Formel 1-sesongen 1968 var den nittende sesongen av FIAsFormel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 1. januar 1968 og ble avsluttet 3. november etter tolv løp. Graham Hill vant sitt andre verdensmesterskap for førere, mens konstruktørmesterskapet ble vunnet av Lotus-Ford, som tok sin tredje tittel. I løpet av året ble det også kjørt tre Formel 1-løp utenom verdensmesterskapet.
Oppsummering av sesongen
Selv om Lotus ikke klarte å vinne VM-tittelen i 1967, så var Lotus 49-bilen og Cosworth DFV-motoren ved sesongslutt modne nok til at teamet igjen var en dominerende kraft i Formel 1. Til 1968-sesongen mistet Lotus sine eksklusive rettigheter til å bruke DFV-motoren, og McLaren stilte med en ny DFV-drevet bil. Ken Tyrrells nye team dukket også opp på scenen med en Cosworth-dreven bil, bygget av det franske bil- og luftfartsselskapet Matra, og med den tidligere BRM-føreren Jackie Stewart bak rattet.
Sesongåpningen i Sør-Afrika bekreftet Lotus' overlegenhet, med Jim Clark og Graham Hill på de to første plassene. Dette skulle bli Clarks siste seier, da han den 7. april 1968 omkom under et Formel 2-løp på Hockenheimring. Til tross for Jim Clarks død vant Lotus og Graham Hill begge mesterskapstitlene, men Jackie Stewart var en seriøs utfordrer som vant flere løp i Tyrrells Matra MS10. Stewarts kjøring til seieren i regnet og tåka under Tysklands Grand Prix på Nürburgring, hvor han vant med fire minutters margin, blir ansett som en av de beste noensinne, selv om regndekkene hans sannsynligvis var bedre enn konkurrentenes. Bilens mest innovative trekk var bruken av strukturelle drivstofftanker, av lignende type som ble brukt i flyindustrien. Med disse kunne chassiset gjøres rundt 15 kg lettere, men likevel sterkere enn konkurrentene. FIA anså imidlertid teknologien som utrygg og forbød den fra 1970, og insisterte i stedet på gummitanker.
Repco produserte en kraftigere versjon av sin V8-motor for å være konkurransedyktig mot Fords nye Cosworth DFV, men den viste seg å være svært upålitelig. Rindt tok pole position to ganger i løpet av sesongen, så Brabhambilene var utvilsomt raske, men Brabham og Rindt kunne bare fullføre løp fire ganger tilsammen, og hadde ved sesongslutt bare tatt ti poeng.
1968 ble på mange måter et vendepunkt i Formel 1's historie, ikke minst med hensyn til sikkerhet. Mange Grand Prix-førere omkom i ulykker dette året, blant dem den tidligere verdensmesteren Jim Clark. Dette var det siste året hvor alle løpene ble kjørt på baner nesten helt uten sikkerhetstiltak. Tysklands Grand Prix ble kjørt i fryktelig regn og tåke på den farlige og lange Nürburgring, og før start ble det stilt kritiske spørsmål om det var forsvarlig å kjøre under slike nesten uutholdelige forhold.
Sesongens viktigste tekniske innovasjon var innføringen av vinger i Formel 1, og aerodynamikk spilte en reell rolle med hensyn til bilenes prestasjoner. Vinger hadde tidligere blant annet blitt brukt på Chaparrals 2F sportsvogn. I Monaco startet Colin Chapman med beskjedne frontvinger og en spoiler på Graham Hills Lotus 49B. I Belgias Grand Prix fulgte Brabham og Ferrari opp med vinger i full bredde, montert på stag høyt over føreren. Lotus svarte med en fullbredde-vinge som var direkte koblet til bakhjulsopphenget, og Matra laget så en høyt montert frontvinge koblet til forhjulsopphenget. Denne siste nyvinningen ble dog hovedsakelig brukt under trening, ettersom den var anstrengende for føreren. Ved slutten av sesongen brukte de fleste teamene sofistikerte vinger.
Til 1968-sesongen bestemte FIA seg også for å tillate ubegrenset bruk av sponsorer, etter at bilrelaterte selskaper som BP, Shell og Firestone hadde trukket sin støtte. I mai dukket Lotus-teamet opp på Jarama i rødt, gull og hvitt, fargene til Imperial Tobaccos Gold Leaf-merke.
Poeng ble gitt til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.
Som for førermesterskapet ble det i konstruktørmesterskapet gitt poeng til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. En konstruktør fikk imidlertid bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. Fet skrift i tabellen angir plasseringer som ble regnet med i mesterskapet. Poengsum uten parentes er mesterskapspoeng; nummer i parentes alle poengene.
