Bernhard Cathrinus Pauss (på bøker mest B. Pauss) (født 6. april1839 på Tangen i Drammen, død 9. november1907 i Christiania) var en norsk teolog, prest, skolemann og -reformator, lærebokforfatter, tidsskriftredaktør og misjons- og humanitær leder. Han var fra 1860-årene og frem til sin død i 1907 sentral i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning i Norge, ikke minst som bestyrer og eier av Nissens Pikeskole, landets da ledende utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner. Han var også leder for Den norske santalmisjons sentralkomité og grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Santalen. Han var gift med Augusta Pauss og andre gang med den kjente skolekvinnen Henriette Pauss.
Han vokste opp på Tangen der faren Nicolai NissenPauss var skipsreder og skipper og moren Caroline Louise Salvesen drev en liten privatskole. Han ble oppkalt etter sin morfar og mormor Bent Salvesen og Cathrine Fegth. Forfedrene i familien Paus hadde vært prester og jurister i Øvre Telemark siden begynnelsen av 1600-tallet, men farfaren hadde tatt borgerskap som skipper og reder på Tangen. Han tok teologisk embetseksamen i 1865 og praktisk-teologisk eksamen i 1867, og ble i 1865 ansatt som lærer ved Nissens Pikeskole. I 1872 etterfulgte han Hartvig Nissen i skolens «triumvirat» av bestyrere og eiere; etterhvert ble han eneste bestyrer og eneeier. Skolen var den første høyere skolen for jenter i Norge, og stod i hans bestyrertid i spissen i den politiske kampen for å la jenter få adgang til middelskoleeksamen og for å bygge ut utdanningstilbud til jenter og kvinner på alle nivåer. Skolen ble derfor et sentrum for den fremvoksende kvinnesaksbevegelsen fra 1870-årene. Sammen med medbestyrerne Johan Carl Keyser og Einar Lyche tok han i 1877 initiativ til et lovforslag om middelskoleeksamen for jenter, som ble starten på en omfattende åpning av adgangen til høyere utdanning for kvinner i de nærmeste årene som fulgte. Dette initiativet bidro til å legge grunnlaget for åpningen av universitetet for kvinnelige studenter; Cecilie Thoresen var blant de første elevene – selv underviste Pauss henne i tysk – og fortsatte kampen for å få ta examen artium etter eksamen ved Nissens Pikeskole i 1879. Denne kampen gav også støtet til etableringen av Diskusjonsforeningen Skuld og deretter Norsk Kvinnesaksforening, der en rekke av hans etterkommere var aktive. Nissens Pikeskole begynte også med gymnasklasser for jenter og Pauss var også bestyrer for Nissens Pikeskoles seminar, som frem til 1882 var den eneste høyere utdanningsinstitusjonen som var åpen for kvinner. I hans bestyrertid begynte Nissens Pikeskole i 1900 også med barnehage, og kunne tilby et komplett løp med «Barnehave – Pigeskole – Gymnasium – Seminar».[1] Politisk sognet han til den sosialt engasjerte «moderate» fløyen (dvs. venstrefløyen) i Høyre og stod nær avisen Fædrelandet/Landsbladet. Samtidig var han progressiv innen kvinners rettigheter og særlig rett til utdanning, som han selv arbeidet for.
Han var gjennom 20 år formann for sentralkomiteen i Den norske Santalmisjon og grunnla tidsskriftet Santalen, som han var redaktør for i 24 år. Han var også lærer ved Krigsskolen og Tukthuset. Ved siden av sine andre stillinger var han aftensangprest i Christiania, og forrettet gudstjenester blant annet i Slottskapellet og Trefoldighetskirken. Fra 1873 skrev og redigerte han en rekke lærebøker i norsk og tysk, ikke minst den kjente leseboken Læsebog i Modersmaalet som utkom i tallrike utgaver gjennom 74 år (1884–1958). Pauss var medlem av lovkomiteen som forberedte Lov om høiere Almenskoler av 1896, der han representerte pikeskolene sammen med sin mangeårige kollega Ragna Nielsen og Henriette Wulfsberg.
Ekteparet Pauss bodde frem til 1899 i toppetasjen i Nissens Pikeskoles daværende bygning i Øvre Vollgate, og fikk oppført den nye skolebygningen i Niels Juels gate 56. Blant hans seks barn var kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, advokat, fjellklatrer og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og industrilederen Augustin Paus, og han har etterkommere med slektsnavn bl.a. Paus, Wessel, von Pirquet, Gram o.a. To av hans sønnesønner, kirurgen og stormesteren i Frimurerordenen Bernhard Paus og industrilederen Bernhard Paus, ble oppkalt etter ham. Han var henholdsvis morfar og farfar til kvinnesakskvinnene Henriette Bie Lorentzen og Eva Gram, og oldefar til kvinnehistoriker Sofie Rogstad. Landsbyen Pauspur i India ble oppkalt etter ham. Der stod Pauspur kirke ferdig i 1939. Det finnes malte portretter av ham hos Oslo Museum og Hartvig Nissens skole.
Han ble født på Tangen i Drammen og tilhørte «drammensgrenen» av slekten Paus – hans familiegren skrev navnet Pauss på 1800-tallet. Han var sønn av skipsfører og skipsreder Nicolai Nissen Pauss (1811–1877) og Caroline Louise Salvesen (1812–1887). Faren førte bl.a. skipet «Triton», særlig mellom Norge og byer i Storbritannia. Moren drev i flere år en liten privatskole på Tangen. Hun var datter av den vidgjetne kaperkapteinen og eventyreren Bent Salvesen fra Grimstad, som i 1817 dro på langfart til Ostindia uten å vende hjem, og hun vokste opp hos onkelen, proprietær og skipsreder Anders Juel på storgården Eik i Skoger. Han var oppkalt med navnet Cathrinus etter sin mormor Cathrine Fegth, datter av trelasthandler i Drammen Jacob Fegth (d. 1834); navnet Bernhard var fonetisk oppkalling (navn med en viss fonetisk likhet) etter morfaren Bent Salvesen – storebroren ble fonetisk oppkalt etter farfaren og farmoren. Farfaren, skipsfører og skipsreder på Tangen Isaach Nicolai Nissen Pauss (1780–1849), var født i Kviteseid i Øvre Telemark der familien hadde vært prester og sorenskrivere siden begynnelsen av 1600-tallet, hadde dratt til sjøs i Arendal i 1790-årene og fikk borgerskap på Strømsø i 1809. Familien var skippere, redere og industrieiere i Drammen fra 1800-tallet; Bernhard var onkel til grunnleggerne av industrikonsernet Paus & Paus. Han var etterkommer av prestene Peder Povelsson Paus, Povel Pedersson Paus og Hans Povelsson Paus, og av sorenskriverne Peder Hansson Paus og Hans Pedersson Paus som alle virket i Øvre Telemark på 16- og 1700-tallet.
I motsetning til storebroren I.M. Pauss, som ble skipsreder, slo Bernhard Pauss inn på en akademisk løpebane. Han gikk på Drammens latinskole og tok examen artium med laud i 1857; han var ved denne skolen fra 1855 et av de 18 medlemmene av det hemmelige gymnasiesamfunnet Silentium, en forløper til Fraternitas.[2] I 1857 flyttet han til Christiania og studerte teologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Han ble cand.theol. i 1865. Som student arbeidet han 1860–1862 som lærer ved Christiania Borgerskole, og deretter en periode som huslærer. Våren 1867 tok han praktisk-teologisk eksamen som kvalifiserte for prestetjeneste i statskirken.[3] Han kom likevel til å få sitt virke i skolevesenet; i hans levetid var det universitetsutdannede teologer som inntok lederstillingene i skolevesenet.
Han var ikke i slekt med sin kollega ved Nissens Pikeskole Hartvig Nissen eller sin samarbeidspartner i Santalmisjonen Oscar Nissen, men var etterkommer av sorenskriver Hans Paus og Andrea Jaspara Nissen, som tilhørte en annen Nissenslekt enn dem, Nissen-slekten fra Sønderjylland.
Nissens Pikeskole, lærerskolen for kvinner og andre skoler
Nissens Pikeskole 1860–1899 (i dag Bokhandelens hus) i Øvre Vollgate 15. Bernhard Pauss bodde med sin familie i toppleiligheten i over 20 år frem til 1899; før dem bodde Hartvig Nissens familie i leiligheten. Bygningen er tegnet av stortingsarkitekt Emil Victor Langlet og har slående likheter med Stortinget som ligger drøyt hundre meter unna.
Etter teologisk embedseksamen ble han i 1865 ansatt som lærer ved Nissens Pikeskole; skolens grunnlegger Hartvig Nissen trakk seg det året ut av det daglige arbeidet, men fortsatte som en av tre bestyrere frem til 1872. I 1872 overtok Pauss etter Hartvig Nissen i «triumviratet» av bestyrere–medeiere ved siden av Johan Carl Keyser og Einar Lyche; etter at Keyser og Lyche trakk seg ut eide Pauss skolen sammen med Andreas Martin Corneliussen, før han ble eneste bestyrer og eneeier i 1900. Fra andre halvdel av 1870-årene til 1899 bodde han i toppetasjen i skolebygningen i Øvre Vollgate 15 som han eide sammen med sine medbestyrere;[4] han overtok leiligheten etter Hartvig Nissens enke og barn som delvis også arbeidet ved skolen. I 1897 kjøpte han eiendommen i Niels Juels gate 56 der skolen fortsatt holder til, og fikk oppført den nåværende skolebygningen etter tegninger av Henrik Nissen.
Nissens Pikeskole stod i hans bestyrertid i spissen i den politiske kampen for å la jenter få adgang til middelskoleeksamen og for å bygge ut høyere utdanningstilbud til kvinner. I 1877 henvendte bestyrerne B.C. Pauss, J.C. Keyser og Einar Lyche ved Nissens Pikeskole seg til Kirke- og undervisningsdepartementet og la frem et forslag til lov om middelskoleeksamen for jenter,[5][6] som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til høyere utdannelse for kvinner. Stortinget støttet forslaget og året etter fikk Nissens Pigeskole som første skole rett til å holde middelskoleeksamen for jenter. Blant de første elevene som meldte seg opp på middelskolekurset på Nissens Pikeskole var Cecilie Thoresen og Anna Bugge; selv underviste Pauss dem i tysk. Etter å ha tatt eksamen i 1879 ønsket Thoresen å gå videre med examen artium, som fortsatt bare var åpen for menn. Hun samarbeidet med venstrepolitikeren Hagbart Berner, som fremmet et privat lovforslag overfor Stortinget. Dette ble vedtatt 30. mars 1882. Thoresens kamp for retten til utdanning gav støtet til etableringen av Diskusjonsforeningen Skuld og siden Norsk Kvinnesaksforening.
Bernhard Pauss var også bestyrer for Nissens Pikeskoles seminar, som frem til 1882 var den eneste høyere utdanningsinstitusjonen i Norge som var åpen for kvinner. Lærerutdannelsen ble i 1891 omorganisert som en toårig lærerskole med navnet Nissens Pigeskoles Seminarium, skiftet i 1900 navn til Kristiania Privatseminar og i 1902 til Kristiania Lærerskole, samtidig som lærerskolen ble treårig.
I 1900 opprettet Nissens Pikeskole en egen barnehage under ledelse av Henriette Pauss og Ragnhild Scheel. Barnehagen tok imot «smaagutter og smaapiger», i motsetning til skolen og seminaret som kun var åpent for kvinner. Dermed kunne Nissens Pikeskole tilby et komplett løp med «Barnehave – Pigeskole – Gymnasium – Seminar».
Ved siden av sitt virke ved Nissens Pikeskole hadde Bernhard Pauss en rekke andre stillinger i kirken og innen undervisning ved forskjellige institusjoner. Han var i perioden 1868–1882 også lærer i tysk og religion ved Krigsskolen; i statskalenderen for 1871 er han en av Krigsskolens 18 lærere; en av kollegene, Johan Altenborg Paus, er en fjern slektning.[7] I adresseboken for 1879 er han en av Krigsskolens femten faste lærere.[8] I 1872 ble han i tillegg utnevnt av biskop Jens Lauritz Arup til klokker og lærer ved Tukthuset;[9] stillingen innebar ansvar for undervisningen ved Tukthuset, som foregikk i kirkelig regi, og han ble etterfulgt i stillingen av teologen Sønke Sønnichsen året etter. Han var videre aftensangprest i Christiania og forrettet regelmessig gudstjenester i Trefoldighetskirken og slottskapellet. I forbindelse med besøk i hjembyen hendte det også at han forrettet gudstjenester i Tangen kirke i Drammen.[10]
Han var medlem av representantskapet i Christiania Bank og Kreditkasse. I 1889 var han medstifter av Kristiania Sprogforening. Han deltok i arbeidet med Lov om høiere Almenskoler av 1896 som medlem av underkomiteen for pikeskolene, som også deltok i skolelovkommisjonens arbeid. Pikeskolekomiteen bestod av Pauss, hans mangeårige kollega Ragna Nielsen og Henriette Wulfsberg. I arbeidet i komiteen dannet Pauss og Wulfsberg et flertall som Nielsen var uenig med på flere punkter. Pauss og Wulfsberg var tilhengere av pikeskoler, mens Nielsen stod for en mer konsekvent likestillingslinje og var ivrig tilhenger av fellesundervisning.[11][12]
Politisk stod han nær stod avisen Fædrelandet og etterfølgeren Landsbladet, som ble redigert av Vilhelm Aubert og som hørte til det moderate Høyre. Denne avisen stod til venstre for det konservative Morgenbladet, men var likefullt del av høyrepressen. Han var blant navnene Landsbladet reklamerte med som skribenter ved grunnleggelsen.[13]
Bernhard Pauss skrev og redigerte en rekke lærebøker. Sammen med Hartvig Lassen utgav han fra 1873 en rekke lesebøker i tysk, som hadde en dominerende stilling i skolens tyskundervisning i mange tiår. Sammen med Lassen utgav han også Læsebog i Modersmaalet (fra 1884), som etablerte en varig læreboktradisjon for folkeskolen og som utkom i tallrike utgaver gjennom 74 år frem til 1958.[14]Læsebog i Modersmaalet utkom åtte år før Nordahl RolfsensLæsebog for Folkeskolen, og var «den siste store parade av dansk litteratur i barneskolens lesebøker, samtidig som vi skimter konturene av den norske litterære gullalder».[15] Et gjennomgående grep i lærebøkene er en «dannelsesreise», fra «klassiske fabler via folkekultur, klassisk kultur og skildringer av menneskers kamp med naturens makter til dikt om himmelsk og jordisk fedreland». Jon Smidt skriver at «mye av innholdet i Pauss og Lassens bok kan leses som en innføring i en borgerlig-akademisk kulturs referanser».[16]
Den norske Santalmisjon
Santalen 20. januar 1908: «Skolebestyrer Bernhard Pauss, Redaktør af 'Santalen' i 25 Aar. Født 6te April 1839, død 9de November 1907»
Bernhard Pauss var en av de tidlige lederne i Den norske Santalmisjon, som var virksom som misjons- og humanitær organisasjon blant santalfolket i India. Han var formann for organisasjonens sentralkomité fra 1887 til 1907, som etterfølger etter Oscar Nissen. Han var også den første redaktøren for Santalen fra 1883 til 1907. Etter hans død overtok hans kone redaktørvervet.
En landsby i Assam i India, Pauspur (også skrevet Pausspur), ble oppkalt etter ham av misjonærer knyttet til Santalmisjonen.[17][18] Landsbyen var en del av Mornai Tea Estate, fikk dette navnet på slutten av 1800-tallet og hadde fortsatt navnet på 1950-tallet.[19] Den hadde egen kirke, Pauspur kirke, som stod ferdig i 1939.
Han ble gift i 1865 i Genève med den sytten år eldre læreren Augusta Thoresen (1822–1875), datter av trelasthandler og skipsreder i Christiania Hans Thoresen og Anna Ramstad. Hun døde i 1875.
Et år etter at hans første kone var død giftet han seg på nytt i Gamle Aker kirke 10. juli 1876[20] med senere førstelærerinne ved Nissens Pikeskole Anna Henriette Wegner (f. 1841 på Frogner Hovedgård), datter av godseier, verkseier, trelasthandler og generalkonsul Benjamin Wegner og Henriette Seyler; svigermoren hadde vært medeier i sin families bank Berenberg Bank i Hamburg, mens svigerfaren hadde store industriinteresser innen bergverk og trelasthandel i Norge. Hans andre ektefelle var langt mer formuende enn ham selv, og var medeier i Hafslund hovedgård 1875–1894; hennes familie hadde eid Frogner Hovedgård og hadde solgt Frognerseteren til Thomas Heftye i 1864. Hun var guddatter av Karen Wedel-Jarlsberg og var venninne med Gina Krog siden ungdomsårene, da de var nærmeste naboer i Kristian Augusts gate 17–19 (nå Domus Juridica).
Etterkommere
Grav for Bernhard Pauss, Anna Henriette Pauss, Augusta Pauss og Evald Pauss på Vår Frelsers gravlund
Bernhard Pauss hadde seks barn. Hans eneste barn i første ekteskap, Evald Pauss (1866–1890), ble en av de første legene ved det nyetablerte epidemilasarettet som ble til Ullevål sykehus. Evald Pauss døde av difteri som han ble smittet av i tjenesten som turnuskandidat, og ble begravet på statens bekostning i 1890.
Bernhard Pauss' fikk fem barn i sitt andre ekteskap:
kirurg, sykehusdirektør og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus (f. 1877)
lærer ved Nissens Pikeskole Henriette Wegner Paus (f. 1879)
Han bodde ifølge adresseboken for 1866 i Ekebergveien 1 (dvs. Oslo Hospital)[21] og deretter ifølge adressebøkene for 1871 og 1874 i Wergelandsveien 3 rett overfor Grotten.[22][23] En gang mellom 1875 og 1879 flyttet han og familien inn i toppleiligheten i Øvre Vollgate 15 (nå Bokhandelens hus), der Nissens Pikeskole holdt til i de lavere etasjene.[24] Bygningen ligger drøyt hundre meter unna Stortinget, som er tegnet av samme arkitekt i en lignende stil. De bodde der til 1899, da Nissens Pikeskole flyttet til den nye skolebygningen i Niels Juels gate 56 mens de selv flyttet til Eilert Sundts gate 11.[25] Folketellingene viser at de hadde inntil tre tjenestepiker. Om somrene bodde de i Son.
Gravsted
Bernhard Pauss er begravet på Vår Frelsers gravlund med sine to ektefeller og sin eldste sønn.
Slektsnavn og livssyn
Familienavnet ble vanligvis skrevet Pauss i hans levetid, men barna begynte å bruke den eldre skrivemåten Paus, og også Bernhard er noen ganger omtalt med denne skrivemåten. Bernhard og Henriette Pauss var begge offentlig kjente, aktive kristne, ikke minst som lederskikkelser i santalmisjonen, men hverken deres foreldre eller barn utmerket seg som spesielt religiøse; sønnesønnen med samme navn ble leder for Den norske frimurerorden og var gift med Brita Collett Paus, kjent for sitt engasjement i den katolske kirken.
Pauss' styrke var ikke administratorens; men hans milde personlighet vant alle, unge som eldre, elever som lærere, og gjorde ham til en avholdt pedagog. Som faglærer forstod Pauss å interessere sine elever for morsmålets og den tyske litteratur; hans poetiske naturell og følsomme sinn meddelte sig til de unge på en måte som for mange betydde at de blev glade i diktning resten av sitt liv. Imidlertid satte Pauss dypest spor i norsk skole som lærebokforfatter. (...) Særlig vant bøkene for de høiere skoler en betydelig anseelse og inntok en dominerende stilling like inn i dette århundre.
Det finnes minst to malte portretter av ham. Det ene henger i Hartvig Nissens skole (tidligere Nissens Pikeskole), mens det andre eies av Oslo Museum. Det finnes også en rekke portretter av ulike fotografer, herunder mange portretter av Gustav Borgen gjennom de siste to tiårene av hans liv til og med post mortem-portrett.
^Vilhelm Haffner, Innstillinger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner, departementale komiteer m.m.; 1814–1924, s. 412, Fabritius, 1925
Grenen fra Drammen (slektens eldre gren) stammer fra sogneprest Hans Povelsson Paus (1656). Grenen fra Skien (slektens yngre gren) stammer fra hans lillebror, sorenskriver Cornelius Povelsson Paus (1662). Deres siste felles forfedre var sogneprest Povel Pedersson Paus (1625) og Ingrid Trinepol (1632). Begge Ibsens foreldre tilhørte skiensgrenen i biologisk eller sosial forstand.
.jpg)
.jpg)
,_skipsf%C3%B8rer_og_skipsreder_p%C3%A5_Tangen_i_Drammen_(cropped).jpg)
_(cropped).jpg)
.jpg)
.jpg)
_(cropped).jpeg)
.jpg)
.jpg)
.svg)
