Formel 1-sesongen 1955 var den sjette sesongen av FIAsFormel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 16. januar 1955 og ble avsluttet 11. september etter syv løp. Mesterskapet ble vunnet av Juan Manuel Fangio, som tok sin andre tittel på rad. I løpet av året ble det også kjørt en rekke Formel 1-løp som ikke inngikk i verdensmesterskapet.
Oppsummering av sesongen
Mesterskapet ble i likhet med forrige sesong dominert av førerne til Mercedes. Fangio vant fire løp, og hans nye teamkamerat Stirling Moss vant Storbritannias Grand Prix. FerrarisMaurice Trintignant vant i Monaco etter at alle Mercedesbilene brøt løpet og Lancia-føreren Alberto Ascari krasjet og havnet i sjøen. Ascari kom uskadet fra ulykken, men den dobbelte verdensmesteren omkom fire dager senere, under testing av sportsbiler på Monza.
Katastrofen under 24-timersløpet på Le Mans den 11. juni, hvor Pierre Levegh og over 80 tilskuere ble drept, førte til at Grand Prix-løpene i Frankrike, Tyskland, Spania og Sveits ble kansellert.[1] Disse kanselleringene medførte i praksis at Fangio, etter at han kom på andreplass i Storbritannias Grand Prix bak Stirling Moss, fikk førermesterskapet servert, selv om han formelt ikke ble utropt til mester før etter Italias Grand Prix.
1955 ble også den siste sesongen for Mercedes-Benz som konstruktør fram til teamet ble gjenopprettet i 2010. Fangios seier i Italia var også Mercedes' siste seier til Kinas Grand Prix 2012.
Poeng ble gitt til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. 1 poeng ble gitt for raskeste runde. Poeng for delt kjøring ble delt likt mellom førerne, uansett hvor mange runder hver av dem hadde kjørt, med mindre en av dem ble ansett å ha kjørt en «utilstrekkelig distanse». Førere som hadde delt mer enn en bil under et løp fikk bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de fem beste av løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.