Artikkelen inngår i serien om
Sagalitteratur
|
|
| Sagatyper
|
|
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad
|
| Lister
|
|
Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer
|
| Viktige manuskript
|
|
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius
|
| Noen kongesagaer
|
|
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga
|
| Se også
|
|
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet
|
Kristne sagaer er den norrøne litteraturen hvor emnet ikke var verdslige emner, men religiøse som kristne legender, helgenbiografier og prekener. Viktig i denne sammenhengen var fortellingene om Olav den hellige.
Olavsdyrkelse
I begynnelsen var sedskiftet – da folket gikk over til kristendom, i Norge med tvang og vold, og på Island stort sett frivillig, skjønt under press – stort sett overfladisk. Lenge hang gamle forestillinger igjen, og mange trodde først og fremst «på egen kraft og styrke» (á mátt sinn ok megin). Men kunsten å skrive tilhørte først og fremst prestene og kirken, og det preget etter hvert også skriftene og litteraturen. Mange norske geistlige hadde nær forbindelse med europeiske læresteder, som for eksempel Sankt Victorklosteret i Paris.[1] Forbindelsen til den engelske kirke var også til stede ettersom de første prestene i Norge kom derfra med sin kultur.
Prestene trengte bøker for opplesning, og etter hvert ble det skrevet egne. Alt kort tid etter Olav Haraldssons død i 1030 ble den første korte beretningen om ham skrevet. Den kom til England i 1050. Rundt 1170 ble det laget en større legendesamling om på latin, kanskje av erkebiskop Øystein Erlendsson selv, Passio et miracula beati Olavi. Den ble spredt over hele Europa og var kanskje en hovedgrunn til den store Olavsdyrkelsen i Europa som selv i dag kan merkes.
Gammelnorsk homiliebok
Det ble også i Norge og på Island oversatt prekener og legender fra latin til norrønt språk. I første halvdel av 1100-tallet ble Gregors dialoger og Gregors homilier oversatt, og på slutten av 1100-tallet ble en lærebok i kristen tro skrevet, Elucidarius (Opplyseren). Kanskje det aller eldste norske håndskriftene som er bevart er Gammelnorsk homiliebok fra rundt år 1200 som ble brukt på presteskolene og består av prekener på norrønt. Det latinske ordet «homilie» betyr «å preke». Bokens første del er en oversettelse av skriftet De virtutibus et vitiis (Om dyder og laster) opprinnelig skrevet rundt år 800 av angelsakseren Alcuin, kjent for uttalelsen om at «fra Norden kommer all ulykke».
Mesteparten av homiliene – det vil si utlegninger av evangelietekster – var ikke bare oversatt, men også omarbeidet og bearbeidet for norske forhold, spesielt den noe underlige stavkirkeprekenen, og språket er satt i forbausende frisk og folkelig tone. Tekstene om Olav den hellige har stor plass i homilieboken. De skildrer Olavs liv og lidelse og forteller om 20 jærtegn, det vil si overnaturlig fenomen som oppfattes som et varsel.
«Salomo, konge av Jødeland, var den første som bygde et tempel for Gud» åpner den norske stavkirkeprekenen ganske nøkternt. Prekenen, i den form den er overlevert, er preget av middelalderens sans for sterke og klare farger. For i stavkirkeprekenen er ikke lenger stavkirken utelukkende en kirkebygning:
- «Langtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlægjene, som støtter og holder sammen taksperrene og veggstavene, er bilde på de styrende som er satt til å lede og styrke kristenheten, som abbedene over munkene og høvdingene over folkene.»
Apostelsagaer og helgensagaer
Det finnes norske middelaldernedtegnelser av mer enn hundre helgensagaer; de fleste av dem importert, og mer eller mindre adaptert til norsk og norrøn kultur. En saga om kongesønnen Josaphat (Barlaams ok Josaphats saga) ble oversatt fra latin til norrønt, enten av eller for Håkon Håkonsson den yngres opplysning. Sagaen har et østerlandsk motiv hvor Buddhas liv blir skildret i kristen fortolkning.
De norrøne apostel- og helgensagaene er rik, men lite selvstendig og i stedet sterkt preget av den europeiske visjonslitteraturen, eksempelvis om den irske ridderen Tundal som i 1149 hadde en visjon om helvete og himmel. En irsk munk i sørlige Tyskland skrev disse ned på latin og kong Håkon Håkonsson (den eldre) fikk skriftet oversatt til norrønt i rundt 1250 under navnet Duggals leiðsla (= visjon) hvor Duggal (= Tundalus) får se lidelsene som syndige sjeler må gjennomgå, men også hvordan de rene og gode belønnes. Antagelig ble denne fortellingen videreført i den langt mer norske Draumkvedet.[2] Professor C.R. Unger utga i 1871 en samling med gamle norske legender om jomfru Marias liv og undergjerninger (Maríu saga), og senere flere samlinger med apostel- og helgenlegender.
De islandske helgensagaene er muligens mer uavhengige av europeisk inspirasjon. Den 14. januar 1984 stadfestet pave Johannes Paul II Sankt Torlaks hellighet og erklærte ham samtidig som Islands vernehelgen. Þorláks saga byskups foreligger i henholdsvis tre versjoner, hvorav den første er fra rundt 1360, men et lite fragment kan være cirka hundre år eldre. Forfatteren er ukjent, men han har vært en geistlig, en samtidig kollega til forfatteren av Hungrvaka og Páls saga byskups.
Vedkommende har oppholdt seg lenge i Skálholt der tittelpersonen var biskop fra han var 45 år gammel til han ble 60 år (1178–1193). Sagaen gir et folkelig og nært bilde av Torlak, med trekk fra samvær og bekjentskap, det synes å være tydelig at en elev skildrer sin lærer. Sagaen stammer fra de første årene av 1200-tallet og åpner — sammen med Jóns saga helga — rekken av islandsk biografisk tekstproduksjon i middelalderen ved å presentere den sjette biskop av Skálholt, Thorlákr Thorhallsson (Þorlákr Þórhallsson).
Se også
Referanser
- ^ Generelt om Saint-Victor og viktorinernes leveregler, se f.eks. J. Longére [red.] (1991): L’Abbaye parisienne de Saint-Victor au Moyen Age, Paris. Viktorinernes virke i Norden er behandlet hos A.O. Johnsen (1943–46): Om St. Victorklosteret og nordmennene, i «(Norsk) Historisk Tidsskrift» bind 33, Oslo, s.405-432.
- ^ Draumkvedet ble nedskrevet første gang i Telemark rundt 1840, men det menes at det går tilbake til 1300-tallet, kanskje også noe før, kanskje like før eller rett etter reformasjonen.
Litteratur
- Salvesen, A. : Gammelnorsk homiliebok, Oslo: Universitetsforlaget, 1971
- Berg, Kirsten Margrete: Cursus i norrønt? - en metodediskusjon med eksempler. I: «Maal og Minne», Nr. 2 (1999), s. 165-186. ISSN 0024-855X
- Berg, Kirsten Margrete: Statim invenire – handskriftteksten som mnemonisk landskap. Oslo, 2001, «Senter for høyere studier ved Det Norske Vitenskapsakademi»
Eksterne lenker
Autoritetsdata
