennom sitt selskap EMI Produksjon AS produsert 3 av de 10 best besøkte filmene mellom 1950 og 2007. Operasjon Løvsprett (1962) oppnådde publikumstall på ca. 1 630 000, Bør Børson jr (1974) oppnådde publikumstall på 1 116 049 og Den siste Fleksnes (1974) oppnådde publikumstall på 957 761.[37]
Utenom produsentrollen er Monn-Iversen den mest brukte norske filmkomponisten gjennom tidene, og han komponerte musikken til over hundre norske spillefilmer og TV-serier.[18]
Monn-Iversen ble på 90-tallet musikalsk ansvarlig for OL på Lillehammer, og åpnings- og avslutningsseremonien. Da med bruk av en rekke ulike komponister, selv komponerte han inntogsmusikken.
Foruten Monn-Iversens profesjonelle virke var han gjennom sitt liv opptatt av kunst, og var blant annet en mesén for kunstnere som Jakob Weideman og Jens Johannessen. Han hadde på høydepunktet i karrieren en større kunstsamling.
Monn-Iversen hadde, gjennom sin datter Bitte, tv-regissør og produsent Johnny Bergh som svigersønn. Med Sølvi Wang hadde han tre barnebarn hvorav en av dem er tekstforfatter, tv- og sceneprodusent Magnus Monn-Iversen[42][43] Sent i livet fikk Monn-Iversen to nye barn, Vår Celin og Johan Fasting, utenfor ekteskap[10]. Sistnevnte er manusforfatter, og har skapt dramaserien Heimebane[44]. Egil Monn-Iversen er onkel til journalisten Øyvind A. Monn-Iversen, som blant annet har vært tilknyttet Dagbladet med langrenn og fotball som spesialområde.
Monn-Iversen døde i 2017, og er begravet ved Nordre Gravlund i Oslo der han deler gravsted med sin kone og sine svigerforeldre. Store deler av hans øvrige familie ligger også på samme gravlund.
Monn-Iversens stillinger i norsk kultur- og underholdningsliv
_-_Egil_Monn-Iversen.jpg)
.jpg)
