Kong Håkon sammen med svigerfaren og motstanderen Skule Bårdsson, bilde fra Flatøybok. Sagaen er vag i sin skildring av uvennskapet mellom de to. Hensynet til at oppdragsgiveren både var sønn av kong Håkon og dattersønn av Skule kan være en del av forklaringen på dette, og «i denne tåkelegginga ligg forklaringa på dei ulike syn historikarar og diktarar har hatt på Håkon og Skule som statsmenn og personlegdomar.»[1]
Håkon Håkonssons saga (Hákonar saga Hákonarsonar eller Hákonar saga gamla) er en kongesaga fra 1260-tallet som skildrer den norske kongen Håkon Håkonssons (1204-1263) liv og regjeringstid (1217-1263). Sagaen er skrevet av islendingen Sturla Tordsson på oppdrag fra Håkons sønn og etterfølger Magnus Lagabøte.
I sagaen fortelles det at Sturla Tordsson skrev sagaen to år etter at Håkon hadde gått bort; mens det i Sturlunga saga fortelles at Sturla var hos kong Magnus da Magnus fikk beskjed om at faren hadde dødd på Orknøyene, og at Magnus straks bestilte en saga.
Sagaen skildrer hele Håkons livsløp, med vekt på kongeårene. Sagaen kan sies å falle i tre deler: Håkons ungdom, hans samstyre med Skule fram til 1240, og hans enekongedømme 1240-1263. Sagaen er presis i sin kronologi, med vekt på å markere hvilket år, og gjerne også hvilken årstid, som skildres. Størst vekt legges det på «den ytre politiske historia, særlig strid og motsetninger innlands og utlandet, og på biografiske emne»[1]. Det er detaljerte referat fra kongelige hendelser som riksmøtet i Bergen 1223, kroninga i 1247, datteren Kristinas ferd til Spania i 1257 og Magnus' bryllup og kroning i 1261.
Flere av kvadene i teksten er dels diktet av Sturla selv og dels av hans bror Olav Tordsson Hvitaskald, skjønt i motsetning til Snorre Sturlasons kongesagaer er de ikke tatt med som kilder, mer som stas og for pryde teksten.[2] «Det storhendingar som dei ovannemnde vantar, skruknar forteljina i hop til ei laus opprekning av stutte tørre notisar, ordna år for år som i dei mellomalderlege årbøkene eller annalane.»[1] Sagaen er like mye samtidshistorie som Sverres saga, men tar ikke partisk side i samme grad, og er således mer usikker i holdningen.[2]
Forfatteren bygger ikke bare på muntlige opplysninger fra kong Magnus og menn som sto Håkon nær[3], men Sturla har også hentet stoff fra Baglersagaene fra 1217, fra originale brev i de kongelige arkivene og trolig også fra administrative lister og dokument fra hoffet.
Sagaen er karakterisert som tørr og litterært svak, preget av at den er offisielle historieskriving med et propagandaformål, og «somt kan tyde på at Sturla kjende seg klemd og lite inspirert da han skreiv».[1] Sturla skrev også en saga om Magnus, Magnús saga lagabætis, men hele denne er gått tapt.
