Arbeidet med kommunalforordningen ble ledet av NS-minister Albert Viljam Hagelin, departementsråd Thorleif Dahl og ekspedisjonssjef Ole Vries Hassel.[1][2][3][4] De nye reglene erstattet deler av kommunallovene av 1938, samt en rekke midlertidige forordninger fra okkupasjonens første tid.[5]
Med kommunalforordningen rykket NS-folk inn som ordførere og varaordførere i landets kommuner. De tre første ble utnevnt i januar 1941, hvorav to var nyinnmeldte i partiet. NS-ordførerne forsøkte i hovedsak å «holde hjulene i gang», og innførte i liten grad radikale reformer. Dette førte til stor misnøye blant menige NS-medlemmer, da lokale hjertesaker fra før krigen ikke ble gjennomført. Det hjalp heller ikke på de lokale NS-medlemmenes engasjement at de nye ordførerne ofte var politiske amatører uten styringserfaring, og dette bidro igjennom krigsårene til at stadig flere lokalpolitiske avgjørelser ble tatt av fylkesmennene og sentraladministrasjonen.[3]
Det lyktes aldri NS å skifte ut alle landets ordførere. På Østlandet kom de etterhvert opp imot 100% NS-ordførere, mens Vestlandet og Nord-Norge hadde under 50%. I landssvikoppgjøret etter krigens slutt ble de fleste NS-innsatte ordførere dømt for landssvik.[5]
