Under den kalde krigen tjente delingen av verden i to rivaliserende blokker til å legitimere en bred og diffus allianse ikke bare med de vesteuropeiske nasjonene i NATO, men mange u-land. Sent på 1980-tallet begynte regimene i den østeuropeiskeWarszawapakten å kollapse i rask rekkefølge. «Berlin-murens fall» ble sett på som et symbol for fallene til de østeuropeiske kommunistregjeringene i 1989. Amerikansk-sovjetiske relasjoner hadde blitt mye bedre i den siste halvdelen av 1980-tallet, med signeringen av en avtale om nedrustning av mellomdistanseraketter (INF) i 1987 og tilbaketrekningen av sovjetiske styrker fra Afghanistan i tillegg til cubanske styrker fra Angola.
Denne utviklingen undergrov begrunnelsene for å gi støtte uten vilkår til undertrykkende regjeringer som de i Chile og Sør-Korea som gikk gjennom en demokratiseringsprosess med amerikansk støtte i den samme perioden som Warszawapakt-landene. Noen amerikanske kommentatorer trodde at denne oppvarmingen av relasjonene mellom de to supermaktene i den kalde krigen kunne føre til en «delt fred» hvor amerikanske militærutgifter ville bli drastisk redusert. Denne argumentasjonen forsvant i den politiske debatten med utsikten til gulfkrigen. I stedet argumenterte president George H.W. Bush for ankomsten til «en ny verdensorden...friere fra trusselen fra terror, sterkere i forfølgelsen av rettferdighet og sikrere i søkingen etter fred. En epoke hvor verdens nasjoner, øst og vest, nord og sør, kan vokse og leve i harmoni.»
Nasjonalistisk agitasjon i de baltiske stater for uavhengighet førte til at først Litauen og så de to andre statene, Estland og Latvia, erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. 26. desember 1991 ble Sovjet offisielt oppløst og delt opp i femten deler. Den kalde krigen var over, og vakuumet som var etterlatt av kollapsen til regjeringer som i Jugoslavia og Somalia avslørte eller gjenåpnet andre forferdeligheter skjult av tiår med autoritative styrer. Mens der var en viss tilbaketrukket holdning i den amerikanske offentligheten, og til og med i regjeringen, til å involvere seg i lokale konflikter hvor der var lite eller ingen direkte amerikanske interesser på spill, tjente disse krisene som grunnlag for fornyingen av vestlige allianser mens kommunismen ble mindre relevant. Til denne effekten erklærte president Bill Clinton i sin innsettelsestale: «I dag, da en gammel orden forsvinner, er den nye verden mer fri men mindre stabil. Kommunismens kollaps has ført frem gamle uretter og nye farer. Amerika må klart fortsette å lede den verdenen vi gjorde så mye for å skape.»
Siden slutten av den kalde krigen hadde USA forsøkt å revitalisere institusjonelle strukturer fra den kalde krigen, særlig NATO, i tillegg til multilaterale institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken som den fremfører sine økonomiske reformer gjennom over hele kloden. NATO skulle etter hvert ekspandere innledningsvis til Ungarn, Polen og Tsjekkia og har senere beveget seg lenger østover. I tillegg la amerikansk politikk særlig vekt på neoliberal «Washington-enighet», manifestert i NAFTA som trådte i kraft i 1994.
Amerika gjorde ofte unilaterale fremstøt til økonomiske sanksjoner mot land som ble sagt å sponse terrorisme, engasjerte seg i fremstilling av masseødeleggelsesvåpen eller gjennomførte alvorlige brudd på menneskerettighetene. Noen gang var der enighet for disse forsøkene, som den amerikanske og europeiske embargoen påført salg av våpen til Kina etter sin voldelige undertrykkelse av protestene på Den himmelske freds plass i 1989 og FNs sikkerhetsråds pålegg om sanksjoner mot Irak etter deres invasjon av Kuwait. Støtte for andre sanksjoner derimot, som de USA krevde på Iran og Cuba, var begrensede og som fikk kongressen til å innføre tiltak som var ment å straffe utenlandske selskaper som ikke overholdt kravene i USAs egne lover.
Samuel P. Huntington skrev i en svært kritisk avhandling i 1999 at for å forsterke sin status i verden etter den kalde krigen, «har USA, blant andre ting, forsøkt eller blitt oppfattet i å forsøke mer eller mindre ensidig å gjøre følgende: presse andre land til å overta amerikanske verdier og praksis angående menneskerettigheter og demokrati, hindre andre land fra å skaffe seg militær kapasitet som kunne motstå amerikansk konvensjonelt herredømme, forsterke amerikansk lov utenfor eget territorium i andre samfunn, bedømme land ifølge deres etterfølgelse av amerikanske standarder på menneskerettigheter, narkotika, terrorisme, fremskaffelse av atomvåpen, fremstilling av raketter og nå religionsfrihet, innføre sanksjoner mot land som ikke følger amerikansk standard i disse sakene, promotere amerikanske korporasjonsinteresser under slagordene fri handel og åpne markeder, forme Verdensbankens og det internasjonale pengefondets politikk til å tjene de samme korporasjonsinteressene, intervenere i lokale konflikter som vil bedre amerikanske økonomiske interesser, promotere amerikanske våpensalg i utlandet og samtidig forsøk eå hindre lignende salg av andre land, presse ut en generalsekretær i FN og diktere oppnevnelsen av hans etterfølger, utvide NATO til å inkludere Polen, Ungarn og Tsjekkia og ingen andre, foreta militære aksjoner mot Irak og senere pålegge harde økonomiske sanksjoner mot regimet og kategorisere visse land som røverstater og ekskludere dem fra globale institusjoner fordi de nekter å følge amerikanske ønsker.»
Den industrialiserte verdens fullstendige avhengighet av olje, der store mengder og en betydelig prosentandel befinner seg under bakken i landene i Midtøsten, ble smertelig klart for amerikanerne først i etterspillet av oljesjokket i 1973 og senere i den andre energikrisen i 1979. Selv om realprisen falt tilbake til nivået før 1973 på 1980-tallet, som førte til overraskende gode tider for oljekonsumerende nasjoner (særlig Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan), gav de enorme reservene hos de ledende produsentene i Midtøsten garanti for regionens strategiske viktighet. På begynnelsen av 1990-tallet beviste oljepolitikken at den fremdeles var like farlig som den var i 70-årene.
Konflikt i Midtøsten utløste enda en internasjonal krise 2. august1990 da Irak invaderte og forsøkte å annektere nabolandet Kuwait som sin nittende provins. I forkant av invasjonen klaget Irak til det amerikanske utenriksdepartementet over kuwaitisk boring inn på irakisk område. Dette hadde pågått i årevis, men nå trengte Irak oljeinntekter til å betale sin gjeld og hindre en økonomisk krise. Saddam Hussein beordret tropper til den irakisk-kuwaitiske grensen og utløste alarm over mulighetene for en invasjon. April Glaspie, den amerikanske ambassadøren i Irak, møtte Hussein i et krisemøte hvor den irakiske presidenten fastholdt sin vilje til å fortsette forhandlinger. Irak og Kuwait møttes da for en endelig forhandlingsomgang som slo feil. Saddam sendte da sine tropper inn i Kuwait.
Amerikanske embetsmenn fryktet at president Hussein da var på randen av væpnet konflikt med oljerike Saudi-Arabia, en nær alliert med Washington siden 1940-tallet. Den vestlige verden fordømte invasjonen som en aggressiv handling, USAs president Bush sammenlignet Hussein med Hitler og erklærte at dersom USA og det internasjonale samfunnet ikke handlet, ville en oppfordre til aggresjon andre steder i verden.
USA og Storbritannia, to av de fem permanente medlemmene i FNs sikkerhetsråd, overbeviste sikkerhetsrådet til å gi Irak en frist for å forlate Kuwait. Den vestlige verden var bestemt på å ikke la de kuwaitiske oljeforsyningene komme under Husseins kontroll i frykt for at det ville få store innvirkninger på den globale økonomien. Irak hadde på den tiden samlet seg stor utenlandsgjeld og strevet med å betale gjelden som samle seg opp under Iran-Irak-krigen. Kanskje i respons, presset Hussein oljeeksporterende land til å heve oljeprisene og kutte produksjonen. De vestlige landene husket derimot den veldig destabiliserende effekten av den arabiske oljeembargoen i 70-årene.
Hussein ignorerte tidsfristen og sikkerhetsrådet erklærte krig mot Irak. Krigen startet i januar 1991 der amerikanske tropper utgjorde hoveddelen av koalisjonen som deltok i operasjon Desert Storm. Da irakiske tropper trakk seg ut fra Kuwait sent i februar, hadde Irak mistet omtrent 20 000 soldater, mens noen kilder snakket om så mange som 100 000 drepte og sårede på irakisk side.
Bush opplevde veldig høy tillit i meningsmålinger for sin jobb som president etter suksessen i gulfkrigen. Men økonomiske problemer ødela for Bush, og da H. Ross Perot gikk inn i kampen om å vinne presidentvalget i 1992, tapte Bush i en tresidig kamp mellom ham, den uavhengige kandidaten Perot og demokratenes kandidat Bill Clinton.
Clinton-regjeringen og den republikanske kongressen
Clinton var den første amerikanske sittende presidenten som har besøkt Norge. Her sammen med Kjell Magne Bondevik.
Clinton overtok presidentskapet som en av de yngste presidentene i USAs historie og den første av baby-boom-generasjonen som ankom Det hvite hus. Han lovet å fokusere på og løse noen av USAs mange innenrikssaker og ankom embetet med høye forventninger i enkelte leirer, til tross for lav valgdeltakelse i valget i 1992. Han ble derimot umiddelbart presset av kontroverer rundt de personlige bakgrunnene til noen av hans utnevnte og av politiske sammenstøt som dukket opp etter at han annonserte at han ville tillate homoseksuelle å tjene åpent i det amerikanske militæret.
Disse hendelsene i 1993 så ut til å sette mønsteret for en mann som ville bli en av USAs mer delte presidenter, sett på med stor glede av noen og dårlig likt av andre. Hans forslag i 1994 om et nasjonalt helsesystem, drevet frem av hans kone Hillary Rodham Clinton, utløste en politisk storm på høyresiden, hvor det ble intenst motarbeidet på det generelle prinsippet om at styresmakten var inkompetent og burde skrumpes, ikke ekspanderes. Det foreslåtte systemet overlevde ikke debatten.
År etter år vokste polariseringen i Washington mellom presidenten og hans motstandere på høyresiden, republikanerne som overtok flertallet i Representantenes hus i januar1995 og valgte Newt Gingrich som deres ordstyrer. Der var en rask vekst i markedet av nye mediakanaler som gav stemme til høyresiden. Rush Limbaughs radioprogram var en spektakulær suksess og en betydelig innflytelse i republikanernes valgseier. The Weekly Standard ble dannet i 1995 og etter valget av George W. Bush reklamerte det for seg selv at det var den mest leste publikasjonen i Det hvite hus. Disse nye mediakanalene forsterket de alltid høyrøstede kranglene som fikk noen til å snakke om en ny «kulturkrig» i amerikansk politikk. De mer ekstreme høyrevings-stemmene som utviklet seg til kompromissløs fiendtlighet mot regjeringen, særlig etter det mislykket angrepet på davidianerne i Waco, Texas, men ble diskreditert etter bombeangrepet i Oklahoma City i april 1995 av Timothy McVeigh.
Sammen med sterk støtte fra tradisjonelle demokrater og liberale, klarte Clinton å samle støtte fra moderate som foretrakk hans sentriske «nydemokratiske» politikk som styrte vekk fra utvidelse av styresmaktens tjenester fra New Deal og Great Society og som lot ham «triangulere» ved å ta vekk mange av republikanernes viktigste saker. Eksempler på slike kompromiss var et lovforslag om en velferdsreform som ble lov i 1996 som krevde at veflerdsmottakere måtte arbeide for å få del i fordelene og påla grenser for hvor lenge individer kunne motta betaling. Clinton drev også tung føderal «anti-kriminalitet» og styrte flere føderale dollar mot «krigen mot narkotika» og foreslo ansettelsen av 100 000 nye politifolk.
Clinton ble gjenvalgt i 1996 etter å ha beseiret senator Bob Dole og et svekket og marginalt kandidatur av H. Ross Perot.
Mange velgere i 1992 og 1996 hadde vært villig til å overse langvarige rykter om utenomekteskapelige affærer av Clinton og dømte dem irrelevante. Disse sakene toppet seg derimot i februar 1998 da rapporter dukket opp om pågående seksuelle forhold mellom Clinton og en ansatt i Det hvite hus, Monica Lewinsky. Clinton benektet innledningsvis kraftig forholdet: «Jeg hadde ikkeseksuelle forhold med den kvinne, frøken Lewinsky.» Hans kone Hillary beskrev beskyldningene som forfalsket sverting satt opp av en «stor, høyrevingskonspirasjon». Clinton ble senere tvunget til å trekke tilbake sine uttalelser i august etter at Lewinsky-saken kom under etterforskning av den uavhengige rådgiveren Kenneth Starr som hadde sett på forskjellige anklager om tidligere misgjerninger av Clinton i flere år. Siden Clintons benektelser hadde utvidet seg til en forklaring for Starrs etterforkning, startet riksrettshøringer i Representantenes hus mot president på anklager om falsk forklaring.
Clinton ble ikke dømt i rettssaken i senatet og en skandaletrett og flau amerikansk offentlighet var stort sett fornøyd med at saken ble lukket.
Globalisering og den «nye økonomien»
Clintons perioder som president vil i noen leirer huskes for landets hovedsakelig hjemlige fokus. Et veldig stort antall amerikanere ignorerte hovedsakelig politikken til fordel for foretnigs og personlige saker. Årene 1994-2000 så oppkomsten av hva mange kommentatorer kalte en teknologidrevet «ny økonomi» og en relativt høy økning i realproduksjonen, lav inflasjon og et fall i arbeidsledigheten til under fem prosent. Internett og relaterte teknologier gjorde sin første brede utbredelse i økonomien, som førte til en aksjeboble på Wall Street som lederen av landets sentralbankAlan Greenspan beskrev som «irrasjonel oppstemthet».
Etter at Sovjetunionen forsvant var USA militært dominerende, og Japan, noen ganger sett som den største økonomiske rivalen til USA, ble fanget i en periode av stagnasjon. Kina ankom som den viktigste handelspartneren på flere og flere felt. Lokale konflikter som i Haiti og på Balkan fikk president Clinton til å sende amerikanske styrker som fredsbevarere som skapte kontroversen rundt om det var USAs rolle å opptre som politi for resten av verden. Islamske radikale over sjøen truet med abgrep på USA for sine pågående militære nærvær i Midtøsten og iscenesatte til og med den første bombingen av World Trade Center i New York i 1993, i tillegg til et antall dødelige angrep på amerikanske interesser i utlandet.
Immigrasjon, hovedsakelig fra Latin-Amerika og Asia vokste på 1990-tallet og la grunnlaget for store endringer i demografien i den amerikanske befolkningen i de kommende tiårene, som at spansktalende erstattet afro-amerikanere som den største minoriteten.
Presidentvalget i 2000 ble intenst kontroversiell og førte til slutt til en høyesterettsdom i Bush mot Gore hvor retten dømte 5–4 til George W. Bushs fordel. Bush avla eden som president 20. januar 2001. De første åtte månedene av hans periode som president var relativt hendelsesfattig, men det ble klart at den økonomiske eksplosjonen fra 1990-årene var slutt. Året 2001 var plaget av en nimåneders nedgangstid, som så slutten på eksplosjonen psykologisk og resultatmessig, hvor produksjonen økte med bare 0,3% og arbeidsledigheten og feilslåtte forretninger økte betydelig. President Bush godkjente et stort føderalt skattekutt som skulle revitalisere økonomien.
Morgenen 11. september2001 ble fire passasjerfly kapret, to av dem ble fløyet inn i World Trade Center-tårnene i New York City og et annet i The Pentagon i Arlington, Virginia, og ødela begge tårnene og tok rett under 3000 liv. Det fjerde flyet krasjet i det sørlige Pennsylvania etter at noen passasjerer kjempet tilbake og provoserte kaprerne til å styrte det. Det ufattelige sjokket, sorgen og sinnet som ble frembrakt av angrepene forandret fundeamentalt den nasjonale stemningen. Presidenten erklærte at Osama bin Laden og hans terroristnettverk al-Qaida stod bak og annonserte en «krig mot terror».
Kongressen godkjente flere tiltak for å beskytte mot fremtidige angrep, inkludert opprettelsen av et sikkerhetsdepartement og godkjente USA PATRIOT-loven som ble kritisert av grupper som Amerikansk Borgerrettsunion. Regjeringens militære respons var å invadere Afghanistan 7. oktober 2001 i forfølgelsen av al-Qaida og Taliban-regjeringen som støttet og skjulte dem. USA ble fulgt av en koalisjon som inkluderte styrker fra mer enn et dusin stater, og lyktes i å fjerne Taliban fra makten, selv om kamper fortsetter mellom koalisjonen og afghanere av ulike fraksjoner.
I 2002 steg veksten i BNP til 2,8%. Et betydelig kortsiktig problem i første halvdel av 2002 var en skarp nedgang i aksjemarkedet, drevet delvis av avsløringen av tvilsomme regnskapspraksis i noen betydelige korporasjoner. Et annet var arbeidsledighet som opplevde den lengste perioden av månedlig økning siden den store depresjonen. Det robuste markedet, kombinert med arbeidsledigheten, førte noen økonomer og politikere til å henvise til situajonen som en «arbeidsløs gjenoppretting».
Krigen i Irak
George Walker Bush
I sin tale om rikets tilstand i januar 2002 kalte president Bush Iran, Irak og Nord-Korea en «ondskapens akse» og beskyldte dem for å støtte terrorisme og forsøkte å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Bush-regjeringen begynte å kjøre en offentlig sak for en invasjon av Irak, med begrunnelse at Saddam Hussein støttet terrorisme, hadde forbrutt seg mot våpenhvilen fra 1991 som FN hadde innført og hadde biologiske, kjemiske og atomvåpen, blant andre anklager.[1]
Noen viktige allierte av USA inkludert Frankrike, Tyskland og Canada, trodde ikke at bevisene for presidentens påstander var velbegrunnede nok til å rettferdiggjøre en invasjon i full skala, særlig ettersom militært personell fremdeles trengtes i Afghanistan. FNs sikkerhetsråd godkjente ikke invasjonen og USA stod derfor for de fleste styrkene i invasjonen av Irak. Med støtte fra en koalisjon viss viktigste partnere var Storbritannia, Australia, Polen, Spania og Italia, ble Irak invadert 20. mars 2003.
Etter seks uker med kamper mellom koalisjonen og den irakiske hæren, hadde de invaderende styrkene sikret kontroll over mange nøkkelregioner. Hussein hadde flyktet fra sitt palass og hans regime var klart over. 1. mai erklærte Bush, under et skilt som sa «oppdrag utført», at bakkeoperasjonene var over. Uansett fortsatte kampene med irakisk motstand og eskalerte gjennom presidentvalget i 2004. Saddam Husseins sønner Qusay og Uday ble drept av amerikanske styrker, Hussein selv ble fanget i desember 2003 og dømt til døden ved hengning.[2]
Med økende antall drepte og sårede og den økende prisen for invasjonen og rekonstruksjon av Irak anslått til $200 milliarder, har krigen mistet[når?] rundt en tredjedel av sine tilhengere i USA siden slutten av de betydelige operasjonene ble annonsert. Nylige meningsmålinger antyder at internasjonal misnøye med USA er rekordhøy, med et flertall av Europas befolkning tror at landet er for mektig og handler hovedsakelig i selv-interesse, og en stor majoritet i hovedsakelig muslimske nasjoner mener at USA er arrogant, krigersk eller hatefull ovenfor islam.[3]
George W. Bush ble gjenvalgt som president i november 2004 etter å ha vunnet over demokratenes utfordrer John Kerry. Bush fikk 51% av det totale stemmeantallet.
Senator Barack Obama fra Illinois vant presidentvalget i 2008 og ble gjenvalgt i 2012. Da Obama tiltrådte var USA midt oppe i finanskrisen. Obama fikk USA på fote igjen. Under Obamas første toårsperiode som president hadde han støtte av et flertall i begge kamrene i Kongressen, og han fikk innført Patient Protection and Affordable Care Act, også kalt Obamacare. Mer enn 20 millioner mennesker som ikke før hadde helseforsikring, fikk helseforsikring, og det ble ikke lenger lov å nekte folk forsikring på grunnlag av tidligere sykehistorie. Andelen amerikanere uten helseforsikring gikk ned fra 16 % i 2010, til 8,9 % i 2016.[4] De siste seks årene hadde Obama ikke lenger støtte i begge kamre, det republikanske flertallet i Senatet anført av Mitch McConnell gjorde det det kunne for at Obama ikke skulle få igjennom ny lovgivning.[5] Obama styrte i stedet mer gjennom presidentordre. Han sluttet USA til Parisavtalen om klima og inngikk atomavtalen med Iran.[6] Over 100 føderale dommerembeter sto ledig da Obamas presidentperioder var over fordi Senatet i perioden 2011–2016 bare godkjente 28 % av de dommerne Obama nominerte.[7]
Ved presidentvalget i 2016 ble forretningsmannen og realitystjernen Donald Trump (R) valgt etter å slått den demokratiske motkandidaten Hillary Clinton. Han hadde ikke bakgrunn som politiker, og fikk mange velgere med seg i slagordene Make America great again og Drain the swamp om å renske opp i Washington D.C. Trump fokuserte også på å bygge en mur mot Mexico for å demme opp for ulovlig innvandring. I innsettingstalen poengterte Trump at han ville sette «America first», og dette materialiserte seg blant annet i at han trakk USA fra handelsavtalen med mange stillehavsland, Trans-Pacific Partnership, og fra Parisavtalen om klima, og han reforhandlet North American Free Trade Agreement,NAFTA, slik at den ble erstattet med United States–Mexico–Canada Agreement.[8] Trump trakk også USA fra atomavtalen med Iran som hans forgjenger Obama hadde inngått.[9]
Trump utnevnte over 200 dommere i det føderale rettsvesenet i løpet av sin presidentperiode, derav de tre høyesterettsdommerneNeil Gorsuch, Brett Kavanaugh og Amy Coney Barrett. Neil Gorsuch ble utnevnt like etter Trumps innsetting i 2017. Embetet hadde da stått ubesatt etter Antonin Scalias død i februar 2016. President Obama nominerte Merrick Garland, men Senatet med republikaneren Mitch McConnell i spissen nektet å behandle saken. Amy Coney Barrett ble utnevnt kort tid før presidentvalget i 2020, etter at Ruth Bader Ginsburg døde i september 2020. De tre utnevnelsene førte Høyesterett i en konservativ retning: Seks av dommerne var nå utnevnt av presidenter fra Det republikanske partiet, mens tre var utnevnt av presidenter fra Demokratene.[10]
I Trumps presidentperiode økte polariseringen i USA. Trump spredte løgner om at media er folkets fiende, og snakket generelt bullshit i mange sammenhenger.[11] Etter at Trump tapte presidentvalget i 2020 mot Joe Biden, nektet Trump å akseptere nederlaget og spredte en konspirasjonsteori om at valget var «stjålet». Dette toppet seg 6. januar 2021 da Kongressen var i ferd med å foreta den endelige godkjenningen av presidentvalget. Oppildnet av Trump trengte voldelige tilhengere av han inn i kongressbygningen. Fem mennesker døde, og kongressrepresentantene ble brakt i sikkerhet før inntrengerne kom inn til dem. Etter dette ble Trump tiltalt for andre gang i riksrett, og han ble frikjent for andre gang.
Bidens presidentperiode
Joe Biden gjorde om på mange av Trumps avgjørelser etter at han ble innsatt i januar 2021. USA meldte seg inn igjen i WHO og tilsluttet seg Parisavtalen.[12]
I 2021 trakk USA seg ut av Afghanistan etter 20 år med krig etter at Taliban hadde gjenvunnet makten over landet. Krigen i Afghanistan er den lengste i USAs historie.[13]
Biden fikk Kongressen med på en lov om å investere 1,2 billiarder USD i infrastruktur, det vil si i utbygging av bredbåndsnett, veier, bruer, tog, havner, elektriske ladestasjoner og utskifting av gamle vannrør. Loven hadde blitt støttet også av enkelte republikanere, mens noen få demokrater ikke hadde stemt for loven.[14]
Loven om redusert inflasjon, som den ble kalt, ble vedtatt i 2022. Den regulerer klima-, helse- og skattetiltak, og ble vedtatt i Kongressen etter lang tids behandling. Demokraten Joe Manchin som representerer West Virginia i Senatet var lenge imot loven, men gikk med på den – etter endringer – i august 2022. 375 milliarder dollar skal investeres i klimatiltak og det ble satt et tak for farmasifirmaenes pris på medisiner i Medicare.[15]
I saken Dobbs v. Jackson Women’s Health Organization opphevet USAs høyesterett i juni 2022 Roe mot Wade-dommen fra 1973 og Planned Parenthood vs. Casey-saken fra 1992, to høyesterettsdommer som i praksis legaliserte abort i USA, på føderalt nivå. Beslutningen gav de enkelte delstatene ansvaret for å beslutte om abort skal være lovlig eller ikke.[16]
.svg)
