Karl Jochen Rindt (født 18. april 1942 i Mainz i Tyskland, død 5. september 1970 i Monza i Italia) var en tysk racerfører som representerte Østerrike i sin karriere.[8] Rindt er den eneste føreren som har blitt Formel 1-verdensmester etter sin død, etter at han i 1970 omkom under trening for Italias Grand Prix.
Herkomst
Rindt var sønn av en tysk far og en østerriksk mor. De bodde i bydelen Neustadt i Mainz, hvor de drev krydderfirmaet Klein & Rindt. Da han var bare 15 måneder gammel ble foreldrene drept under det allierte bombeangrepet på Hamburg i 1943.[9] Rindt vokste deretter opp hos sine besteforeldre i Graz, hvor han tidlig begynte med motorsport. Etter anbefaling fra sin bestefar, som var advokat, beholdt han sitt tyske statsborgerskap og sitt tyske pass. Selv om han aldri ble østerriksk statsborger, kjørte imidlertid Rindt gjennom hele sin karriere med en østerriksk racinglisens, og han er dermed blitt betraktet som østerriksk helt fra sin død til i dag.[10] Men også i samtidige offisielle dokumenter fra FIA oppgis han å være østerriker. Rindt hadde sitt bosted ved Genfersjøen i Sveits.
Etter avsluttet skolegang begynte han i familiens importforretning. Men hans interesse for motorsport førte ham i 1962 til Formel Junior, hvor han kjørte en ikke lenger konkurransedyktig Cooper. Da han til tross for dette oppnådde gode resultater ble han lagt merke til av Ford i Østerrike, som i 1964 støttet hans Brabham-CosworthFormel 2-bil. Han kjørte to løp i England hvor han gjorde seg bemerket mot konkurrenter av høyeste klasse: På Mallory Park ble han nummer to og han vant løpet på Crystal Palace i London, i konkurranse mot den tidligere verdensmesteren Graham Hill.
1964–1968
Rindt fikk sitt debutløp i Formel 1 da han kjørte en Brabham-BRM for Rob Walker Racing Team i Østerrikes Grand Prix 1964, og han ble dermed den første østerrikske føreren i Formel 1. Han kvalifiserte for trettende startposisjon, men måtte bryte løpet etter 58 runder på grunn av problemer med styringen. Dette ble Rindts eneste F1-løp denne sesongen.
Hans gode resultater i Formel 2 gjorde imidlertid at han for Formel 1-sesongen 1965 fikk et sete i Coopers Formel 1-lag, som lagkollega til Bruce McLaren. Cooper-bilen var ikke spesielt konkurransedyktig, men Rindt kjørte likevel inn til fjerdeplass i Tysklands Grand Prix og sjetteplass i USAs Grand Prix.
På denne tiden pleide Formel 1-førerne å spe på inntekten sin ved også å kjøre Formel 2-løp, selv om resultatene deres ikke ble regnet med i F2-mesterskapet. Rindt begynte i 1965 en lengre forbindelse med det private Brabham-laget Roy Winkelmann Racing. Han kom på tredjeplass i Pau og Vallelunga, og vant løpet i Reims. I Østerrike var Rindt allerede i ferd med å bli en nasjonalhelt, noe som ble ytterligere styrket da han i oktober 1965 vant Prix Du Tyrol i Innsbruck i en Abarth 2000.
Cooper-Maserati T86, av samme type som Jochen Rindt kjørte i 1967
Etter sesongslutt forlot Bruce McLaren Cooper-laget for å starte sitt eget lag, og i 1966 ble Rindt dermed midlertidig førstefører i Cooper, fram til John Surtees kom over fra Ferrari. Cooper-Maseratien var tung og vanskelig å kjøre, men den var pålitelig og sammenlignet med de nye motorene som ennå ikke var fullt utviklet var den likevel konkurransedyktig. Rindt kom på andreplass på Spa-Francorchamps og i USAs Grand Prix, tredjeplass i Tyskland, fjerde i Frankrike og Italia og i Storbritannias Grand Prix kom han på femte. Han avsluttet sesongen på tredjeplass i førermesterskapet, bak Jack Brabham og John Surtees.
Formel 2 var i 1966 dominert av Brabham-Honda, som vant de elleve første løpene i sesongen. Rindt vant sesongavslutningen på Brands Hatch foran mesteren Jack Brabham, og tidligere i sesongen hadde han også vunnet Eifelløpet på Nürburgring.[13] Rindt vant i alt 23 Formel 2-løp for Winkelmann-teamet.[14]
I 1967 var Cooper-bilen akterutseilt og Rindt klarte bare to fjerdeplasser, i henholdsvis Belgias og Italias Grand Prix. I Formel 2 etablerte han seg imidlertid på toppen og kjørte inn til ni seire i sin Winkelmann Brabham. Hans rykte som en fryktløs fører ble forsterket da han forulykket under kvalifiseringen til Indianapolis 500. Han steg ut av den brennende bilen etter at den omsider hadde stanset, og under den etterfølgende legesjekken var pulsen hans fullstendig normal.
Til 1968-sesongen byttet han Formel 1-lag og gikk til Brabham, som i de to foregående sesongene hadde vunnet førermesterskapet med henholdsvis Jack Brabham selv og Denny Hulme. Men den hittil så pålitelige Repco V8-motoren viste seg å ikke lenger være konkurransedyktig, spesielt mot den nye og overlegne Ford-Cosworth-motoren som skulle dominere Formel 1 de neste 15 årene. Det ble også eksperimentert med spoilere og vinger og maktbalansen mellom lagene endret seg fra løp til løp. Etter en sesong preget av tekniske problemer og brutte løp oppnådde Rindt kun to tredjeplasser, i Sør-Afrika og Tyskland, og avsluttet på en skuffende 12.-plass i førermesterskapet.
Til 1969-sesongen gikk Rindt til Team Lotus, som ble ledet av grunnleggeren Colin Chapman. Lotus var de regjerende verdensmestrene i konstruktørmesterskapet, og førsteføreren Graham Hill tittelforsvarer i førermesterskapet. I Lotus fikk endelig Rindt, som var kjent som en eksepsjonelt rask fører med fremragende bilkontroll og reflekser, en bil som matchet hans talent. Rindt hadde fra tid til annen et anstrengt forhold til Colin Chapman, ettersom han foretrakk et stabilt teknologisk grunnlag, noe som sto i motsetning til Chapmans behov for å innovasjon og oppfinnelser, men de to dannet likevel et vellykket partnerskap.
Sesongen startet imidlertid med en serie brutte løp, og under Spanias Grand Prix 1969 i Barcelona hadde han en skremmende uhell hvor den høyt monterte bakvingen knakk og Rindt pådro seg et brudd i nesebeinet og en hjernerystelse. Han kom seg raskt etter skaden, men sleit med problemer med syn og balanse en stund etter. Etter ulykken skrev han et åpent brev til pressen hvor han tok til orde for et forbud mot vinger på bilene, ettersom han hevdet at de var en fare for både førere og publikum.
Rindt fant fort tilbake til sin gamle form og hadde flere dueller mot Jackie Stewart, som ble årets verdensmester. Han tok sin første Grand Prix-seier i USAs Grand Prix på Watkins Glen. Løpet ble dog preget av en alvorlig ulykke hvor hans lagkamerat Graham Hill brakk begge bena. Rindt avsluttet sesongen med 22 poeng og en fjerdeplass i førermesterskapet i Formel 1.
Graham Hills ulykke førte til at Jochen Rindt ble Lotus' førstefører i 1970-sesongen. Etter at laget i 1969 hadde eksperimentert med firehjulsdrift og gassturbiner, stilte Lotus i 1970 til start med den kileformede Lotus 72. Men etter testing gikk Rindt tilbake til [Lotus 49]-bilen fra 1969. Med den vant han Monaco, etter at den ledende Jack Brabham kjørte av banen i siste sving da han skulle passere Piers Courage med en runde.
Til Nederlands Grand Prix var Lotus klar med en videreutviklet og kraftig revidert Lotus 72, og Rindt vant en klar seier foran Jackie Stewart. Seieren ble imidlertid overskygget av dødsulykken til hans gode venn Piers Courage. Etter denne ulykken besluttet Formel 1-førerne å kreve forbedrede sikkerhetstiltak til Tysklands Grand Prix på Nürburgring, og boikotte løpet hvis dette ikke ble gjennomført. Rindt vant deretter løpet i Frankrike, og i Storbritannias Grand Prix på Brands Hatch tok han igjen seieren foran Jack Brabham da australieren gikk tom for bensin på siste runde. Han vant også Tysklands Grand Prix, som var blitt flyttet til Hockenheim, og han hadde dermed vunnet fire løp på rad. På hjemmebane på Österreichring måtte han imidlertid bryte med motorproblemer etter 21 runder, og løpet ble vunnet av Jacky Ickx i en Ferrari. 30. august 1970, seks dager før sin død, kjørte Jochen Rindt sitt siste løp, et Formel 2-løp på Salzburgring i Østerrike.
Monza 1970
Til treningsomgangene forut for Italias Grand Prix 1970 på Monza ved Milano ble Chapman og Rindt enige om å følge eksemplet til Jackie Stewart i Tyrrell og Denny Hulme i McLaren og kjøre uten vinger i et forsøk på å redusere luftmotstanden og oppnå høyere topphastighet. De kraftigere Ferrariene til Jacky Ickx og Clay Regazzoni hadde vært opptil 15 km/t raskere enn Lotus under det forrige løpet i Østerrike. Rindts lagkamerat, John Miles, var ikke fornøyd med det vingeløse oppsettet under fredagens trening, og rapporterte at bilen «ikke ville gå rett». Rindt rapporterte ingen slike problemer, og Chapman sa at Rindt fortalte at bilen uten vinger var «nesten 800 o/min raskere på rettstrekningen».[15]
Neste dag kjørte Rindt med høyere girutveksling på bilen for å dra fordel av den reduserte luftmotstanden og øke bilens potensielle topphastighet til 330 km/t.[15] På Rindts femte runde i den siste treningsomgangen passerte han Denny Hulme i høy hastighet. Hulme, som lå bak Rindt, rapporterte at under innbremsingen til Parabolica-svingen «vinglet Jochens bil litt og skjente deretter brått til venstre og inn i autovernet»[15] En sammenføyning i autovernet delte seg, hjulopphenget grov seg inn under autovernet og bilen kjørte rett inn i en stolpe og ble slengt ut på banen igjen. Fronten på bilen var fullstendig ødelagt og Rindts ben hang fritt. Den 28 år gamle Rindt ble løftet ut av bilen og raskt brakt inn i en ambulanse til Milanos universitetssykehus, men han døde i ambulansen før den rakk fram. Dødsårsaken ble fastslått å være et avrevet luftrør og en inntrykt brystkasse.
Han var den andre førsteføreren i Lotus som omkom på to år, ettersom Jim Clark ble drept i et Formel 2-løp på Hockenheim i 1968. En italiensk rett kom senere fram til at ulykken ble forårsaket av en svikt i bilens høyre fremre bremsestag, men at Rindts dødsfall skyldtes et feilaktig montert autovern.[16]
Posthum verdensmester
Da han døde hadde Rindt vunnet fem av årets ti Grand Prix-løp, og han hadde dermed en solid ledelse i verdensmesterskapet. Han kunne teoretisk sett bli tatt igjen av Ferrari-føreren Jacky Ickx, men da Emerson Fittipaldi, Rindts lagkamerat i Lotus, vant årets nest siste løp på Watkins Glen i USA kunne ikke Ickx lenger få nok poeng til å gå forbi Rindt, og Jochen Rindt ble dermed den eneste i motorsportens historie til å bli verdensmester etter sin død.[17] Trofeet ble utdelt til hans enke, Nina Rindt. Det ble senere kjent at Rindt allerede hadde lovet Nina at han ville legge opp som Formel 1-fører hvis han vant verdensmesterskapet.
[18]
Personlig liv
I mars 1967 giftet Rindt seg med finske Nina Lincoln, som var datter av den kjente finske racerføreren Curt Lincoln. De fikk datteren Natascha, som ble født 7. august 1968.
Rindt var en nær venn av Jackie Stewart, som også var hans nabo i Sveits. Briten Bernie Ecclestone, som har kontrollert Formel 1 siden 1970-årene, var også en nær venn og tidvis også Rindts manager.
^ The Peerage person ID p15215.htm#i152150, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
^Fram til 1990 ble ikke alle poengene en fører fikk regnet med i verdensmesterskapet (se Liste over poengsystemer i Formel 1 for mer informasjon). Tall uten parentes er mesterskapspoeng, mens tall i parentes er total antall poeng i løp.
.jpg)
