DDT (fork. for diklor-difenyl-trikloretan) er et fargeløst, smakløst og nesten luktfritt kjemisk stoff som ble mye brukt som insektdrepende middel i 1940-årene til 1960-årene, før det ble forbudt i de fleste land på grunn miljøskadelige effekter.
DDT ble først framstilt syntetisk i 1874 og stoffets effekt som insektdrepende middel ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Paul Hermann Müller i 1939. DDT ble tatt i bruk under slutten av andre verdenskrig for å hindre utbrudd av malaria og tyfus. Müller ble tildelt Nobelprisen i medisin for oppdagelsen i 1948.[1]
DDT er ekstremt giftig for insekter, brytes sakte ned, og har blitt forbudt i flere land – deriblant i Norge siden 1970. Boka Den tause våren av Rachel Carson fra 1962 hadde stor innflytelse på hvordan insektmidler (som DDT) miljøvirkninger på miljøet ble oppfattet.[2]
I etterkrigsårene ble DDT lenge sett på som et vidundermiddel i mange sammenhenger. Stoffet ble brukt som insektdrepende middel (insekticid). Det førte til finere grønnsaker og frukt, fluefrie fjøs og hus. Midlene var billige, luktfrie, enkle å bruke og angivelig ufarlige.
I 1947 annonserte for eksempel A/S Plantevern-Kjemi optimistisk for sine varer i Bonde og Småbruker: «Like revolusjonerende som atombomben er de nye Kverk DDT-preparatene». På redaksjonell plass forsvarte bladet indignert DDT-midlene mot kritikk i andre deler av pressa.[trenger referanse]
Etter hvert avdekket ny kunnskap skadevirkningene: Insektarter ble ikke utrydda, men motstandsdyktige mot DDT. Fugler som levde av insekter døde etter å ha fått i seg stoffet. DDT fulgte næringskjedene, og kunne føre til kreft hos mennesker.[3] I store deler av Afrika brukes DDT fortsatt for å kontrollere malaria (som overføres via mygg), mest i form av innendørs spray.
Se også
Referanser
