PROFILBARU.COM

Tore Hund
	Vikinghøvdingen Tore Hund (ca. 990-1030).; Tegningen er basert på illustrasjonene fra den populære folkeutgaven av Heimskringla, som ble utgitt første gang i 1899 under tittelen Snorre Sturlassons kongesagaer. De øvrige tegningene i denne artikkelen er hentet derfra.
Født	990
Død	1035
Beskjeftigelse	Oppdagelsesreisende
Far	Tore fra Bjarkøy
Søsken	Sigurd Toresson; Sigrid Toresdatter
Nasjonalitet	Norge
	Tore Hund på Commons

Tore Hund (norrønt Þórir hundr), født rundt 990 og død en gang etter 1030, var en av de betydeligste høvdingene i Hålogaland. Han hadde gård på Bjarkøy i det senere Troms fylke. Tore Hund var en av lederne i opprøret mot kong Olav Haraldsson Digre, slik det er blitt beskrevet i Snorre Sturlassons saga om Olav den hellige i Heimskringla.

Tore Hund var ute i vikingtokter og ledet flere ekspedisjoner nordover til Kolahalvøya og Kvitsjøen i Bjarmeland (dagens Russland). Da Olav Haraldsson ble konge, ble Tore Hund hans lendmann i nord ^[2]. Over tid surnet forholdet mellom kongen og Tore, det startet med kornmangel i Hålogaland, noe som førte til drap. Drapene førte til hevn og nye drap, og det tvang Tore Hund til å gå i opposisjon til Olav Haraldsson og alliere seg med den danske kongen Knut den mektige. Konflikten endte i det store slaget ved Stiklestad i 1030.

Tore Hunds ætt

Tore Hund tilhørte Bjarkøyætta. Alt i Harald Hårfagres dager nevnes Karl på Bjarkøy som ble dømt fredløs etter å ha drept Tore Svarte. Karls sønn, Olav Bekk, dro til Island samtidig med Tore Tussasprengar. Antagelig var Tore i slekt med disse, og selv var Tore Hund sønn av Tore fra Bjarkøy, en betydelig herse i nord som var i viking med småkongen Harald Grenske, far til Olav Haraldsson, og var sammen med Harald på frierferd til Sigrid Storråde, hvor begge mennene ble brent inne.

Tore Hund var gift med en kvinne ved navn Ranveig, men vi kjenner ikke til hennes ætt. Med Ranveig fikk han sønnen Sigurd Toresson fra Bjarkøy. Om han hadde flere barn er uvisst og kanskje heller ikke sannsynlig.

Broren Sigurd Toresson var også en betydningsfull høvding og var bosatt på Trondenes sør for Bjarkøy og Grytøya. Sigurd var standsmessig gift med Sigrid Skjalgsdatter, søster til Erling Skjalgsson på Jæren, og med Sigrid hadde han sønnen Asbjørn som siden ble kalt for Asbjørn Selsbane.

Tore Hunds søster, Sigrid Toresdatter, ble inngiftet med Olve Grjotgardsson på Egge for å knytte allianser med de mektigste høvdingene i Trøndelag. Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge.

Politisk strid

Hålogaland kan rimeligvis bli sett på som en selvstendig fristat før Norge var fullstendig samlet utover 1000-tallet, men Hålogaland var ingen politisk enhet. De ulike høvdingene slåss innbyrdes for å utvide sine maktområder og allierte seg med kongen i sør om de opportunsk så fordeler av det, og brøt alliansen med kongen tilsvarende. For Tore Hund og andre betydningsfulle høvdinger var det ingen grunn til å akseptere det overherredømmet, til dels bygget på vold og brutalitet, som først Olav Tryggvason og siden Olav Haraldsson sto som representanter for.

Tore Hund ble født i en tid preget av nye og gamle konflikter. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson sto for kristning av landet, men kristningen var ikke spørsmål om tro alene. Kristendommen var også et mektig politisk redskap for å rive gamle høvdingsystemer over ende, og for Hålogaland var det ingen selvsagt sak at Hårfagreætten hadde noen odelsrett til å styre utenfor Vestlandet.

At Tore Hund ikke var kristen, men hedning er i denne sammenhengen underordnet. Det politiske styret som jarlebrødrene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson hadde stått for før Olav Haraldsson, var basert på religiøs toleranse som forhindret politiske konflikter. I tillegg var det også et økonomisk spørsmål som strakte seg langt tilbake i tid: Kongedømmet som var basert på Vestlandet, og i Olav Haraldssons tilfelle på Østlandet, krevde å få monopol på både finneskatten og handelen med Nord-Norge og Kvitsjøen. Det var ikke selvsagt at Tore Hund anså det som rettferdig at kongen skulle bryte og ta gammel hevd.

I tillegg hadde Tore Hund et personlig motsetningsforhold til kongen ved at denne hadde idømt ham en stor bot etter et mord, foruten at kongen selv drepte en av hans nære familiemedlemmer, nevøen Asbjørn Selsbane. Da Olav Haraldsson sto ansvarlig for at høvdingen Erling Skjalgsson ble drept på en lite høvisk måte i 1028, var begeret fullt. Tore Hund stilte seg sammen med høvdingene Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta i spissen for et opprør mot kongen. En allianse med danskekongen Knut den mektige lå da i kortene.

Olav Haraldssons motstandere

Olav Haraldsson bygde seg allianser med et nett med slektsforbindelser, og knyttet således til seg blant annet Kjetil Kalv på Ringnes i Stange, og Tord Guttormsson på Steig i Fron, men dette nettet var forbeholdt Østlandet. Vestlandet og Hålogaland hadde han ikke full kontroll over.

Den mest betydelige høvdingen var Erling Skjalgsson på Jæren som ikke bare kontrollerte Rogaland, men store deler av Vestlandet. Sigvat skald kaller ham for skjöldungr jarla, det vil si «jarlers konger», noe som sier mye om den enestående posisjonen som Erling hadde i Norge. I tillegg hadde han knyttet viktige og komplekse slektsbånd til andre betydningsfulle ætter, spesielt de i nord. Selv var hans mor Olav Tryggvasons søster Astrid, og hans egen søster Sigrid var gift med Sigurd på Trondenes, bror av Tore Hund. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. En søster av Torberg var gift med Hårek av Tjøtta, og en av sønnene til Erling, Aslak, var gift med Svein jarls datter Sigrid.

For å få totalitær kontroll over Norge måtte Olav Haraldsson i førstningen gå utenom en så mektig mann som Erling Skjalgsson. Han gjorde Hålogaland til et første mål før Rogaland, og fikk Tore Hund som sin lendmann. Men rundt 1021 lar han Olve Grjotgardsson på Egge drepes, og gjør Tore Hunds søster til enke. Da endres forholdet mellom kongen og hålogøyingene. Bedre blir det ikke at høsten slår feil i Nord-Norge, og Olav Haraldsson legger ned forbud mot salg av korn til Hålogaland.

Resultatet av mangel på korn

«Reis heim igjen, håløyg!»

Snorre Sturlasson utpensler den kommende konflikten mellom Tore Hund og Olav Haraldsson gjennom en serie opptrappende konflikter^[3]

Tore Hunds bror Sigurd på Trondenes holdt tre blot hvert år, og selv da han tok kristendommen fortsatte han å holde gjestebud med mye folk ved samme tidspunkt som før. Da Sigurd døde av sykdom, tok den 18-årige sønnen Asbjørn opp arven og holder gjestebud som tidligere, inntil kornhøsten slo feil i Hålogaland. Neste år var det like ille, og moren Sigrid ville han skal spare korn og avholde seg fra gjestebud, men det ville ikke sønnen. Han fikk lånt korn, men neste år, 1022, var det fortsatt ille, og da kommer det bud fra kong Olav Haraldsson at ingen fikk lov å selge korn til Hålogaland.

Likevel seilte Asbjørn sørover for å kjøpe korn. Han kom til Karmsund ved Avaldsnes hvor Tore Sel var kongens årmann. Tore Sel møtte Asbjørn og hørte ærendet hans, ville ikke selge ham korn og i stedet advarte eller truer ham: «Reis heim igjen, håløyg! Det blir det beste for deg!»

Asbjørn dro likevel videre sørover inntil han møter onkelen Erling Skjalgsson og la fram ærendet sitt for ham. Erling sa at det ikke ville bli enkelt da kongen hadde nektet alt kornsalg. Asbjørn sa videre at han forsto det slik at Erling ikke var mer fri fra kongen enn at han ikke kunne gjøre hva han vil med kornet sitt. Erling lo og sa: «Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme». Erling omgikk formelt kongens forbud ved å la trellene selge korn til Asbjørn, ettersom disse ikke sto under lov som andre.

På veg nordover måtte Asbjørn igjen passere Avaldsnes og blir møtt av Tore Sel som kom med mange folk og tok kornet fra håløygen. Til sist tok han det staselige seilet og gir ham et dårlig et i bytte ettersom «det var godt nok når de seiler med tom båt».

Det var en dypt deprimert Asbjørn som seiler tomhendt hjem. Ikke kunne han holde julegilde, og da ville han heller ikke gå i gjestebud til onkelen Tore Hund. Tore Hund synes dårlig om det og lot det høre at gutten fryktet «en Sel-Tore på hver holme». Den ydmykelsen kunne ikke Asbjørn leve med, og da våren kom, seiler han igjen sørover.

Rygekongen velger side

På Avaldsnes er kong Olav på besøk, og han spør Tore Sel om hvordan håløygene tok tapet av kornet. Tore Sel svarer at det likte de dårlig, men da han tok seilet, begynte Asbjørn å gråte. Dette hører Asbjørn og styrter inn i stua med hevet sverd og slår hodet av årmannen slik at det faller av foran kongen. Olav Haraldsson blir rasende og får Asbjørn satt i lenker.

Da griper Erling Skjalgsson inn, og med seg har han så mye som 1500 mann. Han ber kongen dømme straff så lenge gutten ikke må bøte med livet eller fare fra landet. Dette er første gang Erling Skjalgsson, rygekongen, går i direkte opposisjon mot kong Olav som rasende blir nødt til å bøye av. Kong Olav dømmer Asbjørn til å overta Tore Sels plass som årmann. Asbjørn aksepterer, men vil gjerne hjem til Trondenes først. Kongen går nødigst med på det. Snorre slår deretter fast at uvennskapet mellom Erling og Olav vokste etter dette.

Vel hjemme kommer Tore Hund og råder Asbjørn om å ikke gå i kongens tjeneste, og til gjengjeld skal ætten og frender støtte ham mot kongens uvennskap: «Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel!» Asbjørn gjør som Tore Hund råder.

Mordet på Asbjørn

I 1024 tok kong Olav halve sysselen i Hålogaland fra Hårek på Tjøtta og gav den til Åsmund Grankjellson som gikk i forbund med to brødre på Langøya i Vesterålen, Gunnstein og Karle, som begge ville innynde seg hos kongen.^[4]

Da Åsmund hørte at Asbjørn Selsbane hadde seilt til stevnet ved Vågan, dro han ut sammen med Karle for å møte ham på heimvegen. De gjenkjenner Asbjørn på hans blå kjortel ved roret, og da skipene passerer hverandre i et sund, sa Åsmund at han skulle få farget den kjortelen rød. Han kastet et spyd etter Asbjørn, traff ham midt i livet og naglet ham fast til tofta. Skipet fraktet Asbjørn tilbake til Trondenes som lik.

Mor Sigrid sendte bud på Tore Hund til gravøl. Da folket skulle ta avskjed, gav hun hver og en rike gaver, og til sist tok hun farvel med Tore Hund ved å rekke ham et spyd og sa så:

«Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal være hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.»

I Snorres levende skildring var Tore Hund så rasende at han ikke klarte å slippe spydet eller si et ord, og folk måtte støtte ham slik at han ikke gikk rett på sjøen.

En fatal ferd til Bjarmeland

Våren 1026 sendte kong Olav Haraldsson sin hirdmann Karle fra Langøya på Bjarmelandsferd. Gunnstein ble også med. Avtalen var at kongen skulle ha halvparten av hva de fikk inn. Da Tore Hund hørte dette, dro han med, men i eget skip og sa at de skulle dele likt. Brødrene var lite lystne når de så størrelsen på Tores skip og antall menn ombord, men de ble med. Stemningen var dog spent mellom partene, men utbyttet de fikk var rikt.

Da Tore Hund ville dele utbyttet, var brødrene uvillige. Da kjører Tore Hund spydet sitt tvers gjennom Karle, og i henhold til Snorre med følgende replikk: «Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle!»

Gunnstein fikk med seg liket av broren og satte til havs. Tore Hund fulgte etter, og halte innpå inntil Gunnstein seilte skipet sitt i fjæresteinene og stakk av til lands. Tore Hund tok alt godset på det etterlatte skipet og senket det i havet med stein.

Gunnstein kom seg etter hvert sørover og fortalte kongen om Bjarmelandsferden.

Tore Hund må betale bot

Våren 1027 bød kong Olav leidang langs hele landet for å møte kong Knut den mektige. Kalv Arnessons bror, Finn Arnesson, ble sendt nord til Hålogaland for å organisere leidangshæren. I Vågan skulle hæren samles, og Tore Hund kom med det store langskipet sitt med plass til 80 mann. Da Finn møtte Tore Hund på tinget, tok han straks opp drapet på Karle og krevde på kongens vegne en bot på 30 merker gull.

Tore Hund verget seg med at boten var stor, og at han iallfall måtte ha tid på seg til å samle penger. Finn satte spydodden mot brystet til Tore og krevde at boten skulle betales på stedet. Tore Hund tok da til å låne penger av kjenninger og fikk litt her og litt der, litt sølv og litt gull, og imens gikk tiden og folk forlot stedet. Finn oppdaget at det ble lite med folk rundt ham, og han tok det som Tore Hund hadde skrapet sammen, kanskje en tredjedel, og sa at resten måtte betales direkte til kongen. Så dro han hastig sørover etter hæren.

Tore Hund klargjorde sitt eget skip og seilte ut gjennom Vestfjorden. Lengre sør seilte han klar av Norge, krysset Nordsjøen til England og til kong Knut.

Tore Hund i kong Knuts tjeneste

Våren 1027 seilte kong Olav sørover med hæren og herjet i Danmark mens svenskekongen Anund Jakob herjet i Skåne. Kong Knut samlet hæren i England og seilte østover. Med seg hadde han nordmennene Håkon Eiriksson, Erling Skjalgsson og Tore Hund. Hårek på Tjøtta var derimot i kong Olavs hær. Kong Knut la seg med hæren i Øresund, og da gikk kong Olav og hæren i land og etterlot skipene sine, dog ikke Hårek som ikke ville oppgi skipet sitt. Etterpå klarte han å lure seg forbi danskekongens flåte og seile nordover til Tjøtta.

I 1028 seilte kong Knut til Nidaros sammen med Tore Hund, og i Trøndelag ble danskekongen lyst til Norges konge. Både Tore Hund som Hårek på Tjøtta ble gjort til kongens lendmann, fikk finnskatten og rike gaver.

Både 1029 og 1030 var Tore Hund på finneferd nord for Hålogaland. Etter sigende skal han ha kjøpt tolv skinnkofter av finnene som var så sterke at jern ikke beit på dem. Når det kommer ord om at Olav Haraldsson var på veg tilbake til Norge østfra, byr Tore Hund ut leidang i Hålogaland og seiler sørover.

Slaget på Stiklestad

På høysommeren 1030 kom Olav Haraldsson østfra med en hær, men bøndene samlet seg i stort antall for å møte ham. Tore Hund ledet bondehæren sammen med Hårek på Tjøtta og Kalv Arnesson^[5]

Bondehæren minnet hverandre om den friheten som kong Knut har lovet dem og som de mente Olav Digre ville ta fra dem. Tore Hund sa «Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av fire menn som alle sammen var gjæve i stilling og ætt: Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grotjard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne.»

I henhold til tradisjonen hadde Tore Hund med seg 11 utvalgte menn i tillegg til de øvrige fra Hålogaland. De sto først i fylkingen under egen fane sammen med Håreks og Kalvs menn. I tillegg var det en håløyging som het Torstein Knarresmed^[6]. Kong Olav hadde tatt fra ham et handelsskip, og han ville være fremst i fylkingen. Når Tore Hund ropte «Fram, fram, bondemenn!», tørnet hærene sammen.

Fremst i kongshæren sto Olav selv, og han hogg med sverdet etter Tore, men Tore hadde ei reinsskinnskofte, og slaget sklei av i en sky av reinshår. Kongen ropte da til Bjørn Stallare som hadde øks: «Slå du hunden som jern ikke biter på!» Bjørn Stallare ga Tore et slag med øksehammeren slik at han vaklet, men slo ham ikke overende. I stedet kjørte Tore spydet Selshevneren gjennom den andre mens han sa: «Slik spidder vi bjørnene!»

Torstein Knarresmed hogg kong Olav med øksa og traff ham over kneet. Finn Arnesson drepte deretter Torstein. Kongen kastet fra seg sverdet, lente seg mot en stein og begynte å be Gud hjelpe seg. Tore Hund lente seg fram og støtte spydet opp under kongens brynje og inn i maven på ham. I samme stund fikk han også et tredje sår av ei øks på venstre side av halsen. Av disse tre skadene døde kongen.

Etter kongens død varte ikke slaget lenge. Kongshæren flyktet, og bondehæren forfulgte dem ikke. De vendte tilbake til stridsvollen hvor mange hadde frender og venner. I henhold til tradisjonen var det Tore Hund som bredte et klede over kongens lik.

Den ondskapsfulle Tore Hund

Ettertiden, spesielt de kirkelige skriftene, har forsøkt å rettferdiggjøre Olavs krav til tronen og hans kongedømme ved å fordømme og fortegne hans motstandere. Hvis helgenkongen var god, var hans motstandere onde. Fienden er djevelen og Olavs motstandere djevelens medhjelpere. Tore Hund og hans allierte var «ondsinnede mennesker og ugjerningsmenn», og «svikere», «onde» og «troløse». Betegnende er Adam av Bremens påstand at høvdingene gikk mot kongen fordi han hadde drept konene deres, og kvinnene ble drept fordi de drev på med trolldom.

Trolldomsmotivet går igjen for nordlendingene og Hålogaland. Tore Hund drev handel med finnene og skaffet seg «tolv reinskinnskufter med mye trollskap i». Siden stilte Tore Hund elleve utvalgte menn først i striden mot kongen, og han selv var den tolvte, og underforstått var de tolv bar alle kofter besatt med trolldom. Trolldomstemaet går igjen også i Olav Tryggvasons saga i hans møte med Raud den ramme.

Etter at Olav var flyktet til Gardariket sier Snorre Sturlasson at grunnen til at nordmennene reiste seg mot kongen var at «de ikke tålte hans rettferdighet» da han straffet rike likt med fattige. Denne rettferdiggjøringen av Olavs styre er ikke historisk korrekt, like lite som konstruksjonene om trolldom og de senere påståtte mirakler er det.

Tore Hund og hans følgesmenn kjempet ikke mot en rettferdig helgenkonge. Tvert imot, de bekjempet den urimelige og harde kong Olav Haraldsson som kom sørfra. Helgengjøringen skjedde etter slaget på Stiklestad og i et slikt omfang at alle tidligere vurderinger og verdier ble snudd opp ned. En av grunnene var at danskekongens Knut den mektiges løfter ikke ble holdt, og helgengjøringen ble politisk opportunt.

Den fordømte Tore Hund

Samtidige skaldekvad nyanserer det religiøse bildet som fortrengte det politiske bildet av Olav Haraldsson. Sigvat skald sier i kvadet Erfidråpa at Olav hogg etter Tore med sverdet, men det beit ikke på Tore Hund. Også Sigvat var preget av den kirkelige demoniseringen av kongens motstandere, men samtidig sier han at «den mann som bebreider Tore for feighet, fornekter den dristige Hunds sanne mot, (...) ettersom den kraftige kriger (...) våget å rette hugg mot en konge».

Det kirken fordømte mest, å gjøre opprør mot en kristen konge og således mot Gud selv, er det samme som i Sigvats øyne likevel kan beundres ettersom det krever en mann med usedvanlig krigersk mot å gå imot slike mektige krefter.^[7]

Etter slaget på Stiklestad forlot Tore Hund Norge. Snorre har kun vage og sekundære informasjoner om hans videre skjebne: «Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake.»^[8] At Jorsal, det vil si Jerusalem, skulle ha vært målet tyder på at Snorres kilde mente at Tore Hund hadde en bot å sone, noe som ikke er rimelig for en mann som gjorde det han mente var rett. Hvor Tore Hund til slutt havnet, er uvisst, men ettersom han ikke blir bekreftet i andre kilder, er det rimelig å anta at han må ha dødd kort tid etter, enten i 1030 eller året etter. Hjem til Bjarkøy kom han uansett aldri mer.

De historiske kilder

Det finnes en kort fortelling ved navn Selsbanetåtten som gjenforteller skjebnen til Tore Hunds nevø. Både Asbjørn Selsbane og Tore Hund opptar en betydelig del av Olav den helliges saga, skrevet av Snorre Sturlasson, og er blant de litterære høydepunktene i denne sagaen.

Snorres innslag om Tore Hund er blitt sammenlignet med Den eldste saga om Olav den hellige hvor innslagene av direkte tale er betydelig kortere. Forskerne mener det er sannsynlig at det i begge tilfeller egentlig dreier seg om et sammendrag fra et felles skriftlig forelegg. Det vil si at begge sagaene har benyttet en saga som siden er gått tapt. I tillegg er også Fagrskinna et sammenligningsgrunnlag. Det er sannsynlig at Snorre kan ha oppholdt seg i Nidaros vinteren 1218–1219 og nedtegnet sagn han har hørt av nordlendinger eller skrevet av fra en norsk saga om høvdingene i Hålogaland. Til sammenligning er flere irske krøniker fra middelalderen satt sammen fra overleverte tekster for å gjenskape tapte, eksempelvis Irlandskrøniken eller Connacht-annalene, men i motsetning til Irland og andre land, har man ikke forsøkt å rekonstruere tapte sagaer i Norge.

Flere forskere har jobbet med disse hypotesene, som selvsagt vanskelig lar seg bevise. I avhandlingen Fra sagn til saga (1923) forsøkte historikeren Toralf Berntsen å spore en norsk sagatradisjon som har vært kildene til Snorre. Berntsens konklusjon var at det har eksistert minst to skrevne sagaer, den ene om Hårek fra Tjøtta og hans ætt, og den andre om Tore Hund og hans ætt.

Ut fra en detalj i Fagrskinna har Jan R. Hagland i en artikkel fra 1975 argumentert overbevisende for at forfatteren har hatt tilgang til en prosatekst som har ledsaget kvadet. Øyvind var som kjent Håreks far.^[9]

Filologen Alfred Jakobsen har i en artikkel i Nordlands historie (bind 2, 1994) gått Berntsens hypoteser etter i sømmene og finner dem meget sannsynlige. Forfatteren av Den eldste saga har de samme kunnskapene som Snorre, men de to benytter dem ulikt. Snorre er mest opptatt av kronologi, mens forfatteren av Den eldste saga interesserer seg mest for slaget ved Stiklestad og mangler Snorres kompositoriske grep, eller, som Jakobsen konstaterer, han er urutinert ved at han både foregriper begivenheter og samtidig stryker begivenheter som har betydning for framdriften. I forbindelse med omtalen av Hårek sier Snorre: «...og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner.»^[10]

Snorres eget utsagn er i seg selv en indikasjon som bekrefter at en tapt saga faktisk har eksistert ved at han viser til kilder som ikke passet inn i hans kronologi. Også i teksturen finner Jakobsen spor. Således er den lokalkjente beskrivelsen av nordnorsk topografi noe man ikke kan forvente at en islending ville kjenne til. Jakobsen konstaterer at fortellingen om Tore Hund som Snorre gjenforteller, er et sannsynlig utdrag fra en antatt Håløygenes saga, sannsynligvis tematisk lik Orknøyingenes saga, og antagelig har det også eksistert en saga om Ladejarlene.

Trivia

I henhold til lokale legender skal Tore Hund ha gravd ned en skatt på Hustad-Skjervøya i Lofoten. Øya ligger vanskelig tilgjengelig og har alltid vært ubebodd. Som trollkyndig skal Tore Hund ha fått underjordiske til å passe på skatten. I årenes løp har mange gravd etter den, men ingen har funnet den.
Vera Henriksen debuterte i 1961 med boka Sølvhammeren, som er første del av en trilogi om Tore Hunds søster Sigrid Toresdatter. Bok nummer to, Jærtegn, kom i 1962, og den siste boka, Helgekongen, kom året etter. Her fremstår Tore Hund som en mann som handler ut fra sin overbevisning.
Dansedramaet «Sigrid på Egge» som siste gang ble vist i friluftsamfiet på Egge Museum ved jonsoktid i 1997 og bygger på en grunnidé fra Vera Henriksens romantrilogi.
Tore Hund og falne stridsmenn er tittelen på en diktsamling av Gunnhild Skjefstad, utgitt 2006, og består av 44 dikt.
«Tore Hunds minnebauta» ble reist i 1980 ved veien til Bjarkøy kirke på Bjarkøy til minne om håløygingen og hans ætt. Bronserelieffet på steinene er laget av kunstneren Svein Haavardsholm som har hentet motivet fra det dramatiske øyeblikket da Sigrid Skjalgsdatter, Asbjørn Selbanes mor, overrekker Tore Hund det blodige spydet ‘Selshevneren’ og krever at han hevner brorsønnen sin.
Tore Strand Olsen har en tegneserie ved navn Tore Hund. Bortsett fra tittelen har den ikke noe med den historiske Tore Hund å gjøre, men handler om Tore, tegneren selv med hundemaske, og forteller om hvordan det er å være en fattig tegneseriekunstner. Serien fikk Sproingprisen som beste norske tegneserie i 1998.
Sverre Årnes dramatiserte og tegnet i 1982 et album i regi av Norsk TegneserieForum. Hoverpersonen er Asbjørn Selsbane, men også Tore Hund blir introdusert. Opplaget var 500 eks., og Årnes tok seg i overkant mange historiske friheter.

Referanser

^ Genealogics^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Solberg, Bergljot (2003). Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. s. 309.
^ Snorre, Bind 1: side 310, 322, 325, 331, 335-336, Bind 2: 10-15, 26-29, 54, 55, 58, 62, 80, 84, 100-103, 105-108, 112, 131.
^ Snorre gir hentydninger slik at det kan oppfattes som om Åsmund og Karle hadde et homoseksuelt forhold: «Åsmund og Karle delte seng, og de var kjære venner.» Olav den helliges saga, side 335.
^ Kalv hadde i motsetningen til broren Finn nektet å sverge ed til Olav Digre, og brødrene befant seg derfor på hver sin side i striden. I alt hadde Kalv fire brødre på motsatt side.
^ Knarresmed = skipsbygger, av knarr = handelsskip, og smiðr = smed som var ordet for håndverker.
^ Claus Krag, Aschehougs Norges historie. Vikingtid og rikssamling 800-1130. Oslo 1995. side 133
^ Snorre. Side 128.
^ Hagland, J.R.: «Eit skriftleg førelegg for Øyvind Skaldespillars dikt i Fagrskinna?» i Maal og Minne 1975.
^ Jacobsen, Alfred: «En saga om Hårek fra Tjøtta i skriftlig form?» i Helgeland historie, 1994, side 133-140, som bygger på forfatterens «Har det eksistert en skriftlig saga om Tore Hund og hans ætt?» Maal og Minne 1988.

Litteratur

Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer (Heimskringla). Oslo 2003. ISBN 82-05-31464-0
Berglund, Birgitta (red.): Nordlands historie. Bind 2. Mosjøen 1994. ISBN 82-90148-55-0
Eidnes, Hans: Hålogalands historie, Trondheim 1943.
Krag, Claus: Aschehougs Norgeshistorie. Vikingtid og riksamling 800-1130. Bind 2. Oslo 1995. ISBN 82-03-22030-4