Stele tilskrevet Ptolemaios VIII Fyskon som forherliggjør hans styre og beskriver hans støtte til de egyptiske gudene. Inskripsjonen er både på gresk og egyptiske hieroglyfer.
Ptolemaios Fyskons kompliserte politiske karriere begynte i 170 f.Kr. da Antiokos IV Epifanes fra Selevkideriket begynte den sjette syriske krig ved å invadere Egypt i 169 f.Kr. og kom helt fram til Alexandria (som ikke ble erobret), men underkastet Ptolemaios VI Filometor til vasallkonge. Han krevde blant annet at Filometor skulle få andre rådgivere. I Alexandria ble Filometor og Kleopatra II ble gjort til medregenter.
Folkets misnøye førte til at de vendte seg til øvrige medlemmer av kongefamilien og utropte Ptolemaios Fyskon, hans yngre bror, som konge sammen med Kleopatra II. Han var da rundt tolv år.[3] Hans tilnavn Fyskon (gresk: Φύσκων; «pølsa», «stor mage» eller «blære») var gitt grunnet hans fedme. Han ble også kalt for Ptolemaios den yngre og Ptolemaios Kakergetes («forbryter», «illgjerningsmann», en vits på Euergetes)[4] Imidlertid førte ikke dette til borgerkrig, men at brødrene raskt ble forsont og styrte sammen.
Triumvirat
Ptolemaios Fyskon hadde gått med på å styre Egypt under et triumvirat bestående av ham selv, Ptolemaios VI Filometor og Kleopatra II. Sistnevnte var Filometors hustru, og søster av dem begge.
Fellesstyret var ikke etter Antiokos IVs plan og han invaderte på nytt i 168 f.Kr., denne gangen fast bestemt på å ta Alexandria, men da Romerriket kom med et klart ultimatum om at hvis Selevkideriket ikke trakk seg tilbake var landet også i krig med romerne. Antiokos IV valgte da å trekke seg tilbake i 169 f.Kr.[5]
Det var stadig uro og opptøyer i Egypt. I 165 f.Kr. brøt det ut opprør, og året etter var det kamper i både Faiyum og Thebais. Fellesstyret førte til jevnlige intriger som var fram til oktober 164 f.Kr. da Filometor og Kleopatra II ble fordrevet av Fyskon. Denne seieren ble kortvarig. Innenfor et år ble han selv fordrevet fra Alexandria av rasende byborgere. Filometor reiste til Roma for å samle støtte fra det romerske senatet. For å gjenopprette freden gjeninnsatte romerne Filometor og Kleopatra II på tronen, og krevde at Fyskon fikk et eget rike. I mai 163 f.Kr. ble de to brødrene under romersk press enige om endre den opprinnelige delingen av riket. Det etterlot Fyskon med eneansvar for Kyrenaika, den østlige kystregionen av Libya.[3]
Selv om dette opplegget varte fram til Filometor døde i krigen i Syria i 145 f.Kr., avsluttet det ikke forpostfektningene eller maktkampen.
Kypros
Cornelia dytter unna Ptolemaios Fyskons krone, maleri av Laurent de La Hyre, 1646
Ptolemaios Fyskon overbeviste det romerske senatet om å støtte hans krav på Kypros, og fikk det, men Filometor motsatte seg. Fyskons forsøk 161 f.Kr. på å erobre øya feilet og senatet sendte Filometors sendebud hjem.
I perioden 156–155 f.Kr. forsøkte Filometor å få Fyskon myrdet, men klarte det ikke. Denne gangen reiste Fyskon selv til Roma og viste fram de arrene han hadde mottatt i forsøket. Til tross for motstanden han fikk fra Cato den eldre (en åpenbar alliert av Filometor), fikk han senatets støtte og ytterligere ressurser for et nytt forsøk på å erobre Kypros. I løpet av sin tid i Roma møtte han antagelig også Cornelia Africana, en romersk patrisierkvinne som nylig hadde blitt enke etter at hennes ektemann Tiberius Gracchus Major døde. Hun var datter av Scipio Africanus og var den første kvinne i Romerrikets historie som man har noen reell kunnskap om. Hun studerte latin og gresk, og dro fordel av lærde grekere hun fikk til Roma. Fyskon ble opptatt av henne, enten for at hun var greskkyndig, eller for at hun var en velegnet romersk allianse, og fridde, men hun avslo tilbudet.[6]
Et andre forsøk på å erobre Kypros feilet også. Isteden tok Filometor sin bror til fange, men sparte hans liv og sendte ham tilbake til Kyrenaika. I et forsøk på forsoning tilbød Filometor ham sin datter Kleopatra Thea i ekteskap, men denne foreningen kom aldri i gang. Kleopatra Thea ble isteden benyttet for å bygge allianser i Selevkideriket ved å gifte henne med en motkonge, Aleksander I Balas.
Ptolemaios Fyskon satte i gang et stort byggeprogram i Kyrenaika. Derav hans epitet Euergetes, «velgjører».[5]
Filometor dør
Filometors innblanding i de dynastiske stridighetene i Selevkideriket fikk ham til å endre side og overføre sin støtte til Demetrios II Nikator mot svigersønnen Aleksander I Balas. I et avgjørende slag ved Antiokia ble Balas beseiret og senere drept. Men Ptolemaios VI Filometor ble selv dødelig såret i det samme slaget og døde kort tid deretter. De egyptiske troppene marsjerte hjem, uten leder og desillusjonerte. Filometors datter Kleopatra Thea giftet seg med seierherren Demetrios II Nikator i 145 f.Kr., samme år som faren døde.[7]
Fyskon som farao
Ptolemaios Fyskon framstilt som tradisjonell farao, omgitt av to kvinner, Edfutempelet.
Med Filometor død i Syria fikk Kleopatra II raskt sin sønn utropt som den nye konge under navnet Ptolemaios VII Neos Filopator. Ptolemaios Fyskon kom derimot tilbake fra krigen og foreslo fellesstyre og ekteskap med Kleopatra II. Hun aksepterte begge deler. Allerede under bryllupsfesten fikk Fyskon den unge Ptolemaios myrdet, sammen med andre mulige rivaler, og krevde tronen for seg selv under navnet Ptolemaios VIII Euergetes II, et navn som bevisst gjenkalte minnet om hans stamfar Ptolemaios III Euergetes.
I 145 f.Kr. tok Fyskon også sin hevn på de intellektuelle i Alexandria som hadde motsatt seg ham. Det innbefattet Aristarkos fra Samothrake og Apollodoros fra Athen. Han satte i gang en masseutrensking og utvisinger, noe som etterlot Alexandria til en endret by.
«Han utviste alle intellektuelle: filologer, filosofer, professorer i geometri, musikere, malere, skolelærere, leger og andre. Resultatet var at disse førte ‘utdannelsen til grekerne og barbarene andre steder’, som nevnt av en forfatter som kan ha vært en av kongens ofre.»
I 144 f.Kr. fikk seg selv utropt som farao og ga deretter amnesti til alle tidligere fiender.[5]
Ekteskapet med søsteren Kleopatra II var utelukkende politisk.[3] I 141/140 f.Kr. forførte han og giftet seg med Kleopatra IIs datter Kleopatra III, sin egen niese, uten å skille seg fra Kleopatra II. Sistnevnte ble rasende. Kort etter ble Kleopatra IV født, og deretter Ptolemaios IX Lathyros. I 140/139 f.Kr. var de to Kleopatra, mor og datter, i rivende kranglinger. En innflytelsesrik hoffmann ved navn Galestes forsøkte på et statskupp, men feilet.[5] For å styrke sin posisjon søkte Ptolemaios Fyskon og Kleopatra III støtte hos den innfødte egyptiske befolkningen. En gang rundt 135 f.Kr. ble Kleopatra Selene I[9] og Tryfaena født.
I 132 eller 131 f.Kr. tilspisset den politiske situasjonen seg. Samtidig som en innfødt egypter kalt Harsiesi gjorde opprør,[10] brøt det ut borgerkrig mellom Ptolemaios Fyskon og Kleopatra III på den ene siden og Kleopatra II på den andre siden. Folket i Alexandria gjorde opprør og satt det kongelige palasset i brann. Fyskon og Kleopatra III flyktet til Kypros med sine barn. Tilbake i Egypt fikk Kleopatra II sin sønn Ptolemaios Memfites utropt til konge. Disse hendelsene er uklare, selv identiteten til Memfites, som hevdes å være en sønn Kleopatra II fikk med Ptolemaios Fyskon, men sistnevnte skal ha fått tak på gutten, drept ham, og sendt til hodet og hendene av den døde gutten tilbake til Kleopatra II.[11]
Borgerkrigen
I 131 f.Kr. var Ptolemaios Fyskon fortsatt på Kypros, men våren 130 f.Kr. var han tilbake i Egypt hvor han fikk slått ned opprøret til Harsiesi. I den påfølgende borgerkrigen sto Kleopatras by Alexandria imot resten av Egypt som støttet Ptolemaios Fyskon. Kleopatra II ble såpass desperat at hun tilbød Egypts trone til selevkidekongen Demetrios II Nikator, men hans styrker klarte ikke komme lenger inn i Egypt enn Pelusium, hvor de gikk på et nederlag i 128 f.Kr. Året etter flyktet Kleopatra II til Syria, mens Alexandria holdt ut enda et år.
For å slå splid i Selevkideriket ga Ptolemaios Fyskon i 124 f.Kr. sin støtte til en tvilsom motkonge i Syria, Aleksander II Zabinas, som hevdet å være sønn av Antiokos IV Epifanes, men synes heller å ha vært sønn av en egyptisk handelsmann.[12] Det samme året, etter ytterligere politisk manøvrering, endte Kleopatra II tilbake i Egypt. En formell forordning om amnesti fulgte i 118 f.Kr., men det var utilstrekkelig for å bedre kongedømmets evne til å regjere Egypt.
Den 28. juni 116 f.Kr. døde Ptolemaios Fyskon, og ble etterfulgt av Kleopatra III og den sønn som om hun enn måtte foretrekke. Hun foretrakk at den yngste Aleksander hersket sammen med henne, men folket i Alexandria krevde hennes eldre sønn Filomatros Soter, da guvernør på Kypros. Han tok da navnet Ptolemaios IX Lathyros, og styrte sammen med henne. En annen sønn, Ptolemaios Apion, som han synes å ha fått med en innfødt kvinne ved navn Eirene (Irene), ble utpekt som hersker av Kyrenaika, men han klarte ikke å etablere seg der før i 108 f.Kr.
Samme år som Ptolemaios Fyskon døde var forholdene i Egypt såpass kaotiske at romerne mente seg tvunget til å intervenere.
Referanser
^Nummerering av ptolemeerne er en moderne oppfinnelse; grekerne skilte dem ved deres epiteter (tilnavn). Nummereringen gitt her er den nåværende konsensus, men det har vært en del faglig uenighet og debatt på 1800-tallet om hvilken av de senere med navn Ptolemaios, noe de alle het av tradisjonelle årsaker, skulle bli medregnet som styrende konger. Ettersom eldre kilder kan oppgi et tall som enten er høyere eller lavere, er epitetene den mest sikre måten å avgjøre hvilken Ptolemaios som faktisk er referert til hvert gitt tilfelle.
^Plutark: Tiberius Gracchus 1.4. Plutark identifiserer ikke hvem av brødre det var ettersom begge het Ptolemaios og begge hadde besøkt Roma, men kun Fyskon var ugift på denne tiden. Enkelte historikere har avvist historien som apokryfisk.
^Habicht, Christian (1988): Hellenistic Athens and her Philosophers, David Magie Lecture, siterer FGrHist (Fragmente der griechischen Historiker); 270; F 9 Princeton University Program in the History, Archaeology, and Religions of the Ancient World, s. 9.
^Livius.org kaller Kleopatra Selene I for «Cleopatra V Selene», jf. Cleopatra V Selene, Livius.org
^Véïsse, A.-E.(2004): «Les ‘révoltes égyptiennes’: Recherches sur les troubles intérieurs en Égypte du règne de Ptolémée III Évergète à la conquête romaine» i: Studia Hellenistica, 41.
