PROFILBARU.COM

Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark
	Lilliehöökbreen starter midt i nasjonalparken og heller vestover og ned i Krossfjorden
Land	Norge
Ligger i	Svalbard
Område	Svalbard
Nærmeste bosetning	Ny-Ålesund
Areal	9 914 km²
Opprettet	1973
	; Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark; 79°35′00″N 11°30′00″Ø

Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger på Svalbard og omfatter Moffen, Albert I Land og Haakon VII Land. Nasjonalparken ble opprettet ved kongelig resolusjon 1. juni 1973 og inneholder blant annet varme kilder og vulkanrester i Bockfjorden. vernet ble innført for å:

bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt naturområde på land og i sjøen med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner og kulturmiljøer som referanseområde for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv
^[1]

Herunder skal vernet sikre et område med spisse (alpine) fjellformer, Reinsdyrflya som den største strandflata på Svalbard, en rekke isbreer, fuglefjell og hekkeområder for ender, gjess og vadefugl, områder med interessant geologi – særlig Bockfjorden med varme kilder, tilhørende kalkavsetninger, unik botanikk og rester av vulkaner, samt avslutningsvis betydelige kulturminner fra hvalfangsten, overvintringsfangst, polarekspedisjoner og andre verdenskrig.

Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark har et dramatisk landskap, spisse fjell, isbreer, øyer og sund. Svalbards største strandflate er Reinsdyrflya i nordøstre Haakon VII Land, og sjøfugl og gjess har svært viktige hekkeområder i området. Spesielt for nasjonalparken er de varme kildene og vulkanrestene i Bockfjorden, og rike kulturminner fra hvalfangst og nordpolekspedisjoner rundt Smeerenburg og Virgohamna helt i nordvest.

Nasjonalparken dekker et område på 9 914 km², herav landareal 3 683 km², og marint areal 6 231 km². Den ligger helt nordvest på Spitsbergen og strekker seg langs Mitrahalvøya ned til Krossfjorden (Kongsfjorden) i sør. I øst går grensa midt i Woodfjorden. I nordvest, på hnhv sør- og vestpynten av Danskøya, ligger Moseøya fuglereservat og Skorpa fuglereservat. Helt sør i parken, på østkysten av Krossfjorden, ligger Guissezholmen fuglereservat. Videre finner vi Moffen naturreservat på den lille, øde øya Moffen 20 km nordøst for Velkomstpynten på reinsdyrflya.

Geografi, landskap, geologi

På Reinsdyrflya i nordøst og Mitrahalvøya i sørvest er det store strandflater som har strandvoller og enorme flater med vegetasjon. Berggrunnen består ellers stort sett av kaledonske, omdannede (metamorfe) bergarter. I de østre delene dominerer devonske konglomerater og sandstein. Området rundt Bockfjorden – en vestlig sidearm av Woodfjorden – har en helt særegen geologi med varme kilder og tilhørende kalkavsetninger med rester av kvartære vulkaner.

De to store isbreene er Lilliehöökbreen i vest og Monacobreen i øst, som heller ned i hnhv Krossfjorden og Liefdefjorden.

Kystområdet tilhører den nordarktiske tundrasone, med varme vannmasser som kommer nordover med fra Vest-Spitsbergenstrømmen som er en nordlig utløper av Golfstrømmen. Vestkysten har dermed isfrie fjorder og åpent vann det meste av året.

Flora og fauna

Omkring kalksteinsavsetningene og de varme kildene i Bockfjorden, finnes det en unik botanikk med mange varmekjære planter. Flere plantearter har sine eneste forekomster på Svalbard i nettopp dette området.

Nasjonalparken har utallige kolonier av sjøfugl, og alle de fire fugle- og naturreservatene innenfor parken har store bestander av hekkende ærfugl og gjess. i tillegg til svalbardrein og fjellrev. Det er også et hiområde for isbjørn. Hvalross finnes her også, og flere vassdrag har bestander av røye.

Kulturminner

Smeerenburg er en tidligere nederlandsk hvalfangststasjon på Amsterdamøya som ligger i nasjonalparken. Hvalfangsstasjonen ble etablert omkring 1620 og forlatt omkring 1660 på grunn av nedgang i hvalbestanden. På det meste hadde 200 hvalfangere tilhold i Smeerenburg om sommeren og var nederlendernes viktigste hvalfangststasjon. Det er registrert 7 spekkovner (6 dobbelovner og en enkel), 19 hustufter og 101 graver.

Det finnes òg rester etter hvalfangststasjoner og graver fra 1600-tallet. I tillegg finnes rester etter flere arktiske ekspedisjoner, blant annet i Virgohamna på Danskøya, hvorfra den svenske ingeniøren Andrée forsøkte på å nå nordpolen med hydrogenballong i 1897.