Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.
Til 1700-1800-tallet ble området fra Jæren til Nordfjord regnet for å ligge «nord i landet», man reiste «nord over fjellet» og der bodde det «nordmenn» som reiste langs «nordmannavegar» over Hardangervidda. Folk fra Østlandet ble på samme måte kalt «austmenn». Eilert Sundt skrev at på kysten gikk skillet mellom austmenn og nordmenn ved Egersund. Erik Pontoppidan var en av de første til å omtale «vestenfields» som en egen del av det nordafjeldske og Pontoppidan noterte seg blant annet den store forskjellen i klima mellom øst og vest. Hans Strøm brukte den gamle inndelingen der Vestlandet var «nordafjells». Jens Edvard Kraft beskrev det vestafjelske som en egen landsdel, og William Thrane skrev at det «vestenfjeldske» besto av mesteparten av Christiansand stift (som da besto av Agder, Rogaland og de indre delene av Telemark[9]) og hele Bergen stift. Christian Magnus Falsen brukte i 1822 «vestlandet» mest om Agder og Jæren. Ivar Aasens ordbøker fra 1850 og 1873 bruker vestlending og Vestlandet omtrent som i dag.[10] Frem til 1913 ble den planlagte og delvis utbygde jernbanen Christiania-Stavanger omtalt som Vestlandsbanen.[11]Vestlandske Tidende kom ut i Arendal til 1966 da den skiftet navn til Sørlandske Tidende.
Tvers gjennom Møre og Romsdal går en av Norges mest markante kulturgrense, en grense som er skillelinje mellom det trønderske og det vestlandske i folkelig kultur.[14] Denne viser seg på flere måter, som en dialektgrense tvers over øya Midøy og som et skille i byggeskikk og matskikker.[trenger referanse] Historisk var grensa mellom Sunnmøre og Romsdal fogderierbispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer helt opp til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete. Kjartan Rødland trekker den kulturelle grensen ved Surnadal i nord og Boknafjorden i sør.[14]
Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet.[trenger referanse]
Vestlandet er kjent for sine vakre og særpregede byer og sin ville natur med fosser og breer, høye fjell og dype fjorder, og et natur- og kulturlandskap som ofte forbindes med nasjonalromantikken. Dette skildres i den kjente hyllestsangen Å Vestland, Vestland.
Vestlandet har en svært varierende natur, fra høyfjellsområdene som hever seg mot øst, og senker seg mot fjorder og øyer langs kysten. Elvene har ofte bratte, korte løp med høye fosser, men på fjellvidda er elvene lange, slake og meandrerende. Ytterst ved kysten har elvene korte, slake løp med grunne fjordsjøer. Det er spredt jordbruk i hele regionen. Viktigste jordbruksområde er i sør med Jæren som også er et av Norges viktigste jordbruksområder. Nesten alle byene ligger langs kysten. Her bor også de fleste menneskene. Fjellkjeden som kjennetegner landskapet, startet sin historie for 425 millioner år siden, da Norge kolliderte med Grønland. Deler av Vestlandet ble presset ned mot 100 kilometers dyp under Grønland, samtidig som andre bergarter ble skjøvet inn over Norge. Fjellkjeden som ble presset til værs, må ha minnet om Himalaya, men er siden slitt ned til det vi ser i dag.[18] Nord for Stad danner strandflaten de største flate områdene og med gode muligheter for jordbruk, blant annet på øyene Gossen og Smøla og på myrflatene i Fræna.[19]
Landskapet i Rogaland nord til Boknafjorden har mer til felles med Agder enn med områdene lenger nord på vestlandet. Store deler av Nordmøre minner om trøndersk landskap. Vestlandet nord for Stavanger er preget av fem eller seks store fjorder som skjærer dypt inn i landet. Sognefjorden er dypest med 1300 meter og lengst med 200 km. Fjellene når opp til over 2000 moh. Vest for vannskillet ligger de store isbreene Jostedalsbreen, Hardangerjøkulen og Folgefonna, vest for vannskillet er fjellene til dels ville som Hurrungane, Romsdalsalpene og Vossefjella. Fjellene langs vannskillet mot østlandet kalles Langfjella og har store fjellplatåer som Hardangervidda.[20]
På vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På vestlandet anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.[21][22] Flere innsjøer litt over havnivå er fortsettelser av fjordene og var en del av fjorden før landhevingen etter siste istid. Hornindalsvatnet er den største innsjøen på vestlandet og den dypeste i Europa. Størstedelen av Hornindalsvatnets vannmasse er under havnivå.[23][24][25]Mofjorden var en innsjø like over havnivå der elven i 1743 grov seg gjennom eidet slik at det ble en del av Romarheimsfjorden.[26]
Vestlandet ligger vest for Norges hovedvannskillet og elvene er generelt korte og til dels bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør.[22] Vestlandets vassdrag er rike på til dels høye fosser med blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på østlandet er lavere, men med større vannføring.[27] Flere av verdens høyeste fosser finnes på vestlandet (så mye som fem av de ti høyeste ifølge noen beregninger) og det er flere fosser med over 600 meter fall. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den finnes stort sett bare i New Zealand, deler av Alaska og Chile.[28]
Vestlandets landformer er preget av at berggrunnens høyeste deler ligger relativt nær fjordene og Atlanterhavet. Dalene rett vest for vannskillet er som regel bratte (og betydelig brattere enn øst for vannskillet) og har form som elveeroderte V-daler. Lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder gir gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet.[22][29]
Vestlandet har fuktig, mildt klima i ytre og midtre strøk, og tørrere klima med kaldere vintre og varme somre på indre strøk. De våteste områdene får 3000 mm nedbør årlig, mens de tørreste (som Lærdal) får omkring 500 mm i årsmiddel. Ved Leikanger er det for eksempel halvparten så mye nedbør som ved Lavik, mens de ytre øyene har noe mindre nedbør. Været er særlig påvirket av lavtrykk og mild, fuktig luft fra Atlanterhavet. I høytrykkssituasjoner med påvirkning av kald luft fra øst kan de bli svært kaldt på for eksempel Voss, mens ytre strøk kan være 10 til 15 °C høyere.[30]
Sør-Norge er dominert av Langfjella som skiller vestlandet fra østlandet. Den dominerende vindretning er fra sørvest og vest, noe som skaper store nedbørmengder på vestlandet. Mest ekstremt er området ved Ålfotbreen med en årlig nedbørnormal på 5600 mm.[31] På grunn av lav lufttemperatur er fordampningen i Norge moderat hele året, og minst i områdene med mest nedbør. Bare en tidel av nedbøren fordamper i høyfjellsstrøkene på vestlandet. Lite fordampning gjør det mulig å utnytte mer av nedbøren til vannkraft.[32][33]
Vegetasjon
Blankburkne er eksempel på en art som i Norge hovedsakelig finnes på vestlandet. Bjønnkam har også særlig stor konsentrasjon på vestlandet. Denne særpregede vegetasjonen avhenger særlig av milde vintre og hyppig nedbør.[30]
Historie
Å Vestland, Vestland! Når eg ser deg slik
med fagre fjell og fjord og tronge vik,
det stig i all sin venleik stort og vilt,
og atter møter meg så mjukt og mildt.
.Trollfeltet er også en del av Vestlandet, der det blir pumpet olje og gass til Kollsnes i Hordaland. Det er ikke uten grunn Stavanger i dag er Norges oljehovedstad.Fiskeværet Ona utenfor Molde
Norges historie begynner på Vestlandet, spesielt i Rogaland. Utgravinger og helleristninger forteller oss at det var i Rogaland de første menneskene i Norge bosatte seg da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. Det finnes en rekke spor fra steinalderen i Rogaland. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg. I begynnelsen har det nok vært korttidsbesøk av folk sørfra som jaktet langs kysten. Man antar at menneskene kom fra Nordsjølandet, eller Doggerland, et landområde mellom Danmark og England som forsvant da isen trakk seg tilbake og havnivået steg. Folket som holdt til her måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land.
Vikingtid og maktsenter
Landsdelen omfatter størstedelen av virkeområdet for det gamle Gulatinget, som ble etablert rundt 900. Gulatingsloven delte Vestlandet inn i fylker, som bestod av de tidligere småkongedømmene som eksisterte i området før rikssamlingen på 800-tallet og som deretter ble omgjort til jarledømmer. Disse var Sunnmørafylke (Sunnmøre), Firdafylke (Fjordane), Sygnafylke (Sogn), Hordafylke (Hordaland), Rygjafylke (Rogaland) og Egdafylke (Agder).[34]
Bergen
Bergen er landsdelens største by og uoffisielle hovedstad.[35] Bergen var hele Norgesveldets hovedstad til 1314, fast samlingsplass for Gulatinget fra 1300, største by i Norden på 15- og 1600-tallet og i Norge frem til 1830-tallet, og er i dag Norges nest største by etter Oslo. Bergen var også eksporthavn for Vestlandet og Nord-Norge i mange hundre år og samtidig administrasjonsby for disse landsdelene, og inngikk i perioden 1350-1750 i det mektige Hansaforbundet. Bergen var et eget fylke fra 1831 til 1972, da byen ble innlemmet i Hordaland.
Hurtigruten trafikkerer fortsatt havnene fra Bergen og nordover. Hurtigbåter står for en del av passasjertrafikken langs kysten mellom Bergen og Stad, og langs Mørekysten til Trondheim.
Europavei 39 går nord-sør langs Vestlandet og den strekker seg tvers gjennom alle de tre fylkene på Vestlandet. Den har syv ferjestrekninger. Riksvei 13 Går nord-sør parallelt med E39 litt lenger inn i landet. Viktige stamveier øst-vest er Europavei 134 og Europavei 16, etterfulgt av Europavei 136, Riksvei 70, Riksvei 15 og Riksvei 5. Bergen fikk fergefri veiforbindelse med Østlandet i 1991, Ålesund i 1946 med det som nå er E136.[36]
Rundt storbyområdene i Hordaland og Rogaland er det motorveier som dominerer de store veiene. Det er også i de siste årene blitt planlagt en god del med nye veier, tunneler og broer som også skal erstatte fergesamband.
Bergensbanen går mellom Bergen og Oslo og er den mest trafikkerte jernbanestrekningen i Norge.[trenger referanse] Bergensbanen åpnet i 1909 og ga for første gang en fast forbindelse over land mellom Østlandet og Bergen.[20] Lenger sør ligger Sørlandsbanen, som går mellom Oslo og Stavanger. Raumabanen er eneste jernbanestrekning i Møre og Romsdal, mens Flåmsbana er eneste i Sogn og Fjordane. Den nedlagte Hardangerbana ga jernbaneforbindelse til Voss med Bergensbanen.
Vestlandet har 1 314 265 innbyggere 1. oktober 2012, noe som tilsvarer 26,1 % av befolkningen i Norge. I 1769 var andelen høyest med 26,7 %, i 1930 lavest med 24,6 %. Befolkningstettheten er minst i de indre fjordstrøk med 2 til 5 innbyggere/km² og største på kysten med opp mot 100 innbyggere/km² der også byene ligger. I Hordaland bor 75 % av innbyggerne innenfor pendleravstand til Bergen sentrum.[14]
Befolkningsutvikling
Vestlandet hadde 27,2 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009.[trenger referanse] Fra 1980 har sysselsettingen vokst i ytre strøk og gått ned i indre strøk. Fra 1980 til 2000 var veksten særlig sterk i og rundt Stavanger, Haugesund, Bergen, Ålesund og Ulsteinvik. Med unntak av Jæren, Sunnhordland og Surnadal har jordbruket liten betydning for sysselsettingen. I Egersund, Sunnhordland, Sunndal, Ulstein og Årdal har industrien særlig stor betydning for sysselsettingen (per år 2000).[39]
Tabellen under viser befolkningsutviklingen i landsdelen i perioden 1769-2001[40], prognose for anslått folketall i 2030 og prosentandel av Norges befolkning.[41]
År
Folketall
Prosent
1769
193 259
26,7 %
1801
230 051
26,0 %
1855
392 588
26,3 %
1901
560 765
25,0 %
1950
811 411
24,9 %
2001
1 169 828
25,8 %
2030
1 525 853
26,1 %
Innvandring
8,2 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 102 477 mennesker. Disse utgjør 20,2 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 26,6 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen. Blant innvandrerne på Vestlandet kom 9 169 fra Norden, 15 344 fra Vest-Europa ellers, 29 674 fra Øst-Europa, 9 883 fra Afrika, 30 677 fra Asia med Tyrkia, 2 524 fra Nord-Amerika, 4 752 fra Sør-Amerika og 454 fra Oseania.[42]
Fylker
Vestlandet består av tre av landets elleve fylker. Tabellen under angir fakta om hvert av disse fylkene (pr. 1. april 2014).
Tabellen viser befolkningsutviklingen i distriktene på Vestlandet i årene 1769-2001 basert på kommunegrensene fra 2002[43] og folketall 1. januar 2018.[44]
Vestland er det viktigste fruktfylket i Norge. Her dyrkes 40 % av eplene og pærene i landet og 70 % av kirsebærene, her fra epledyrking i Lofthus. Men på Vestlandet som helhet produseres rundt 80 % av eplene og pærene og 90 % av kirsebærene.
Tallene for Haugalandet inkluderer tidligere Ølen kommune i Sunnhordland, som ble innlemmet i Vindafjord kommune på Haugalandet i 2006, etter å ha blitt overført fra Hordaland til Rogaland fylke i 2002.
Voss hørte til Nordhordland fogderi, Hardanger til Søndhordland fogderi, og Midthordland var delt mellom Nordhordland og Søndhordland fogderier frem til 1857.
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.
Ved Stortingsvalget 2017 var det 960 950 stemmeberettigede velgere på Vestlandet, som utgjorde 25,5 % av den nasjonale velgermassen. Det ble avgitt 763 467 stemmer totalt. Valgdeltagelsen var dermed 79,4 %. Det ble avgitt 758 800 godkjente stemmer, 4 667 blanke stemmer og 1 516 stemmer som ble forkastet. Høyre ble største part med 27,6 % og Ap nest størst med 22,6 %.:[46]
Stortingsvalget 2013
Ved Stortingsvalget 2013 var det 932 446 stemmeberettigede velgere på Vestlandet, som utgjorde 25,6 % av den nasjonale velgermassen. Det ble avgitt 735 374 stemmer totalt. Valgdeltagelsen var dermed 78,9 %. Det ble avgitt 731 491 godkjente stemmer, 3 050 blanke stemmer og 833 stemmer som ble forkastet av andre grunner. Høyre ble største parti med 28,9 % av stemmene, Ap ble nest størst med 24,5 %. Valgresultatet ga en borgerlig overvekt på 25,1 prosentpoeng (60,1 % H+Frp+KrF+V, 35,0 % Ap+Sp+SV). Tabellen viser stemmefordelingen:[47]
^NRK (24. november 2010). «Meteorologens lynkurs i geografi». NRK (på norsk). Besøkt 18. juli 2017. «I værvarslene betyr «vestlandet» fylkene Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. «Vestlandet sør for Stad» brukes også fordi «Stad» ofte utgjør et værskille. Grovt sett skilles da Møre og Romsdal ut fra fylkene lenger sør. «Vest-Norge» er et litt uklart geografisk begrep og skal derfor ikke benyttes.»
^Fossen, Christian. «Regionene». www.ntnu.no. Besøkt 25. februar 2017.
^Helle, Knut: «Ei soge om Vestlandet». Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
^Hille, L.M. (1892). Vestlandsbanen, Bergensbanen, Romsdalsbanen, Nordlandsbanen. Bergen: Norges Statsbaner.
^Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.
^Arne H. Erlandsen, Per Einar Fougli, Carl-Erik Grimstad: Vannets kraft: samfunnsbygger og miljøpåvirker. Norges vassdrags- og energiverk & Energiforsyningens Fellesorganisasjon. ISBN 8243602666
.svg)
.jpg)
