Klokker (tidligere også degn og kirkesanger) er en funksjon innen kirken.[1] Klokkeren har som oppgave å hjelpe til ved gudstjenesten og å bidra til at det liturgiske liv foregår som det skal. Klokkeren hadde gjerne det musikalske ansvaret under gudstjenestene og var gjerne også lærer ved konfirmantundervisning.
I Den norske kirke har klokkeren vanligvis kirkevergen (daglig leder i sognet) som nærmeste overordnede. Klokkeren har sognepresten som foresatt ved kirkelige handlinger. Stillingen kan også omfatte diakonale funksjoner, kontorarbeid, administrative funksjoner og andre funksjoner.
Historie
Tittelen klokker ble brukt alt i middelalderen, og som navnet sier var en av funksjonene å ringe med kirkeklokkene. På den tiden brukte man klokkene daglig, for å kalle til bønn morgen og kveld. Før reformasjonen hadde man dessuten noen små klokker som man benyttet inne i kirken, i forbindelse med nattverden. Klokkeren hadde også oppgaver med belysning, salmer, renhold og annet tilsyn. Før i tiden var det heller ikke uvanlig at klokkeren forrettet ved gravferder og lignende, siden det ofte var langt til der presten bodde. Da foretok presten jordfestelse ved første anledning etter gravferden. I kirkeordinansen[2] fra 1607 er het det seg at prest og klokker skulle samle barn og ungdom «en sinde om Ugen». Og da skulle klokkeren «Underviise Bønderfolch udi Chatecisme».
Klokkeren ble også kalt degn og kirkesanger tidligere. Hva tittelen ble var gjerne avhengig av hvilke funksjoner stillingen ble tillagt. Degnen hadde gjerne en mer omfattende stilling, spesielt fra 1730-tallet og framover (i forbindelse med loven om konfirmasjon og den nye skoleloven). Det var dessuten slik at degnen også ofte var lærer, selv om funksjonene var atskilte. I Danmark bruker man fortsatt degn som tittel på klokkeren. Kirkesangerens oppgaver var gjerne noe mer begrensede i forhold, også til klokkerens posisjon. Med innføring av kirkeorgler i landskirkene ble kirkesangeren avløst av organist og kantor-stillingen. Før dette var kirkesangeren langt på vei ansvarlig for menighetssangen.
Den siste loven om klokkere av 5. april 1963 gjelder ikke lenger. Tidligere var dette en lønnet og lovregulert stilling, men nå er det opp til hver kommune å bestemme.
Referanser
- ^ Hans Chr. Mamen (1958). «Klokkeren i norsk samfunnshistorie». Kirke og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. s. 235-240.
- ^ Kirkeordinansen av 1607 var Norges første kirkeordinans. Den ble siden også utgitt i 1657. Før 1607 gjaldt den danske kirkeordinans fra 1537, som også ble utgitt i 1542.
Eksterne lenker
