Ukraina debuterte i Eurovision Song Contest i 2003 og har deltatt 18 ganger. Til tross for sine relativt få deltakelser har Ukraina vunnet konkurransen tre ganger, i 2004, i 2016 og i 2022. Landets dårligste resultat kom på hjemmebane i 2017, da det ukrainske bidraget ble nummer 24 av 26.
Ukraina har etablert seg som et av Eurovision Song Contests mest suksessrike land etter årtusenskiftet.[1] I tillegg til de tre seirene har Ukraina kvalifisert seg til finalen på samtlige forsøk, det eneste landet som har klart dette. Landet har også bidratt med en rekke minneverdige bidrag til konkurransen, blant andre Vjerka Serdjutsjkas «Dancing Lasha Tumbai» i 2007 og Go_As «Sjum» i 2021. Ukrainas Eurovision-suksess har blitt trukket frem som en av årsakene til landets forbedrede internasjonale omdømme og økende kulturelle innflytelse.[2]
Parallelt med suksessen har Ukrainas deltakelse flere ganger blitt påvirket av landets konfliktfylte forhold med Russland. To ganger, i 2015 og i 2019, har Ukraina trukket seg fra konkurransen.[3] Begge fraværene var relatert til landets konflikt med Russland. I februar 2022 gikk Russland til angrep på Ukraina, noe som førte til en europeisk flom av sympati og støtte mot Ukraina. Mens Russland ble ekskludert fra 2022-konkurransen, ble Ukraina storfavoritt til å vinne, og vant senere konkurransen takket være en rekordstor poengsum fra TV-seerne.[4][5][6] På grunn av krigen i landet besluttet EBU at 2022-andreplassen Storbritannia skulle arrangere konkurransen i 2023 på vegne av Ukraina.
Historikk
Da landet debuterte i 2003, var det allmennkringkasteren NTU som valgte landets deltaker, og som overførte konkurransen i Ukraina. I 2017 ble NTU omorganisert og erstattet av UA:PBC, senere omdøpt til Suspilne.
Ukrainas deltaker har stort sett blitt valgt gjennom en nasjonal finale, men fire ganger (2003, 2004, 2008 og 2021) har TV-selskapet valgt artist og sang internt. I 2016 inngikk Suspilne et samarbeid med den kommersielle kanalen STB om å arrangere den nasjonale finalen og sende Eurovision Song Contest i Ukraina.[7] Samarbeidet ble gjenopptatt i 2018, men avsluttet igjen i 2021.[8][9]
Seier på andre forsøk
Ukraina debuterte i konkurransen i Riga i 2003 med Oleksandr Ponomarjov og sangen «Hasta la Vista». Ukraina ble nummer 14 av 26, landets femte svakeste plassering til nå. På sitt andre forsøk året etter lyktes det Ukraina å gå helt til topps, da Ruslana fremførte sangen «Wild Dances». Som følge av seieren ble Eurovision Song Contest 2005 arrangert i Ukrainas hovedstad, Kyiv, med Marija Jefrosynina og Pavlo Sjylko som programledere.[10]
De neste årene fortsatte Ukraina å gjøre det bra, blant annet med to andreplasser på rad i 2007 og 2008. I 2011 fulgte en fjerdeplass og i 2013 kom Ukraina på tredjeplass i finalen. Etter å ha stått over konkurransen i 2015, kom Ukraina tilbake i 2016 og gikk helt til topps med Jamala og sangen «1944». Vinnerbidraget fikk 534 poeng. I likhet med seieren i 2004 var det den høyeste poengsummen i konkurransens historie til da, etter regelendringer som førte til vesentlig økning av antall poeng utdelt totalt.[11] Seieren ble etterfulgt av to svake plasseringer, nummer 24 i 2017 og nummer 17 i 2018. Etter pandemien kom Ukraina sterkt tilbake med en femteplass i 2021, etter å ha blitt nummer to i telefonavstemningen.
Politisk bakteppe
Den politiske situasjonen i Ukraina har lenge vært preget av ustabilitet og rivalisering mellom den pro-vestlige og den pro-russiske delen av befolkningen, og Ukrainas Eurovision-deltakelse har flere ganger fått et politisk slør over seg. Ved to anledninger, i 2015 og 2019, har landet trukket seg fra konkurransen av årsaker relatert til landets konflikt med Russland. I 2022 ble vinneren av Ukrainas nasjonale finale byttet ut med andreplassen, på grunn av strid rundt en reise til russisk-okkuperte Krym noen år tidligere. I 2022 gikk Russland til angrep på Ukraina, og det førte til at Russland ble utestengt fra konkurransen, mens Ukraina ble storfavoritt og senere vant konkurransen samme år.
Opptakten foran vertskapet i 2005
I 2004 vant Ukraina konkurransen, og samme høst brøt det ut store demonstrasjoner i landet etter beskyldninger om valgfusk under presidentvalget. Opptøyene fikk navnet Oransjerevolusjonen og endte med at det ble holdt en ny valgomgang, der den pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko vant valget. Den uoversiktlige situasjonen sådde tvil om Ukraina var i stand til å arrangere konkurransen i 2005. Tvilen ble imidlertid feid til side, og Ukraina arrangerte to prikkfrie sendinger fra Kyiv i mai 2005.[12] Konkurransen fikk likevel et politisk bakteppe, siden Oransjerevolusjonens uoffisielle hymne, «Razom nas bahato», representerte Ukraina. Den europeiske kringkastingsunion mente imidlertid at sangen var politisk, og dermed måtte teksten gjøres om.[13][14] President Jusjtsjenko var også til stede under sendingen og delte ut seierstrofeet til den greske vinneren, Elena Paparizou.
Jamala vant konkurransen i 2016, men både seieren og sangen var omstridt.
I et intervju med radiokanalen Radio Free Europe i februar 2016 uttalte Jamala at sangen minnet henne om hennes egen familie som fremdeles lever på Krym. Hun sa videre at etter den russiske annekteringen av Krym i 2014, bor «krimtatarene nå i et okkupert område».[18][19] Sangens tekst omhandler imidlertid ikke 2014-anneksjonen.[20] Enkelte russiske politikere og de russiske myndighetene på Krym anklaget likevel ukrainske myndigheter for å bruke sangen til «å fornærme Russland».[21][22] I mars 2016 uttalte Den europeiske kringkastingsunion på Twitter at hverken sangens tittel eller tekst var å anse som politisk – og dermed i overenstemmelse med konkurransereglene.[23]
Etterspillet etter 2016-seieren
I avstemningen i finalen i 2016 sto det til slutt mellom Ukraina og Russland. I den nervepirrende avslutningen tok Ukraina seieren, selv om Russland hadde fått flest poeng fra TV-seerne i Europa.[24] Russiske medier mente seieren var både «provoserende og politisk», og også utenlandske og norske medier mente konkurransen hadde mistet uskylden da «1944» vant.[25][26][27]
Seieren gjorde at Ukraina fikk arrangere Eurovision Song Contest 2017. Høsten 2016 ble det igjen krangel mellom de to nabolandene da ukrainske myndigheter uttalte at de ville forby innreise til russiske artister som offentlig hadde støttet de pro-russiske separatistene øst i Ukraina. Russisk musikkbransje kalte uttalelsen fra Ukraina for «uholdbar».[28] Tross det anspente forholdet landene mellom, besluttet Russland å delta i Eurovision Song Contest 2017 i Ukraina.[29]
Striden med Russland i 2017
12. mars 2017 offentliggjorde den russiske kringkasteren Pervyj kanal at artisten Julija Samojlova skulle representere Russland i Eurovision Song Contest 2017 med sangen «Flame Is Burning». Kort tid etter kunngjøringen ila den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU Julija Samojlova et tre års innreiseforbud til Ukraina. Årsaken var at hun hadde holdt konsert på Krym i 2015, og SBU mente at Samojlova hadde tatt seg ulovlig inn på ukrainsk territorium.
EBU mente Ukraina prøvde å slå politisk mynt på konkurransen, og unionens sjef, Ingrid Deltenre brukte sterke ord i et brev til Ukrainas statsminister: «Vi er både sinte og frustrerte over at årets konkurranse blir brukt som et verktøy i den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina», skrev Deltenre i brevet og varslet samtidig at det kunne bli aktuelt med reaksjoner overfor Ukraina.[30]
Ukrainske myndigheter sto imidlertid fast på beslutningen om innreiseforbudet, og ukrainsk tv ba i stedet EBU å respektere Ukrainas suverenitet.[31] EBU tilbød Russland å delta via satellitt direkte fra Russland, eller å bytte ut Julija Samojlova med en annen artist. Russisk fjernsyn avviste imidlertid de alternative løsningene, og 13. april 2017 kunngjorde Russland at de trakk seg fra konkurransen i Kyiv.[32] Avgjørelsen ble sterkt beklaget av EBU, som fordømte det ukrainske innreiseforbudet og mente det «undergraver integriteten og den ikke-politiske naturen» til konkurransen.[33]
Bråket etter Vidbir 2019
Ukraina var påmeldt til Eurovision Song Contest 2019 i Tel Aviv og arrangerte sitt nasjonale uttak Vidbir i februar 2019. Artisten Maruv vant finalen 23. februar 2019 med sangen «Siren Song», og hun fikk dermed muligheten til å representere Ukraina i Eurovision Song Contest. Like etter seieren sådde imidlertid kringkasteren Suspilne tvil om Maruv skulle få representere landet. Dette skyldtes at hun hadde hatt en rekke konserter og opptredener i Russland.[34][35] Kringkasteren krevde at artisten skrev under en kontrakt som blant annet forbød henne å opptre i Russland, overdra sangrettighetene til et annet plateselskap og dekke alle deltakerkostnadene selv. Maruv nektet å underskrive avtalen, og to dager etter finalen kunngjorde Suspilne at Maruv ikke skulle få representere Ukraina i Eurovision Song Contest.[36][37][38][39] Artistene som kom på andre- og tredjeplass i Vidbir ønsket heller ikke å stille opp, og 27. februar trakk Ukraina seg fra konkurransen.[3] Dette var Ukrainas andre fravær siden debuten i 2003.
Krigen i 2022
I 2022 skjedde en lignende hendelse i etterdønningene av Vidbir 2022. Konkurransen ble vunnet av folk-rap-sangeren Alina Pasj, men få dager etter seieren ble det strid rundt et besøk hun hadde hatt på russisk-annekterte Krym i 2015. I Ukraina er det strenge regler for innreise til Krym, blant annet må ukrainere søke om innreise, og innreisen må skje via Ukraina.[40] Pasj leverte inn dokumentasjon på at hun hadde reist inn via Ukraina, men kringkasteren Suspilne mente dokumentasjonen var fabrikert.[41][42] Til slutt valgte Pasj å trekke seg fra oppdraget og kommenterte at hun «ikke ville ha denne virtuelle krigen og hatet. Den viktigste krigen nå er den ytre, den som kom til landet mitt i 2014» – med henvisning til krigen i Øst-Ukraina.[40][43][44] Hendelsen skjedde også midt under den spente krisen mellom Russland og Ukraina, der Russland hadde deployert store styrker langs grensen til Ukraina. Suspilne kunngjorde 22. februar at andreplassen Kalush Orchestra hadde takket ja til oppdraget med å representere landet.[45] Bare to dager senere gikk Russland til angrep på Ukraina, noe som førte til at EBU utestengte Russland fra 2022-konkurransen.[46]
I begynnelsen av april bekreftet den ukrainske kringkasteren Suspilne at Ukraina ville delta, og den ukrainske regjeringen ga deltakerne Kalush Orchestra tillatelse til å forlate landet.[47] I utgangspunktet må alle stridsdyktige, voksne ukrainske menn forbli i Ukraina.[48][49] Bandet dro på promoteringsturné og opptrådte live i Torino under konkurransen i mai.[47] Etter krigsutbruddet gikk det ukrainske bidraget til topps på bettinglistene og ble storfavoritt til å vinne konkurransen.[50][51] På grunn av den pågående krigen fikk Ukraina imidlertid dispensasjon fra kravet om å spille inn et reseveropptak, men valgte likevel å spille inn et opptak i Lviv.[52] Slike opptak skal brukes i tilfelle dersom en artist av ulike grunner skulle bli forhindret fra å reise til konkurransen.[53] Konkurransen ble sendt direkte i Ukraina, og kommentator og 2017-programleder Timur Mirosjnytsjenko kommenterte sendingen fra et bomberom i Kyiv.[54] Ukraina vant også finalen, takket være en rekordhøy poengsum fra tv-seerne.[55]
Deltakelsen i 2023
Som vinner av 2022-konkurransen hadde Ukraina førsteretten på å arrangere konkurransen i 2023.[56][57] Dette ville ha vært tredje gang landet sto vertskap for Eurovision Song Contest, etter å ha arrangert utgavene i 2005 og 2017.
Den pågående krigen i landet og medhørende sikkerhetssituasjon gjorde at EBU besluttet at 2023-konkurransen ikke skulle finne sted i Ukraina. I stedet tilbød EBU arrangementet til sølvvinneren fra 2022, Storbritannia, som takket ja til oppdraget.[58] Britiske BBC la konkurransen til Liverpool og arrangerte på vegne av Ukraina og den ukrainske kringkasteren Suspilne. Dette var første gang siden 1980 at konkurransen ble arrangert i et annet land enn landet som vant forrige konkurranse.[59] Det var også femte gang BBC trådte inn som reserve-vert, og niende gang totalt at Storbritannia sto vertskap for konkurransen.[60][61]
Deltakere
Under er en liste over Ukrainas deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 2003.[1]
Merk at navn, artistnavn og titler er transkribert fra ukrainsk-kyrillisk i henhold til Språkrådets og Wikipedias anbefalinger. Navnene vil derfor være stavet annerledes enn på engelsk.
Stemmehistorikk
Siden debuten i 2003 har Ukraina gitt følgende poeng i finaler. Poeng som Ukraina har gitt og fått i semifinaler, er ikke inkludert i tabellene. Tallene er hentet fra nettstedet ESC Database. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.[62]
^Elise Kvien, Ingrid Emilie Waaler, Mathias Moene Rød, Jonathan Galthaug Nielsen, Linda Marie Vedeler, Fanny Klokkerud Odden (15. mai 2022). «Ukraina vann Eurovision». NRK.no (på norsk nynorsk). Besøkt 15. mai 2022.
^heb/AFP/Reuters/dpa (29. desember 2014). «Poroschenko kündigt Vierertreffen mit Merkel, Putin und Hollande an» (på tysk). Der Spiegel. Besøkt 29. desember 2014. «Die Ukraine wirft Russland vor, die prorussischen Kämpfer im Osten des Landes mit Kämpfern und Waffen zu unterstützen. Moskau weist dies zurück. (Ukraina beskylder Russland for å støtte de prorussiske stridende i landets østlige del med stridende og våpen. Moskva tilbakeviser dette.)»
^Groot, Evert (25. februar 2019). «MARUV will not represent Ukraine in Tel Aviv». Eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 17. mars 2022. «Ukraine's public broadcaster UA:PBC and Vidbir winner MARUV have not reached an agreement on her participation in the 2019 Eurovision Song Contest.»
^«Ukraine – Eurovision Song Contest» (på engelsk). EBU. 22. mai 2019. Besøkt 13. juli 2019. «Ukraine first entered the contest in 2003 and rapidly became one of the most successful countries in the competition.»
^«Eurovision Song Contest Database». eschome.net. ESC Database. mai 2023. Besøkt 2. juni 2023.Gå til seksjonen «Voting», og nest siste linje: «Total number of...» Velg «all final points», velg «Ukraine» og deretter ønsket tidsperiode. Trykk deretter på pilen for å få opp liste over poengene.
^Bakhteev, Borys (24. mai 2005). «Arkivert kopi» (på ukrainsk). Telekritika. Arkivert fra originalenBruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 24. mai 2013.
_ESC_2017.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
