Hedda Gabler er et drama av Henrik Ibsen. Det ble første gang utgitt i 1890 og hadde premiere året etter i Tyskland. Kritikken dengang var negativ, men etter hvert har stykkets anseelse økt og det betraktes i dag som en klassiker innen realismen. I 1902 ble stykket satt opp på Broadway i New York, Minnie Maddern Fiske spilte Hedda og spilletiden ble forlenget grunnet stor publikumsinteresse.
Rollefiguren Hedda Gabler er en av de store dramatiske rollene innen teateret, det kvinnelige motstykket til Hamlet og noen tolkninger har vært svært kontroversielle. Hedda har blitt fremstilt som en idealistisk heltinne i kamp mot samfunnet, et offer for sin samtid, en prototypisk feminist og en manipulerende skurk.
Heddas formelt korrekte navn i stykket er Hedda Tesman; Gabler er hennes pikenavn. Om tittelen skrev Henrik Ibsen: «Jeg har derved villet antyde at hun som personlighed mere er at opfatte som sin faders datter end som sin mands hustru.»
Rollene
Fru Hedda Tesman (= tittelfiguren Hedda Gabler), hans hustru
Jørgen Tesman, stipendiat i kulturhistorie
Frøken Juliane Tesman, hans tante (kalt Mariane Rising i tidlige utkast)
Fru Elvsted
Assessor Brack
Ejlert Løvborg
Berte, tjenestepike hos Tesmans
Bakgrunn
Som i andre skuespill hentet Ibsen navn og inspirasjon fra sitt barndomsmiljø og slektninger; den hjertensgode tanten Juliane Tesman var i tidlige utkast kalt Mariane Rising, åpenbart etter Ibsens egen tante og gudmor Mariane Paus som var født og oppvokst på gården Rising utenfor Skien; hun var yngre halvsøster av Knud Ibsen, som også vokste opp på Rising, og kusine av Marichen Altenburg. Sent i arbeidet med skuespillet endret Ibsen navnet til Juliane Tesman; figuren var også i karakterskildringen basert på Mariane Paus.[2] I den endelige versjonen av skuespillet var navnet Rising likevel med i den litt endrede formen Rysing, som ble oppgitt å være fru Elvsteds pikenavn.[2] Navnet Hedda var tradisjonelt et kjælenavn på personer kalt Hedvig, og det kan tenkes at navnet var inspirert av Ibsens søster Hedvig Ibsen; på den annen side har det blitt innvendt at Hedda Gabler og Hedvig Ibsen har lite til felles som personer.[3]
Handling
Hedda Gabler er datter av avdøde general Gabler, som ikke har etterlatt henne noen formue. Hun er i slutten av tyveårene og etter noen år med et aktivt sosietetsliv, giftet hun seg med Jørgen Tesman. Jørgen har vokst opp hos sine to tanter Julle og Rina. Tante Julle er en omsorgsfull person, som tar seg av Rina som ligger for døden. I slutten av skuespillet dør Rina. Ekteskapet til Hedda og Jørgen er basert på at Jørgen blir professor ved universitetet. I løpet av knappe to dager setter Hedda i scene en rekke handlinger som får dramatiske følger.
Handlingen i Hedda Gabler starter med at Hedda og Jørgen Tesman kommer tilbake fra en seks måneder lang bryllupsreise. Hedda har kjedet seg, mens Tesman har brukt mye av tiden til arbeidet sitt. Til tross for stor motvilje mot ektemannen har Hedda blitt gravid, noe hun overfor omgivelsene har nektet for. Tesman blir fortvilet når han får vite fra assessor Brack at han vil få konkurranse om stillingen som professor av Heddas forhenværende flamme Ejlert Løvborg. Hedda virker imidlertid lite interessert i dette.
Ejlert Løvborg er kjent som en alkoholisert bohemtype, men de siste årene har han levd et nøkternt og tilbaketrukket liv. Ejlert har gitt ut en bok som får veldig gode kritikker, og har skrevet manuskriptet til en ny, som han kun har et eksemplar av, sammen med Thea Elvsted. Manuskriptet blir beskrevet som barnet til Ejlert og Thea. Dette er noe som plager Hedda. I starten av stykket har Ejlert Løvborg kommet til byen, og har med seg manuskriptet. Thea, som er dypt forelsket i Ejlert, har forlatt mannen sin og reist etter ham. Løvborg lar seg provosere av Hedda til å bli med Jørgen og assessor Brack på fest. Der drikker han seg full, og mister manuskriptet. Tesman finner manuskriptet og gir det til Hedda. Ejlert forteller Hedda og Thea at han har revet i stykker manuskriptet. Dette gjør han for å skåne Thea. Til Hedda sier han at det verste ikke er å drepe et barn, det er enda verre å miste det. Hedda forteller ikke Ejlert at hun har manuskriptet hans, men oppfordrer ham heller til å begå selvmord «i skjønnhet». Hun gir ham en av de gamle pistolene hun har arvet fra faren, general Gabler. Denne løsningen er svært enkel for Løvborg, da slipper han flere problemer og han slipper å forklare seg til Thea flere ganger. Etter at Løvborg har gått, brenner Hedda manuskriptet til Ejlert.
Senere kommer assessor Brack for å fortelle nyheten. Han forteller at Ejlert Løvborg er funnet på et horehus med en avfyrt pistol i lommen, skuddet traff underlivet. Assessor Brack forteller også at han kjente igjen pistolen, at den var Hedda sin. Brack bruker denne informasjonen til å presse Hedda til å bli hans elskerinne. Mens Hedda og assessor Brack snakker sammen, jobber Jørgen og Thea med å sette sammen manuskriptet til Løvborg ved hjelp av små notatlapper.
Frem til Brack kjenner igjen pistolen Ejlert har skutt seg med, har Hedda full kontroll over alt hun foretar seg. Når assessor Brack forteller Hedda hva som vil skje, forandrer oppførselen til Hedda seg. Hun virker redd, nesten litt desperat. Hun forstår at ektemannen hennes vil være lite hjemme, og Hedda kan ikke slippe unna Brack. Hedda liker ikke tanken på at livet hennes skal bli styrt av en annen enn henne selv. Og med dette ser hun ingen grunn til å leve og tar livet av seg med den andre av farens pistoler.
Visningshistorie og mottakelse
Hedda Gabler ble første gang satt opp i München i Tyskland, den 31. januar 1891 ved Königliches Residenz-Theater, der Clara Heese spilte Hedda. Den første oppsetningen i Storbritannia var 20. april samme år på the Vaudeville Theatre i London, med Elisabeth Robins. Hun spilte også Hedda i den første oppsetningen i USA, den 30. mars 1898 på the Fifth Avenue Theatre i New York.
Stykket fikk blandede anmeldelser. Morgenbladet kalte Hedda et «uhyggelig fantasifoster» og «et uhyre i kvinneskikkelse».[4]Bergens Tidendes anmelder Bolette Larsen konkluderte i 1890 med at fru Gabler «er i bunn og grunn feig, egoistisk, simpelt smålig beregnende. Det eneste hun evner, er å drepe seg selv.» I brev til Arne Garborg skrev Bolette Larsen: «Jeg er så prosaisk anlagt at det egentlig bare er vinløvet (Løvborg med vinløv i håret da han leser fra sitt manus) og kruttrøyken som har satt varig inntrykk hos meg. Men Gud velsigne Dem, ikke si dette til noen!» Garborg svarte: «Han er svært til å dundre med revolveren, den Ibsen!»[5]
