Dette var den opprinnelig påtenkte sammensetningen av regjeringen, som lest opp under radiotalen. Statskuppet kom overraskende på flere av statsrådene, kun Hagelin, Hustad og Meidell hadde blitt informert om kuppet og deres rolle i forkant. Dette var også de eneste av statsrådene som befant seg i Oslo 9. april, og endte opp med å bli de eneste av statsrådene som tok del i regjeringen. De resterende fem reagerte enten med total stillhet eller ved å aktivt ta avstand fra kuppet. Ved regjeringens samling 10. April i Stortingsbygningen bestod den av Quisling, Hustad, Meidell, Hans Wilhelm Scheidt som hadde tatt del i planleggingen av kuppet, og en mindre gruppe aktive NS-medlemmer av varierende viktighet[1].
Regjeringens historie
Statskuppet og regjeringsdannelsen var spontan og overrasket de tyske styrkene som allerede var i villrede etter senkningen av Blücher og Nygaardsvold-regjeringens flukt. Likevel ga Hitler umiddelbart sin støtte til Quisling og hans regjering[2]. Regjeringen møtte imidlertid umiddelbart også motstand både fra nordmenn innad og utenfor Nasjonal Samling, de tyske okkupasjonsstyrkene, den tyske sendemannen i Norge Curt Bräuer og embetsverket som gjennom sivil ulydighet saboterte flere av regjeringens politiske forsøk. I løpet av få dager forsvant Hitlers støtte, og den allerede ustabile regjeringen så med det ut til å ha mistet sitt siste håp. En kombinasjon av norske og tyske myndighetspersoner, samt tyske militærledere, samlet seg for å organisere Administrasjonsrådet som en erstatning for Quislings regjering. Quisling fikk etter hvert ta del i disse forhandlingene ettersom Hitler ønsket å beholde Quisling i reserve siden de kunne få bruk for hans bidrag senere. Quislings rolle i forhandlingene gikk for det meste ut på å uttrykke skepsis for administrasjonsrådet, og en fortsatt tro på at hans regjering ville vokse i styrke hvis de ga den mer tid. Til tross for dette ble Administrasjonsrådet opprettet 15. April, og Quislings regjering avsatt[3].
Regjeringens handlinger
Regjeringens korte periode var preget av dårlig planlegging og ineffektivitet som førte til at de ikke fikk gjennomslag for noe av sin politikk. Etter å ha satt opp hovedkvarter i Stortingsbygningen 10. april forsøkte de blant annet å forby den kommunistiske avisen Arbeideren, og å avsette Oslos politisjef, uten at de lyktes med noen av delene[4]. Quisling forhandlet på vegne av regjeringen med representanter fra ulike handels og arbeidsorganisasjoner, for eksempel Industriforbundet, LO og Bankforeningen. Etter positive forhandlinger trodde Quisling at han hadde støtte fra disse organisasjonene. Realiteten var at disse organisasjonene først og fremst fokuserte på å kunne fortsette sin egen drift, og dermed fremsto som positivt innstilt mot regjeringen for å unngå problemer, uten å faktisk binde seg til noen avtaler med den[5]. Regjeringen presenterte ikke noen tydelig politikk, et av de få innblikkene man har i regjeringens politikk kom på en pressekonferanse holdt 12. April av Quisling selv. Under pressekonferansen var Quisling opptatt av å understreke at hans regjering ikke var en Kuusinenregjering, marionettregjeringen Sovjetunionen hadde forsøkt å opprette i Finland tidligere i krigen. Han uttalte også at partipolitikken skulle vekk, og et riksting basert på kultur og næringsorganisasjoner skulle opprettes som erstatning for partiene på Stortinget, og at den nye korporatismen var et folkestyre og et demokrati[6]. De siste dagene av regjeringens levetid ble det stadig tydeligere at det ble arbeidet for å avsette den, og forsøk på å føre politikk ble erstattet av forsøk på å redde regjeringen.
Referanser
^Dahl, Hans Fredrik (1992). En fører for fall. Oslo: Aschehoug. s. 100.
^Dahl, Hans Fredrik (1992). En fører for fall. Oslo: Aschehoug. s. 88.
^Dahl, Hans Fredrik (1992). En fører for fall. Oslo: Aschehoug. s. 114.
^Høidal, Oddvar (1988). Quisling - Et studie i landssvik. Oslo: Universitetsforlaget. s. 302.
^Høidal, Oddvar (1988). Quisling - Et studie i landssvik. Oslo: Universitetsforlaget. s. 303.
^Dahl, Hans Fredrik (2012). Quisling - En norsk tragedie. Oslo: Aschehoug. s. 271.
