Stortingsvalget 1832 ble avholdt i 1832 i Norge som indirekte valg til det 7. ordentlige storting. Det 7. ordentlige storting var samlet 1. februar 1833 til 27. august 1833.
Parlamentarismen var ikke innført, så statsrådet fungerte uten formell kontakt med stortinget.
Valgordning
I hvert prestegjeld hadde sognepresten ansvar for å holde valgting som utpekte valgmenn.[1] Sognepresten hadde også ansvaret for å vite hvem som var kvalifisert for stemmerett. Hvert kjøpsted holdt valgting og oppnevnte én valgmann for hver femti stemmeberettigede. Hvert prestegjeld på landet oppnevnte én valgmann for hvert påbegynte 100 stemmeberettigede.
Valgmennene møttes til valgmannsting. På landet hadde hvert av de sytten amtene valgmannsting, og utpekte inntil fire av 64 stortingsrepresentanter. Et ting av 25-34 valgmenn valgte tre stortingsrepresentanter, flere enn 34 valgte fire. Makismalantallet var økt fra tre til fire siden forrige valg.
Kjøpstedene var oppdelt i 17 valgdistrikter. Disse valgdistriktene hadde én eller flere representanter, dels valgte flere kjøpsteder sammen én representant. En kjøpstad med færre enn 150 stemmeberettigede (Sandefjord, Porsgrunn, Risør, og Molde) valgte tingmann sammen med nærmeste større kjøpstad. 3-6 valgmenn i en kjøpstadsvalgkrets hadde én representant, 7-12 hadde to, 11-14 hadde tre, flere enn 14 hadde fire.
Kvalifisert for stemmerett var menn over 25 år med eiendom av en viss størrelse. I tillegg var embedsmenn og rettighetsmenn i Finnmark kvalifisert. For å være stemmeberettiget måtte de i tillegg avlegge ed til grunnloven ved innføring i manntall.[2] Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898. Kvinner hadde ikke stemmerett.
Den totale folkemengden var anslått til 1 151 900, 65 170 hadde stemmerett. Av disse er det beregnet at 31 296 stemte. 323 valgting i landdistriktene utpekte totalt 765 valgmenn. 21 valgting i byene utpekte totalt 124 valgmenn.[3] Valgmannstingene ble holdt i perioden 2. juli 1832 til 20. november 1832.
Politikk
Valget var preget av Julirevolusjonen i Frankrike 1830. John Neergaard ble pioner på organisert valgagitasjon, og delte ut en pamflett kalt «En Odelsmands Tanker», for å samle oppslutning blant bondevelgere Mange av embedsmennene ble skiftet ut med bønder, og forsamlingen ble kalt «Bondestortinget». 44 bønder møtte, mot 21 sist.[4]
Resultater
Valgmennene kunne stemme på hver enkelt stortingsplass i sitt valgmannsting. Kandidatene måtte tilhøre valgkretsen, og kunne ikke stemme på seg selv.[5]
