En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. Løgn foregår mellom mennesker når løgneren uttaler noe hen vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant.
En løgn er fremsatt for å villede, og som altså ikke er i overensstemmelse med avsenderens egen forståelse av sannheten.
Løgn er et etisk begrep. Enhver uttalelse som har til hensikt å villede i forhold til egen oppfatning av sannheten kan karakteriseres som løgn i etisk forstand. Dette kan også innebære å si noe som faktisk er sant. Eksempel: Styrmannen skrev i skipsloggen: «I dag er kapteinen edru». En slik uttalelse impliserer at kapteinen er en fyllik, noe som slett ikke behøver å være tilfelle. Altså kan styrmannen ha sagt noe sant, men på en måte som har til hensikt å villede. Dette blir i så fall løgn.
Løgn er ikke det motsatte av sannhet. Løgnens motstykke er oppriktighet, eller ærlighet. (Det motsatte av sannhet er usannhet). Det går fint an å si en usannhet uten å lyve. Man kan være i god tro, være feilinformert, ha misforstått, feiltolket, være ført bak lyset og så videre.
En person som lider av indre tvang til å lyve kalles mytoman eller, noe misforstått: lystløgner.
Hva forskningen sier om hvorledes løgn avsløres
En rekke «eksperter» har med jevne mellomrom hevdet at de vet hvorledes løgn kan avsløres uten at dette kan bekreftes i forskning.
Forskningen hittil omfatter både kreative modellforsøk i laboratoriet og feltstudier foretatt i en kriminalpsykologisk sammenheng hvor det står mye på spill og hvor avsløring av løgn har store konsekvenser. Og det forskningen viser hittil (2020), er at de populært antatte tegn på løgn – det unnvikende blikket, blunking, selvmanipulering, generelt urolig kroppsspråk og skifte i kroppsstilling, urolige ben – ikke har sammenheng med hvorvidt avsender faktisk produserer en løgn.[1]
Referanser
Se også
Eksterne lenker
