Kongeørn har et kraftig nebb med gul vokshud innerst og en culmen som bender 90 grader nedover ytterst. Nebbet er beinfarget mot vokshuden og går over i nærmest sort ytterst.
Kongeørn er Norges nest største rovfugl, etter havørn (Haliaeetus albicilla). Den har en kroppslengde på 66–90 cm og et vingespenn på 180–234 cm. Som hos mange rovfugler er hunnen større enn hannen, cirka 10 prosent i størrelse og opp mot 50 prosent tyngre. Hannen veier cirka 2,84–4,55 kg, mens hunnen veier cirka 3,63–6,67 kg (unntaksvis opp mot 7,2 kg).[6]
Aquila chrysaetos
Den voksne kongeørna har mørkebrun fjærdrakt med gyllengul isse og nakke. Armdekkerne på overvingene er normalt blek gulbrune. Det karakteristiske kraftfulle kroknebbet er sort ytterst og gult ved basen. De undre ekstremitetene er fjærkledde nesten ned til den formidabelt kraftige foten, som er artens viktigste jaktredskap. Foten i seg selv har blekgul naken hud og kraftige sorte klør. De lengste (indre og bakre klo) kan bli i overkant av 5 cm lange. De ulike rasene varierer noe i både størrelse og utfarging, spesielt mørkhetsgraden og størrelsen av de blekere feltene.[6]
Ungfuglene har mørkere sjokoladebrun fjærdrakt. Flygefjæra har en karakteristisk hvit base, og halefjæra er hovedsakelig hvite med et mørkt bånd ytterst. De hvite delene av fjærdrakten blir gradvis brune over en periode på 4–5 år, men full voksen fjærdrakt får fuglene først etter cirka 6–8 år.[6]
Det er vanlig at folk forveksler kongeørna med den mye mindre fjellvåken(Buteo lagopus), som har lysere vinger med en karakteristisk mørk flekk under vingeknoken. Fjellvåken er imidlertid en betydelig mindre rovfugl.
Arten er imidlertid aktiv i alt fra ørkenområder til tundra, og fra havnivået og langt opp i fjellene. Det er blant annet kjent at arten ofte finnes i mer enn 2 000 moh i Alpene og Pyreneene, og den er av og til observert i høyder over 5 500 moh i Himalaya, noe som gjerne samsvarer med snølinja om sommeren.[6] Ved ett tilfelle er kongeørn observert i en høyde av 6 020 moh i Himalaya.[7]
Arten krever rolige plasser for å hekke, som klipper og store trær med fjern og uforstyrret beliggenhet.[6]
Utbredelse
Kongeørn er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, inkludert i Fennoskandia. Ellers er det mindre bestander i Skottland, Spania og gjennom Alpene. Bortsett fra i Marokko er populasjonene svært fragmenterte i Afrika. Den sterkt begrensende populasjonen i Balefjellene i Etiopia kan være i ferd med å dø ut.
De seks underartene varierer noe i størrelse og fjærdrakt. En undersøkelse fra 2015 av mtDNA viser et distinkt skille mellom kongeørner i det nordlige Europa, det kontinentale Asia, Japan og Nord-Amerika på den ene siden (Holarktis), og det sentrale og sørlige Europa på den andre siden. Det antyder at kongeørn kan ha overlevd siste istid i to reproduktive isolerte refugier (ett i Asia og ett sør for Alpene i middelhavsregionen).[8]
Kongeørna er tro mot reviret og bruker samme reir år etter år. Enkelte år kan de stå over hekkinga, andre år kan de bruke reservereiret som de har et annet sted. Havørna og hønsehauken kan også ha reservereir.
Kongeørn blir forplantningsdyktig i fem-seks års alderen, og parene holder sammen i livslange forhold. Hekketiden begynner i februar i det sørlige Europa og det sørlige Nord-Amerika, og varer til i mai i de nordligste utbredelsesområdene. Reiret legger kongeørna helst på ei hylle med overheng i en bratt fjellvegg, eller i toppen av ei stor gammel furu eller gran. Det bygges av kvister og greiner og fôres og tettes med myk vegetasjon. Reiret kan bli opp til to meter i diameter og opp mot to meter dypt (utvendige mål). Reder på opp mot sju meter i dybde er kjent, av fugler som bruker samme rede år etter år. Det er kjent at enkelte reir har blitt brukt i flere tiår og kan veie opp mot 700 kg.[6]
Hunnen legger normalt to egg, av og til tre. Ruginga starter når første egget er lagt. Det andre og tredje egget legges med cirka tre dagers intervall. Det blir derfor en aldersforskjell på ungene, og bare den som ser på de voksne når de kommer med mat får servering. Den eller de minste blir kuet av den største, og sulter som regel i hjel. På denne måten vokser det som regel opp kun én unge i hvert reir. Rugeperioden varer i 40–45 dager og ungen blir i reiret i 70–80 dager.
Arten jakter i hovedsak andre fugler og småvilt, men den kan også ta større vilt (spesielt lam, kalver, skadde eller syke dyr) og tamdyr (typisk lam og reinkalver, men også skadde og syke individer), på størrelse med rein.[9] Det kan være vanskelig å avgjøre om større dyr er nedlagt av ørna eller funnet som kadaver. Den eter nemlig også åtsler.[9] Det verserer en rekke påstander om at voksne reinsimler har blitt tatt av kongeørn, men dokumentasjonen av disse hendelsene er tynn. At kongeørn tar reinkalver er imidlertid velkjent.[10]
En mongolsk mann inspiserer kongeørnen sin før han konkurrerer i en jaktkonkurranse i det nordlige Mongolia
Kongeørna stuper ned mot byttet og «slår» det. Under stupet kan farten nå opp i omkring 150 km/t. Anslaget skjer med klørne på de kraftige føttene, og det er bakkloa og den indre framkloa som gjerne penetrerer og dreper, mens de andre klørne gjerne brukes til å gripe fast byttet og løfte det vekk. Angrepet skjer som oftest mot ryggen av byttet, som løftes vekk med hjelp av nedslagsfarten, vinden og vinkelen på vingene. Det hender også at ørna tar bytte den ikke makter å løfte eller drepe i anslaget. Dør ikke byttet, kan ørna finne på å slippe det mot ei berghylle eller en steinur, slik at det enten dør eller blir livstruende skadet, så ørna lande og ete av det. Er byttet for stort til å bli løftet vekk og i live etter anslaget, kan det utspille seg en kamp på liv og død ved anslagspunktet. Ørna eter imidlertid også åtsler. Ofte «stjeler» den også åtsler fra andre fugler, for eksempel kråkefugler. Når ørna har spist seg mett, kan den sette seg til i høyden og iaktta kadaveret. Og om andre prøver å stjele det, kan ørna ta til vingene for å skremme bort inntrengerne.
Arten vokaliserer normalt bare i territoriet rundt reirplassen. Som regel et enkelt skingrende «kee-yep» eller «yep», av og til også støtvis i hurtige serier. Under luftakrobatikk kan man av og til også høre serier av «kee-yep» og «yep» i kombinasjon med «wee-o hyo hyo...wee-o...».
Inndeling
Inndelingen under følger Birds of the World og er i henhold til Katzner et al. (2020).[11]
A. c. kamtschatica Severtsov, 1888 – Øst-Sibir, fra Altajfjellene og østover til Kamtsjatkahalvøya. Regnes av og til som konspesifikk med A. c. canadensis
A. c. canadensis (Linnaeus, 1758) – Nord-Amerika. Regnes av og til som konspesifikk med A. c. kamtschatica
Underartene kamtschatica og canadensis er svært like og blir av og til regnet som konspesifikke. Den etiopiske populasjonen blir som regel inkludert i homeryi, men tilhørigheten regnes ikke som endelig avklart.[6] En undersøkelse publisert i 2015 antyder at populasjonen i Etiopia er svært begrenset.[13]
Bestandene
Den norske bestanden
Kongeørner er dyktige flygere, som vet å utnytte turbulens til å skape oppdrift, så fuglen kan sveve med et minimalt energiforbruk
I Norge hekker kongeørna fra 58° N til 71° N[14], men ikke i Vestfold, Østfold og i Oslo og Akershus.[9] Mest tallrik er arten i de tre nordligste fylkene, Nordland, Troms og Finnmark.[15] I Sverige og Finland hekker den bare i den nordlige halvdelen av landene, selv om ørner kan overvintre i hele Sverige.[6]
Fredning
I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørn i Norge, og bestanden gikk kraftig tilbake. Først 6. september1968 ble arten fredet (etter Jaktloven av 1951), samtidig med havørn. Da var bestanden nede i mellom 344 og 524 hekkende par.[9] To år senere ble også miljøgiftenDDT forbudt å bruke her, og siden har bestanden tatt seg opp igjen. I 2007 ble arten fjernet fra Norsk rødliste, som fra da av igjen regner den som livskraftig. I perioden 2010–2014 ble det kartlagt 1 260 kongeørnterritorier over hele Norge, hvorav 963 som var okkupert av et hekkende par én eller flere ganger de siste fem årene.[16] Shimmings & Øien (2015) anslo den norske bestanden av kongeørn til mellom 1 207 og 1 537 hekkende par.[17]
I dag er kongeørn beskyttet etter den generelle bestemmelsen i naturmangfoldloven § 15 første ledd:
Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.
Bestemmelsen er en videreføring av det tidligere fredningsprinsippet i viltloven, som ble opphevet da naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli2009. Ettersom det ikke er fastsatt jakttid for kongeørn omtales arten gjerne som totalfredet. I Norge gjelder også både rovviltforskriften og bernkonvensjonen.
Den internasjonale bestanden
Partners in Flight Science Committee vurderte i 2013 den globale populasjonen til å bestå av omkring 300 000 individer, hvorav cirka 200 000 voksne fugler i forplantningsdyktig alder.[18] Siden det knytter seg en del usikkerhet til populasjonen, antyder BirdLife International at populasjonen av voksne forplantningsdyktige fugler består av omkring 100 000–200 000 individer. Den europeiske bestanden blir anslått til omkring 9 300–12 300 par eller cirka 18 500–24 500 voksne individer.[19]
^Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R, Stokke BG og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av kongeørn Aquila chrysaetos for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/31899
^Katzner, T. E., M. N. Kochert, K. Steenhof, C. L. McIntyre, E. H. Craig, and T. A. Miller (2020). Golden Eagle (Aquila chrysaetos), version 2.0. In Birds of the World (P. G. Rodewald and B. K. Keeney, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.goleag.02
^Rasmussen, PC & JC Anderton (2005). Birds of South Asia. The Ripley Guide. Volume 2. Smithsonian Institution & Lynx Edicions. s. 107.
_by_Jarkko_J%C3%A4rvinen_(crop).jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
