Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark er en norsk nasjonalpark beliggende i et høyfjellsområde på Dovrefjell og i Sunndalsfjella, der Trøndelag, Innlandet og Møre og Romsdal fylker møtes. Parken ble opprettet i 2002, for å ta vare på et intakt høyfjellsøkosystem[2], og ble utvidet med mesteparten av tidligere Hjerkinn skytefelt i 2018. Etter utvidelsen dekker den et område på 1 830 km².[3]
Parken spenner over et bredt spekter av norske fjellandskapstyper: fra det steile, karrige i vest til det kalkrike, fruktbare med rolige former i øst.
Flora og fauna
Parken skal ta vare på et intakt høyfjellsøkosystem. Den er kjerneområde for villrein, dette var en hovedbegrunnelse for opprettelsen og for avgrensingen av verneområdene i Dovrefjell. Sentrale deler av parken har en bestand av moskusfe, introdusert i mellomkrigstida, dette var ikke en del av begrunnelsen for vernet, men er likefullt det folk flest forbinder med Dovrefjell, sammen med Snøhetta (2286). Området har en fast bestand av jerv, en bestand av fjellrev døde ut rundt 1990, men ble reintrodusert fra 2010, så langt med suksess. Sommeren 2020 er det naturlig født minst 19 valper fordelt på fem kull i Dovrefjell[8]. En har fast bestand av store rovfugler som kongeørn og jaktfalk.
Dovrefjell (særlig Knutshøene) og Sunndalsfjella er kjent for en rik fjellflora med mange endemiske fjellplanter. Vel så rike plantelokaliteter ligger imidlertid i noen av landskapsvernområdene rundt parken. Parkens vegetasjon inneholder også noen særegne planter som trolig overlevde istiden på nunataker: norsk malurt og ulike varianter av fjellvalmue.
Kulturminner
Nasjonalparken er et kjerneområde for arkeologiske kulturminner fra forhistorisk villreinjakt. Her finnes store fangstsystemer med ledegjerder, oppmurte og jordgravde fangstgroper, bogesteller.
Området har også flere spor av å være den tradisjonelle ferdselsvegen mellom Sør-Norge og Trøndelag, med spor av både kongeveier og pilegrimsruter. Begge deler skapte behov for fjellstuer, og de første sælehusene skal ha blitt oppført ca. 1120 på kong Øystein Magnussons initiativ. FjellstueneFokstugu, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstua, som helt til 1900-tallet var i statens eie (Kongsvold eies fortsatt av staten ved Klima og miljødepartementet), var opprinnelig skysskifter på strekningen Dovre – Oppdal.
Som ikke-materielt kulturminne har Dovrefjell stor betydning i Norges opphavsmyter og sagaer. Herfra stammet de første nordmennene, her ble Harald Hårfagre (AKA Dovrefostre) fostret og fikk kunnskap han brukte i rikssamlingen, her traff han samejenta Snøfrid som ble hans hustru og skrev samefolket inn som en del av nordmennene[9]. At det var samer her i sagatiden er i seinere år bekreftet materielt ved funn av samiske kulturminner nettopp fra denne perioden[10]. Mye tyder på at samer og bofaste nordmenn samarbeidet om villreinfangsten.[trenger referanse]
Forvaltning og bruk av området
Fra 2011 har Miljøverndepartementet oppnevnt Dovrefjell nasjonalparkstyre som forvalter både nasjonalparken og de øvrige verneområdene i Dovrefjell-Sunndalsfjella.[11] Et forvaltningssekretariat for nasjonalparken og tilknyttede verneområder er etablert på Hjerkinn. Nasjonalparken ble fra 2003 og til 2011 forvaltet lokalt av Dovrefjellrådet. Dette var en forsøksordning med lokal forvaltning ment å vare ut 2007 men forlenget ut 2010. Rådet var oppnevnt av medlemmene (8 kommuner, 4 fylkeskommuner) og i tillegg koordinerte rådet kommunenes forvaltning av de andre verneområdene i Dovrefjell. Nasjonalparkstyret har samme sammensetning men er oppnevnt av klima- og miljødepartementet (fra 2015 miljødirektoratet) etter nominasjon fra kommunene.
Kun områdene vest for Drivdalen er enkelt tilrettelagt for fotturisme. Turisthyttene i verneområdene er selv- eller ubetjente og mange av dagsmarsjene er lange. Hyttene er Snøheim (betjent, 80 senger, kun sommeråpen), Reinheim (selvbetj, 36 senger), Åmotsdalhytta (selvbetj, 34 senger), Loennechenbua (ubetj, 4 senger) og Raudbergshytta (selvbetj, 18 senger). Vest for Snøhetta blir terrenget tungt med store høydeforskjeller og steinet grunn, her blir også klimaet en utfordring med ustabilt vær, mye vind og mye nedbør, i motsetning til lenger øst. Området gir flotte naturopplevelser, men krever erfaring. Nasjonalparkstyret etablerte i 2022 en nettside med omfattende informasjon rettet mor besøkende.
