Josef Antonius Heinrich Terboven[a] (1898–1945) var en tysk nazist og SA-general som var øverste sivile tyske leder i det tyskokkuperte Norge.
Liv og virke
Bakgrunn
Terboven ble født i Essen som sønn av en velstående bonde. Navnet Terboven er lavtysk eller nederlandsk. Han tjenestegjorde i det tyske feltartilleriet og det voksende luftforsvaret i første verdenskrig og ble tildelt Jernkorset. Ved krigens slutt hadde han nådd løytnants grad. Han studerte jus og statsvitenskap i et par år ved universitetene i München og Freiburg, hvor han for første gang ble involvert i den ekstreme politikken. Han måtte av økonomiske grunner avbryte studiene[5] og arbeidet deretter som læregutt i en bank noen år før han ble oppsagt i 1925 på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland.[5]
Nasjonalsosialistisk karriere
Dette åpnet for en aktiv karriere i NSDAP hvor han hadde meldt seg inn allerede i 1923.[5] Terboven hjalp til med å etablere partiet i Essen og ble gauleiter der i 1928. Han ble en del av Sturmabteilung fra 1925.
Den 29. juni 1934 giftet han seg med Ilse Stahl, en tidligere sekretær til Joseph Goebbels, som sammen med Hitler deltok på det kirkelige bryllupet i Essener Münsterkirche. Hitler var Terbovens forlover. Hans tilstedeværelse hadde sannsynligvis mindre med en særlig nærhet til bryllupsparet å gjøre enn med tåkeleggingen av et overraskende tilslag mot Sturmabteilung (de lange knivers natt). Det fant sted den 30. juni. En reise til et bryllup gav ingen mistanker om at noe var i gjære.[6][7][8][9][10]
Terboven ble utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz den 5. februar 1935. Dette var han ved siden av sitt verv som Gauleiter. I 1936 ble han utnevnt til SA-Obergruppenführer.
Josef Terboven (i sivil) sammen med Essen-avdelinga av Sturmabteilung (SA), det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs paramilitære gatetropper, i 1926. Terboven var gauleiter i Essen.
Foto fra mottagelsen på Terbovens kontor på Stortinget under «Statsakten» 1. februar 1942 da Terboven utnevnte Vidkun Quisling, leder i Nasjonal Samling (NS), til ministerpresident (statsminister) og innsetter «Quislings nasjonale regjering». I virkeligheten mente Terboven at Quisling var ubrukelig, og rikskommissæren beholdt stillingen som diktator i Norge fram til frigjøringen. Fra venstre sees Wilhelm Redieß, politigeneral og SS-sjef i Norge, Terboven, Quisling, Rudolf Schiedermair og Paul Wegener, leder for NSDAP Einsatzstab Norwegen som styrte samarbeidet med NS.
Etter at Curt Bräuer hadde mislyktes i å forhindre at den norske kongen og regjeringen flyktet, ble han 16. april tilbakekalt til Berlin og senere sendt til fronten.[5] Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april med oppdrag å få etablert en dansk løsning i Norge.[5] Han flyttet inn i den norske kronprinsens residens på Skaugum og hadde sitt hovedkvarter i Stortinget. Det var i utgangspunktet tenkt at oppdraget i Norge skulle være midlertidig og at han deretter skulle vende tilbake til politisk arbeid i Tyskland.[5]
Den 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder. Vidkun Quisling var ikke med i dette selv om Hitler hadde støttet ham, og Terboven styrte Norge som om han var enehersker, noe han i realiteten nesten var. Han hadde ikke autoritet over de regulære tyske tropper i landet (til tider så mange som 400 000 mann), men kommanderte en styrke på 6 000, hvorav 800 var en del av det hemmelige politiet. Hans mål var å bygge opp Festung Norwegen, som skulle være tyskernes siste skanse.
Terboven var som rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realiteten diktatorisk myndighet over det okkuperte Norge. I denne posisjonen kom han ofte i motsetningsforhold til Quisling. Det ble opprettet en egen enhet, som skulle prøve å sette befolkningen opp mot NS-styret.
Fra 1941 konsentrerte Terboven seg stadig sterkere om å slå ned all motstand i Norge. Han var ansvarlig for unntakstilstanden i Oslo, Aker, Bærum og Asker i september 1941 da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet, unntakstilstanden i trøndelagsfylkene og deler av Nordland oktober 1942 der ti sivile gisler og 24 motstandsmenn ble henrettet mens alle mannlige jøder over 16 år ble arrestert, brenningen av Telavåg i 1942 og deportasjon av alle mannlige innbyggere mellom 16 og 60 til tyske konsentrasjonsleirer; henrettelsen av 18 englandsfarere i Trandumskogen i 1942, henrettelsen av fem sivile gisler etter en jernbanesabotasje på Mjøndalen oktober 1943, arrestasjonen og deportasjon til Tyskland av alle mannlige studenter i Oslo november 1943 og i juli 1944 dødsdommene over ni Grini-fanger som represalie for en likvidering som fant sted mens de satt i varetekt.
I 1942 fikk Terboven en norsk elskerinne, Sonja Wigert (1913–1980), som bodde i Sverige, men reiste frem og tilbake til Norge. Hennes sympatier var i virkeligheten på den norske motstandsbevegelses side. Hun var etterretningsagent for Sverige og senere også for amerikansk etterretning. Det tok ett år før Terboven gjennomskuet det hele.
Terboven innførte flere forordninger som i konsekvens kom til å koste mange nordmenn liv og helse, herunder forordning om beskyttelse av de besatte norske områder 12. oktober 1942, som innførte dødsstraff for en rekke forbrytelser, bl.a. å forlate landet uten tillatelse, lytte på illegal radio, bli tatt med illegale aviser og hjelpe krigsfanger eller flyktninger. Terboven var også ansvarlig for forslaget om evakuering og brenning av Finnmark nord for Lyngen-området, som ble tatt til følge av Hitler i hans Führerbefehl av 28. oktober 1944.
I september 1941 fikk Terboven besøk av Reinhard Heydrich og Walter Schellenberg på Skaugum. Følget foretok deretter en seiltur på Oslofjorden. Heydrich innskjerpet overfor Terboven at det var viktig å holde en hard linje overfor nordmennene, og bare fire dager etter hans avreise 6. september proklamerte Terboven unntakstilstand og beordret Wickstrøm og Hansteen arrestert.[11]
Polizeigeneral og SS-GruppenführerKurt Daluege, Terboven med arm i fatle og tyske offiserer på Skeikampen i Gausdal april 1942.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Offiserer fra Kriegsmarine, Deutsches Heer og Waffen-SS i Bergen etter Eksplosjonen på Vågen 20. april 1944 da ammunisjonsskipet «Vorboode» og deler av byen ble sprengt. Terboven er nummer fire fra venstre. Ved siden av går admiral Otto von Schrader.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Kapitulasjon og selvmord
Redieß og Terboven delte bolig på Skaugum. Terboven sprengte seg selv og liket av Redieß frigjøringsdagen 8. mai 1945.
Terboven og Franz Böhme reiste 3. mai 1945 til Flensburg der den siste rest av Tysklands sentralregjering under ledelse av Karl Dönitz holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Finansminister Lutz Schwerin von Krosigk ville kapitulere uten kamp.[12]:295
Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.»[12]:298-299 Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig. Han kom meg i forkjøpet», kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskaper fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten.[12]:302-304
Redieß' levninger ble ødelagt da Terboven detonerte rundt femti kilo dynamitt i en bunker i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskaper hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10-20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 fikk de likrestene undersøkt nøye for å faststlå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at var hans lik.[13][12]:14-15 Han ble senere bisatt i Essen.
^Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000593, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abTracesOfWar, oppført som Josef Antonius Heinrich Terboven, TracesOfWar person ID 81498[Hentet fra Wikidata]
^abNorsk biografisk leksikon, oppført som Josef Antonius Heinrich Terboven, Norsk biografisk leksikon ID Josef_Terboven, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
_1940-10-06_(NTBs_krigsarkiv,_Riksarkivet).jpg)
