Stortingsvalget 1936 ble holdt mandag 19. oktober som direkte valg til det 86., 87., 88., og 89. ordentlige Storting, og var det siste stortingsvalget før andre verdenskrig.
Valgordning
Valget var et forholdstallsvalg etter D'Hondts metode. Det ble valgt 150 representanter fra 29 valgkretser – 18 landkretser og 11 bykretser.
Det var omfattende bruk av listeforbund på borgerlig side:
Høire, Bondepartiet og Venstre i Østfold (ett mandat til H) og Hedmark (ett mandat til B)
Høire, Bondepartiet og fellesliste av Frisinnede Folkeparti og Fedrelandslaget i Akershus (ingen innvirkning)
Høire og Venstre i Østfold og Akershus' kjøpsteder (ett mandat til H) og Vestfolds kjøpsteder (ingen innvirkning)
Høire og Venstre på fellesliste og Frisindede Folkeparti og Fedrelandslaget på fellesliste Buskeruds kjøpsteder (ingen innvirkning)
Bondepartiet og Opland Borgerlige Velgerforening i Opland (ingen innvirkning)
Radikale Folkeparti og Venstre i Opland (ingen innvirkning)
Høire og Bondepartiet i Vestfold (ingen innvirkning), Telemark (ett mandat til B), Vest-Agder (ett mandat til B), Rogaland (ingen innvirkning), Sogn og Fjordane (ingen innvirkning), Sør-Trøndelag (ingen innvirkning) og Nord-Trøndelag (ingen innvirkning)
Høire, Bondepartiet og Fedrelandslaget i Aust-Agder (ett mandat til H)
Hordaland Velgerforening (dvs. Høire) og Bondepartiet i Hordaland (ingen innvirkning)
Venstre og Kristelig Folkeparti i Bergen (ett mandat til V)
Høire og fellesliste av Frisindede Folkeparti og Fedrelandslaget i Bergen (ingen innvirkning)
Bondepartiet, Den Borgerlige Samling og Aktive Fiskarar i Møre og Romsdal (ingen innvirkning)
Vinstre og Møre Fisker- og Småbrukerparti i Møre og Romsdal (ingen innvirkning)
Høire og Kristiansunds Samlingsparti i Møre og Romsdals kjøpsteder (ett mandat til KS)
Høire, Frisinnede Venstre og Frisindede Folkeparti og Venstre i Sør-Trøndelags og Nord-Trøndelags kjøpsteder (ingen innvirkning)
Det Borgerlig Samlingsparti, Bondepartiet og fellesliste av Frisindede Folkeparti og Fedrelandslaget i Nordland (ett mandat til BS)
Høire og Frisindede Folkeparti på fellesliste og Venstre i Nordlands, Troms' og Finnmarks kjøpsteder (ingen innvirkning)
Det Borgerlige Samlingsparti og Bondepartiet i Troms (ett mandat til BS)
Høire og Frisindede Folkeparti på fellesliste og Venstre i Finnmark (ingen innvirkning)
Felleslister forøvrig:
Buskerud Samlingsparti (dvs. Høire), Bondepartiet og Venstre i Buskerud (2 mandater).
Høire og Venstre i Buskeruds kjøpsteder
Høire, Venstre og Frisinnede Folkeparti i Hedmarks kjøpsteder og Oplands kjøpsteder[1]
Partiet med størst fremgang ved valget var Høyre, som økte stortingsgruppen sin med 6 mandat, men regjeringspartiet Arbeiderpartiet gikk og frem og gjorde, for andre gang på rad, sitt beste valgresultat noensinne. Med 70 mandat manglet de fremdeles 6 mandat for å få rent flertall, men regjeringen Nygaardsvold ble likevel sittende. En stor taper ved dette valget var Bondepartiet, som fortsatte nedgangen og mistet 5 mandat. Likevel skulle de ikke få et så godt valresultat igjen før 1993. Venstres tilbakegang var mindre markert.
Av de mindre partiene var det bare Nasjonal Samling som stilte til valg i alle valgkretsene, men uten å få valgt inn representanter, og med et mindre stemmetall enn i 1933. NS' beste enkelt resultater var i valgkretsen Byene i Hedmark og Oppland, med 6,4 % av stemmene, og i Oslo med 3,8 %. Samfundspartiet stilte i alle valgkretser utenom to, og fikk valgt inn en representant med 10,1 % av stemmene i Landkretsene i Nordland. Kristelig Folkeparti stilte i Bergen og Hordaland og fikk inn to representanter fra Hordaland med 20,9 % av stemmene der. Frisindede Folkeparti ramlet ut av Stortinget, og stilte aldri noen gang til valg igjen. Det samme gjaldt Det Radikale Folkeparti, som denne gang bare stilte i Landkretsene i Oppland, og med 10,1 % oppslutning der heller ikke kom inn. Norges Kommunistiske Parti stilte denne gangen bare til valg i Bergen der de fikk 7,6 % av stemmene og ikke kom inn på Stortinget. Ellers stilte også seks småparti, deriblant fire fiskerparti, som alle stilte bare i en valgkrets uten å komme inn på Stortinget.
Den 5. april 1938 vedtok Stortinget at deres egen funksjonstid skulle forlenges fra tre til fire år. Endringen omfattet også det Stortinget som fattet vedtaket, slik at det Stortinget som ble valgt i 1936 skulle bli sittende til 1940. Grunnet okkupasjonen i 1940 ble det aldri holdt noe valg i 1940, og Stortinget som ble valgt i 1936 satt derfor helt frem til 1945.[2] Etter den tyske invasjonen ble Stortingets møter 9. april 1940 holdt på Hamar og deretter Elverum i henhold til Grunnlovens paragraf 68. Hambro henviste til at kongen benyttet unntaksbestemmelsen til sammenkalle Stortinget utenfor Oslo. Dette er eneste gang unntaksbestemmelsen om at Stortinget kan møtes utenfor hovedstaden har blitt benyttet. Det siste ordinære stortingsmøte på over 5 år ble holdt på Elverum folkehøgskule kvelden 9. april og regjeringen Nygaardsvold styrte deretter i henhold til Elverumsfullmakten. Stortinget valgt i 1936 trådte på nytt sammen 14. juni 1945 etter at sivilt, fritt styre var gjennopprettet.[3]
^Nora Naguib Leerberg. Ola Mestad og Dag Michalsen, red. «§ 68 | Grunnloven». Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020 (på norsk). doi:10.18261/9788215054179-2021-082. Besøkt 30. september 2022. «§ 68 gjør også unntak for alminnelig møtested, og fastsetter at dersom det foreligger «overordentlige omstendigheter» kan kongen velge «en annen by i riket» som Stortingets samlingssted. To tilfeller av slike omstendigheter er spesifikt nevnt: Fiendtlig innfall eller smittsom syke. Siden 1814 er unntaksbestemmelsen kun anvendt en gang, som følge av Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 da Stortinget flyttet til Hamar og Elverum.»Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
_(14004104105).jpg)
.jpg)
