Artikkelen inngår i serien om
Sagalitteratur
|
|
| Sagatyper
|
|
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad
|
| Lister
|
|
Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer
|
| Viktige manuskript
|
|
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius
|
| Noen kongesagaer
|
|
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga
|
| Se også
|
|
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet
|
Fagrskinna (norrønt: Nóregs konungatal) finnes i to avskrifter av et eldre forelegg.
A- og B-versjonen
Den eldre versjonen kalles B og dateres til 1220-årene. Den ble i sin samtid kalt Noregs konungatal, og var trolig tiltenkt kong Håkon 4. Forfatteren skrev nøkternt med liten plass til anekdoter, men siterte mange skaldekvad, til dels andre enn de som kjennes fra Heimskringla.[1]
Den yngre A-versjonen er fra tidlig 1300-tall og ble utlånt til Tormod Torfæus, som ble ansatt ved hoffet i 1660 som oversetter av sagatekster til latin. Det var en vakker bok, så han ga den navnet Fagrskinna, «det fagre skinnet». Han lot sin slektning og skriver Åsgeir Jonsson (ca 1657-1707) gjøre tre avskrifter av A-versjonen, som de hadde fått låne med seg til Karmøy. Den eldre B-versjonen var tilbake i København, men også den ble det laget tre kopier av. At det ble foretatt så mange avskrifter, var delvis for å ha noe å tilby, om man ønsket å bytte til seg andre håndskrifter - delvis for å sikre at teksten ble nøyaktig gjengitt - og delvis for å ha lett tilgang til den, uten å måtte hente frem originalen som lå godt sikret i Torfæus' kjeller på gården. Begge originalene - både A- og B-versjonen - gikk tapt ved Københavns brann i 1728. I dag finnes teksten kun bevart i de kopiene Torfæus sørget for å få utført.[2]
Ett blad av B-versjonen finnes i Riksarkivet. Det dreier seg om de fire første verselinjene i ett av to kjente vers av kvadet Valþjófsflokkr av den islandske skalden Thorkell Skallason.[3]
Særtrekk ved Fagrskinna
Fagrskinna har utstrakt bruk av skaldekvad som sitater for underbygge faktagrunnlaget i fortellingen. Noen av disse kvadene er ikke bevart i andre kilder og vil derfor ha vært ukjent om det ikke var for boken, som deler av Haraldskvedet og Eiriksmål.
Den norske historikeren P.A. Munch nevner i forordet for utgaven av 1847 de delene av Fagrskinna som gjør verket unikt i forhold til Snorres kongesagaer og de andre «vidløftige» kongesagaer:
- Om Halvdan Svartes giftemål med Helga Dagsdatter.
- Torbjørn Hornkloves kvad om Harald Luvas hoff.
- Beretningen om Ragna Adilsdatter. Den finnes bare kun i den ene klasse av håndskrifter, imidlertid er den ikke mer usannsynlig enn Snorres beretning om Gyda.[trenger referanse]
- Begynnelsen av Eiriksmål.
- Arnmødlinge-talet, eller opptegnelsen av Armod jarls etterkommere.
Det som skiller seg fra Heimskringla og de andre kongesagaer:[trenger referanse]
- Beretningen om Håkon den gode.
- Beretningen om tvisten mellom Harald Eiriksson og Øyvind Skaldespiller.
- Beretningen om Håkon jarl og kong Harald Blåtann.
- Beretningen om jomsvikingene. Blant annet fortelles det at kong Harald Blåtann døde på sotteseng mens de andre sagaer lar ham skytes i hjel av Palnatoke. Likeledes angis Ringstad som stedet der kong Svein Tjugeskjegg holdt det store arvegilde. Stedet nevnes ikke i noen annen saga.
- Dessuten er det enkelte mindre tillegg og forskjeller, som om begravelsen av Halvdan Svartes hode i Skiringssal, om Atle jarl, og om Sigurd Magnussons giftemål med den skotske kongsdatter, og en hel del viser.
Fagrskinna har tung vektlegging på betydningsfulle slag, som slaget ved Hjørungavåg, hvor Håkon jarl maktet å hindre en invasjonsstyrke fra Danmark å underlegge seg landet, og slaget ved Svolder, et ukjent sted hvor kong Olav Tryggvason døde i kamp mot svenske og danske styrker. Generelt er fremstillingen nøktern og noe tørr.[1]
Forskerne, inkludert P.A. Munch, antar at Fagrskinna ble skrevet i Norge, antagelig i Nidaros, enten av en islending eller en nordmann, og kanskje for den unge kongen Håkon Håkonsson.[4] Da han lå på det siste i Kirkwall, ordnet han først med høytlesning fra Bibelen og latinske bøker. «Men han tyktes, det mødet ham at skjønne meningen av ordene. Han lot da læse for sig norrøne bøker, dag og nat, først sagaer om hellige mænd, og da de var slut, lot han læse kongesagaene fra Halvdan Svarte og siden om alle Norges konger, den ene efter den anden.»[5]
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
