Dette OL var det første i historien med direkte resultatformidling via Internett.[2] Dette var første vinter-OL som ikke ble arrangert samme året som et sommer-OL, men to år etter vinter-OL i Albertville i 1992.[3] Dette var andre gang et vinter-OL ble arrangert i Norge, første gang var i Oslo i 1952.
I sin tale under avslutningsseremonien betegnet IOK-president Juan Antonio Samaranch de olympiske leker på Lillehammer som «de beste vinterleker noensinne» (the best Olympic Winter Games ever).[4] Bud Greenspan, som hadde produsert OL-filmer fra 1952, kalte sin film om Lillehammer-Ol for 16 days of glory. Med en stab på 80 personer, de fleste norske, tok han opp over 330 km med film, klippet ned til en forestilling av 3,5 times varighet.[5]
Kostnader
Arrangementet ble langt dyrere enn anslått i søknaden, ingen vet nøyaktig hvor stor overskridelsen var, men ble anslått til omkring 300 prosent.[3]Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité (LOOC) ble etablert straks etter tildelingen i 1988.
Svikten i budsjettberegningen var stor, f.eks ble prisen for bob- og akebane i 1982 anslått til kr 28,6 millioner. Kontakt med Sarajevo i 1984 fremskaffet tall som i etterkant viste seg å omfatte bare materialkostnader. Budsjettet på kr 30 millioner var helt uten virkelighetskontakt; i 1990 bevilget Stortinget kr 204 millioner til bob-bane i Huseskogen. Tall innhentet i 1982 ble stående i syv år uten noen forsøk på kryss-sjekking eller kontrollspørsmål fra Storting eller regjering. Det ble rapportert fra utallige sportsarrangementer i hele verden; men ingen prøvde å sammenligne prisene for disse med budsjettene satt opp på Lillehammer.[6]
Statsråd Hallvard Bakke forutsatte et stort overskudd, og at garantisummen aldri måtte utbetales. I juni 1990 påla regjeringen OL-ledelsen vesentlige nedskjæringer. Garantisøknadene fra 1985 og 1987 undervurderte kostnadsnivået. NIF-presidentHans B. Skaset var i mot at tippemidler gikk med i sluket; men Stortinget vedtok 30 % tippedekning. 13. november 1990 ble det stortingsdebatt om milliardoverskridelsen, og FrP og SV var de eneste som stemte imot. OL-budsjettet hadde i desember 1989 kommet opp i 2 milliarder kroner og i 1990 var oppe på kr 3,8 milliarder.[6]
Underveis prøvde kulturministerEleonore Bjartveit å bremse ved å si at staten ikke ville yte en øre mer enn kr 5 milliarder, og idrettsleder Gerhard Heiberg truet da med å trekke seg. «Vi endte på 7 milliarder...Vi var klar over at politikerne og det norske folk ville få et sjokk det ville ta tid å komme over...men vi kunne ikke innestå for et middelmådig OL» sa Heiberg i ettertid. På statsbudsjettet kom et OL-budsjett på kr 7 milliarder, pluss kr 2,2 milliarder til relaterte investeringer.[6]
«Vikingungene» Kristin og Håkon var de offisielle OL-maskotene under vinterlekene.[9] De ble tegnet av illustratørparet Kari og Werner Grossmann. 18 norske gutter og jenter på 11 år ble plukket ut etter en landsdekkende konkurranse med 10 000 deltagere for å representere figurene. Maskotene var til stede ved seremoniene i forbindelse med åpninger, medaljeutdelinger osv. Maskotene i 1994 var spesielle fordi de for første gang i olympisk historie var mer enn bare tøydukker.
De 18 som opptrådte i Kristin- og Håkon-skikkelse var[10]:
Dette OL var det første i historien med direkte resultatformidling via Internett, noe det norske Internettselskapet Oslonett sto for.[6]
Vignett
Alle TV-sendingene fra de olympiske lekene på Lillehammer ble innledet med en vignett som ble brukt i flere land. Enkelte land valgte dog å bruke sine egenkomponerte vignetter. Til den offisielle vignetten ble det brukt dansere som opptrådte som ti levende piktogrammer som utførte flere av øvelsene. TV-vignetten spilte på typisk norske naturelementer som snø, nordlys, vinter og vann.[11] Musikken består av mange sjangere og instrumenter som norsk folkemusikk, slåtter, fanfare, samisk joik, lur, rock m.fl. Musikken ble komponert av Geir Bøhren og Bent Åserud.
Det Stein Rokkan kalte «motkulturene» - nynorskfolk, avholdsfolk og lavkirkelige - markerte seg også. Noregs Mållag stilte forgjeves krav om lik fordeling av språkform i LOOCs dokumenter. I februar 1993 forlangte åtte professorer at OL-skilt også skulle stå på nynorsk, for under OL i Barcelona stilte spansk og katalansk likt. Men på Lillehammer var skiltene på bokmål og engelsk, selv om LOOCs publikasjoner fikk nynorske tekstinnslag. Bibeltro kristne var misnøyde med at åpningsseremonien inneholdt en hedensk bønn til Zevs i Halldis Moren Vesaas' nynorske oversettelse, og forlangte den fjernet. Noe slikt hadde aldri hendt før i OL-seremoniens hundreårige historie. På samme måte protesterte noen læstadianskesamer da det ble kjent at det åpningsseremonien også ville gi plass for en samisk joik.[12]
Kritikk av lekene
OL på Lillehammer høstet en del kritikk som følge av den økonomiske sprekken. Lekene fikk i utgangspunktet en statsgaranti på 1,8 milliarder kroner. Dette kom til å øke jevnt frem til mesterskapet startet. Den endelige bevilgningen fra Stortinget ble til slutt 7,3 milliarder kroner. Ingen vet hvor mye overskridelsen ble, men det anslås til å ha vært rundt 300 prosent.[3]
Til sammenligning ble Sommer-OL i Los Angeles ti år i forveien avviklet uten bruk av skattebetalernes penger. En del kritikk ble også reist rundt spørsmålet om gjenbruk av oppførte anlegg og arenaer. Ettertiden har vist en variabel grad av etterbruk.[13]
^abc«Da Lillehammer søkte om OL, var prisen på 1,783 milliarder. Etter dette galopperte kostnadene. Ingen vet i dag nøyaktig hva Lillehammer-OL kostet. Det spørs hva som tas med i regnestykket. Budsjettsprekken var på mellom 288 og 347 prosent.», fra artikkelen «Ble folket lurt i jakten på ny OL-fest?», kommentar i Aftenposten, 27. desember 2014
1994: Sportsbokens OL-extra '94 , 168 sider (redaksjon: Alf Axelsen, Arvid Eriksen, og Jan Greve og Jan Hedenstad), Schibsted, ISBN 82-516-1526-7, Digitalisert på Nasjonalbiblioteket.
På vei til Lillehammer. Oslo: Stenersen. 1989. ISBN8272011654. [Bind 1 i den Offisielle OL-bokserien Lillehammer 1994. Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Her er Norge: Lillehammer '94. Oslo: Stenersen. 1992. ISBN8272011794. [Bind 2 i den Offisielle OL-bokserien Lillehammer 1994. Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Rammeprogram for OL-94. Lillehammer: Lillehammer'94 Organizing Committee Olympic Winter Games. 1989. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
