Hans Olufsson (trolig født rundt 1495–1500, død 18. september1570 i Oslo) var en norsk geistlig i den kongelige kapellgeistlighet på 1500-tallet. Han nevnes første gang i 1542 og var da kannik ved Mariakirken i Oslo, som var det kongelige kapellet og setet for riksstyret i Norge i senmiddelalderen. I kraft av sin kirkelige stilling hadde Hans Olufsson ridders rang, den høyeste adelsrangen i Norge på den tiden. Han var forlenet med Deleviks prebende, et stort jordegods som bestod av 43 gårder og gårdparter på Østlandet. Som andre geistlige og adelige menn ble han omtalt med tiltaleformen herr. Olufsson var hans patronym og han ble dermed omtalt som enten «herr Hans» eller med det fulle navnet.
Kannikene tilhørte høygeistligheten og han var medlem av Mariakirkens domkapitel, det kollegiale styringsorganet, og en av de seks øverste medarbeiderne til Mariakirkens prost – som også var Norges rikes kansler og riksseglbevarer. En av de seks kannikene fungerte som visekansler, men det er ikke kjent om Hans Olufsson hadde dette vervet. Han tjenestegjorde til 1542 under prost og kansler Morten Krabbe, og i løpet av de årene Krabbe var prost og kansler ble både reformasjonen gjennomført, det norske riksrådet avskaffet og Norge ble et lydrike under den danske tronen, og Krabbe har derfor blitt kalt den siste kansleren i det selvstendige Norge. Da Krabbe døde i 1542 ble ikke prostestillingen besatt på ny, mens kanslerstillingen var ubesatt til 1547, da Peder Huitfeldt ble utnevnt. Mariakirkens domkapitel bestod til 1545, da det smeltet sammen med Oslo domkapitel. I årene proste- og kanslerstillingen var ubesatt ble oppgavene formodentlig ivaretatt av kannikene. Fra 1545 virket herr Hans som prest ved Domkirken (Hallvardskatedralen), men beholdt sitt prebende knyttet til Mariakirkens gods. Han døde natten til 18. september 1570 og ble begravet i Domkirken 19. september. Ifølge S.H. Finne-Grønn var Hans Olufsson etter alt å dømme farfar til de to prestebrødrene Hans og Peder Povelsson Paus, stamfedrene for slekten Paus.[1]
Han nevnes første gang i 1542 og var da kannik og medlem av domkapitlet ved Mariakirken, det kongelige kapellet i Oslo, som i praksis var sete for riksstyret i Norge i senmiddelalderen. Selv om Mariakirken hadde status som kapell var det en av Norges største kirker; den stod utenfor jurisdiksjonen til Oslo-biskopen og var direkte underlagt kongen.
I Hans Olufssons levetid var Mariakirken først og fremst en rettslig og politisk-administrativ institusjon, og det øverste organet i norske rettsvesenet, og institusjonens religiøse rolle var av mindre betydning. Mariakirkens geistlighet ble ledet av prosten, med seks kanniker som medlemmer av det kollegiale styringsorganet, domkapitlet, fulgt av 6 vikarier og andre underordnede prester. Mariakirkens prost var også, ex officio, Norges rikes kansler, med en av kannikene som visekansler.
Det er ikke kjent om Hans Olufsson fungerte som visekansler i Norge. Under enhver omstendighet var han i kraft av sin stilling som kannik en av kanslerens nærmeste medarbeidere med en sentral rolle i rettspleien i Norge. Hans Olufsson tjenestegjorde under prost og kansler Morten Krabbe, som døde i 1542; dette var en tid med store endringer, og i løpet av de årene Krabbe var prost og kansler ble både reformasjonen gjennomført, det norske riksrådet avskaffet og Norge ble et lydrike under den danske tronen, og Krabbe har derfor blitt kalt den siste kansleren i det selvstendige Norge.
Etter Krabbes død ble ikke prosteembetet besatt på nytt, og domkapitlet ved Mariakirken ble oppløst som egen institusjon i 1545 da det smeltet sammen med Oslo domkapitel; selve kirkebygningen ble revet allerede i 1542 etter å ha vært svært forfallen i flere år etter at den ble nedbrent av svenskene under angrepet på Oslo i 1523. Embetet som Norges rikes kansler ble først permanent besatt igjen i 1547, da Peder Huitfeldt ble utnevnt i embetet. Oppgavene som hadde ligget hos prosten og kansleren ble trolig skjøttet av en eller flere av kannikene i de siste årene av Mariakirkens eksistens som eget domkapitel og i de årene kanslerstillingen ikke var permanent besatt.
Hans Olufsson var forlenet med Deleviks prebende, et jordegods på 36 huder skyld som bestod av totalt 43 gårder og gårdparter på det sentrale Østlandet, som var knyttet til Maria alter sub lectorio og som hadde navnet fra gården Dillevik i Trøgstad, og i tillegg fikk han sine utgifter ved prostesetet (kost, losji, betaling av tjenere og drenger osv.) dekket av det felles prostigodset («kannikebordet» eller mensa communis).
Etter hans død ble prebendet overtatt av daværende rektor ved Domskolen, den senere Oslo-biskop Jens Nilssøn. I henhold til Håkon V Magnussons store privilegiebrev til Mariakirken hadde prestene med prebender der (dvs. kannikene) ridders rang, den høyeste adelsrang i datidens Norge og i regelen forbeholdt personer med en rikspolitisk rolle.[2][3][4] Denne rangen var personlig og dermed ikke arvelig.
Etter at domkapitlet ved Mariakirken ble oppløst i 1545 virket herr Hans som prest ved Domkirken (Hallvardskatedralen), men beholdt sitt prebende knyttet til Mariakirkens gods og fortsatte å bo i Oslo.
Hans Olufsson døde natten til 18. september 1570 og ble begravet i Domkirken 19. september.[1]
Det er bevart noen dokumenter fra Hans Olufsson, men underskriftene og seglene mangler.
Om hans bakgrunn
Hans Olufssons bakgrunn er ukjent, men de fleste kanniker på hans tid ble rekruttert fra lavadelen, og han hadde høyst sannsynlig universitetsstudier i utlandet bak seg, noe som i regelen bare var mulig med en velstående familiebakgrunn. I og med at han i 1542 hadde en såpass høy stilling som kannik ved Mariakirken – generelt var kannik en høyere stilling enn sogneprest i det kirkelige hierarki, og Mariakirken var en spesielt viktig institusjon – kan det «trygt forutsettes at han har vært katolsk prest forinden Reformationen 1536», skriver S. H. Finne-Grønn.[1]
Som kjent fra rettsdokumenter fra 1602 var Hans Olufsson far til borger i Oslo Povel Hansson (trolig f. ca. 1545–50). Povel Hansson uttalte i forbindelse med en rettstvist da at «hans far, herr Hans Olufsson, var kannik til Maria kirke [og] hadde Ryen med flere gårder i Aker» og at «han hadde Ryen i forvar som en jorddrott».
Grenen fra Drammen (slektens eldre gren) stammer fra sogneprest Hans Povelsson Paus (1656). Grenen fra Skien (slektens yngre gren) stammer fra hans lillebror, sorenskriver Cornelius Povelsson Paus (1662). Deres siste felles forfedre var sogneprest Povel Pedersson Paus (1625) og Ingrid Trinepol (1632). Begge Ibsens foreldre tilhørte skiensgrenen i biologisk eller sosial forstand.
Autoritetsdata
Strategi Solo vs Squad di Free Fire: Cara Menang Mudah!
.svg)
