Mange av fornaldersagaene er basert på fjerne historiske hendelser og det er åpenbart i de tilfellene hvor det sammenlignbare kilder, slik som Gange-Rolfs saga og Ragnar Lodbroks saga, Yngvars saga víðförla og Volsungesaga. I tilfellet Hervarar saga indikerer navn med en gotisk bakgrunn en historisk basis, og den siste halvdelen av sagaen er fortsatt hyppig benyttet som historisk kilde for tidlig svensk historie, blant annet ettersom andre kilder er tilsvarende beskjedne. Fornaldersagaene inneholder ofte svært gamle germanske tema, slik som Hervarar saga og Volsungesaga som har poesi eller kvad om Sigurd som ikke ble inkludert i Den eldre Edda, og som ellers ville ha vært tapt for ettertiden. Andre sagaer oppholder seg ved helter som Ragnar Lodbrok, Starkad, Rolf Krake og Orvar-Odd.
Stedet for handlingen er i hovedtrekk Norden, men stundom beveger den kortvaring til mer fjerne og eksotiske områder: i Eirik den vidfarnes saga reiser hovedpersonen helt til India. Fornaldersagaene har svært ofte også mytologiske trekk, slik som dverger, alver og kjemper (troll). Til tross for de mytologiske trekkene betraktet nordiske forskere på 1800-tallet fornaldersagaene for likevel å inneholde historisk materiale, og de ble nøye studert ettersom de representerte en heroisk og romantisk fortid som var viktig for den nasjonale byggingen av de tre nordiske landene Norge, Sverige og Danmark. På 1900-tallet ble nasjonalbygging ved å romantisere fortiden mindre viktig, og isteden ble fornaldersagaene betydningsfulle for å granske det førkristne samfunnets mytologi og tenkemåte.
Sagaene før og nå
Lygesagaene var den tids underholdning rundt langbordene. Ifølge Sverres saga lot kong Sverre Sigurdsson (1153 – 1202) seg gjerne underholde av lygesagaer. Skillet mellom ættesagaer og lygesagaer kan i noen tilfeller være hårfin, og i ettertid er det vanskelig å vite hva som er historisk korrekt. Enkelte av lygesagaene omhandler uomtvistelig historiske personer, men som er innvevd i mytiske hendelser. Snorre SturlasonsYnglingesaga ender opp med den historiske Halvdan Svarte og regnes blant kongesagaene, men Halvdans ættetavle fortelles via en rekke mytiske konger tilbake til gudene Odin og Frøy.
I motsetning til islendingesagaene har fornaldersagaene stor betydning for forskning på myter og legender ettersom de inneholder motiver og motivkomplekser av ulike typer som det ellers ikke finnes annen dokumentasjon av i Norden før på midten av 1800-tallet da innsamlingen av folkeeventyrene begynte. Fornaldersagaene har også stor verdi for forskere som studerer nordiske ballader fra middelalderen, foruten også germanske heltefortellinger sammen med Saxo Grammaticus' Gesta Danorum som er basert på den samme heroiske poesien og tradisjonen.
Fornaldersagaenes innflytelse på J.R.R. Tolkiens arbeid og på den moderne fantastiske litteratur (fantasy) var betydelig og kan neppe bli overvurdert. Fridtjof den frøknes saga (Friðþjófs saga ins frœkna) ble oversatt til svensk i 1737 og ble benyttet som inspirasjon og basis for den svenske forfatteren Esaias Tegnérs romantiske dikt Frithiofs saga i 1825. Diktet ble en grenseløs suksess og Tegnérs søtladne dikt ble etter sigende oversatt 22 ganger til engelsk, 20 ganger til tysk, og til alle de øvrige europeiske språkene, også til moderne islandsk i 1866. I Tegnérs utgave var Fridtjof omdannet til et høyeste ideal av godhet, tapperhet og fedrelandskjærlighet.
Utgivelser
Fornaldersagaer som litterært begrep ble introdusert av den danske oldtidsforskeren Carl Christian Rafn (1795-1864) som samlet og gav ut Fornaldarsögur Norðrlanda (Nordiske fornaldersagaer) i 3 bind i 1829-30.
En ny trebindsutgave av Fornaldarsögur Norðrlanda ble utgitt på islandsk i 1889 av Valdimar Asmundarson (1852-1902).
Sagaene er også utgitt samlet av de islandske historikerne Guðni Jónsson og Bjarni Vilhjálmsson i 1954.
På nynorsk er det utgitt flere enkeltsagaer i serien Norrøne bokverk:
